Krepsdyr
Crustacea

• Innhold
• Kunnskapsgrunnlaget 
• Avgrensninger og definisjoner 
• Antall rødlistearter  
• Årsak til rødlisting 
• Endringer fra 2015 til 2021 
• Ekspertkomité 
• Takk
• Referanser 
• Siden siteres som:

Krepsdyrene er en stor og variert dyregruppe, og totalt er det kjent nær to tusen arter av krepsdyr i Norge. De fleste artene er marine, mens omkring 240 arter er kjent fra ferskvann og 25 arter, alle i gruppen Isopoda, er landlevende. De akvatiske artene forekommer både i bunnøkosystemer og som plankton i frie vannmasser. Flere arter har viktige økologiske funksjoner i systemene hvor de forekommer. I nyere systematikk innordnes alle norske krepsdyr, med unntak av noen få lite kjente arter, i fire klasser: bladfotinger (Branchiopoda), muslingkreps (Ostracoda), Maxillopoda og storkreps (Malacostraca). 

Bladfotingene forekommer hovedsakelig i ferskvann og omfatter grupper som tusenbenkreps, skjoldkreps, muslingbladkreps og vannlopper. Tusenbenkreps og skjoldkreps er miljøspesialister som lever i temporære vanndammer og fjellsjøer. En slik art er sørlig tusenbeinkreps Tanymastix stagnalis som bare er kjent fra noen få fjellvann i Trollheimen. Hovedgruppen består av vannlopper som finnes i alle typer ferskvannslokaliteter fra innsjøer og små dammer til rennende vann, og fra fjellområder til lavlandet. Mange av artene har særlige tilpasninger til å kunne leve i ustabile miljøer, og flere arter er knyttet spesielt til temporære pytter og dammer i kulturlandskapet. Vannloppene formerer seg raskt i sommerhalvåret hovedsakelig ved ukjønnet formering. Kjønnet formering skjer sent på høsten. Ved kjønnet formering dannes det hvileegg, som er svært resistente og kan overleve i mange år i bunnsubstratet. Vannlopper kan spres med vind, fugler, pattedyr etc. som medfører at de ofte er raske til å kolonisere nye vannforekomster. 

Muslingkrepsene er representert både i ferskvann og marint miljø. Majoriteten av artene er bentiske (bunnlevende), og de fleste artene er svært små. I ferskvann lever de fleste artene i små dammer eller rennende vann. De fleste funn av muslingkreps i ferskvann er fra østlandsområdet. De mange artene marine muslingkreps er ikke vurdert i denne Rødlista fordi kunnskapen om denne gruppen i moderne tid er for mangelfull. 

Klassen Maxillopoda er godt representert både i ferskvann og marint miljø. De mest artsrike gruppene finnes blant hoppekrepsene (Copepoda) hvor det også er en rekke økologisk svært viktige arter både i ferskvann og marint miljø (ordenene Calanoida, Cyclopoida, Harpacticoida). Blant marint plankton er hoppekreps en hovedgruppe som økologisk utgjør bindeleddet i næringskjeden fra planteplankton til fisk og høyere organismer. Hoppekrepsenes utvikling starter med en svært enkel larve (nauplius) som lever fritt i vannmassene og utvikler seg gjennom flere stadier fram til voksent individ. Hos artene i ferskvann kan senere larvestadier gå i dvale i bunnsedimentet for så å fortsette utviklingen når forholdene ligger til rette. Også eggene er resistente. Blant hoppekrepsene finnes også en rekke parasittiske former. Disse har vertsorganismer blant koralldyr, børstemark, skjell, pigghuder, sekkdyr og ikke minst fisk. Noen arter, som for eksempel fiskelus Natatolana borealis og lakselus Lepeophtheirus salmonis, har stor likhet med frittlevende former, mens andre arter er sterkt omvandlet og kan bare gjenkjennes som krepsdyr på basis av larven som likner larven av frittlevende slektninger. Til Maxillopoda hører også gruppen rankeføtter som omfatter rur (Sessilia) og langhalser (Pedunculata). Dette er marine former som er fastsittende på underlag som stein, fjell eller flytende objekter. Også i denne gruppen er det mange parasitter som har vertsorganismer blant storkreps, andre invertebrater og fisk. Hos bunnlevende arter og parasitter er larvene viktige for spredning. Generelt har hoppekreps, rur og langhalser god spredningsevne og finnes over store områder. I ferskvann er flere arter av hoppekreps knyttet til spesielle habitater som temporære pytter og dammer i kulturlandskapet. 

Storkreps er en overveiende marin gruppe, men er også representert i ferskvann og på land. Til gruppen hører større og velkjente arter som hummer Homarus gammarus, edelkreps Astacus astacus, krabber (Brachyura) og reker (Caridea), men også andre kjente former som krill (Euphausiacea), tanglus (Isopoda), skrukketroll (Oniscoidea) og tanglopper (Amphipoda). Storkrepsene er delt inn i en rekke undergrupper (ordener) hvorav ni er representert i Norge. I marint miljø er det kjent omkring 960 arter i norske farvann, mens det i ferskvann er kjent omkring ti arter. I terrestrisk miljø er det kjent 25 arter som alle er knyttet til mer eller mindre fuktige miljøer. Storkrepsene har utvikling enten med en larve som lever fritt i vannmassene (hummer, krabber, de fleste reker) eller som direkte utvikling med yngelpleie (ordenene Amphipoda, Isopoda, Mysidacea, Cumacea). Arter med direkte utvikling har generelt liten spredningsevne. Flere storkreps er tilpasset spesielle habitater eller habitater med svært begrenset forekomst i Norge. Dette gjelder arter i brakkvannssystemer, for eksempel brakkvannsreken Palaemonetes varians og amfipoden Gammarus inaequicauda, men også varmekjære arter og kaldtvannsformer som forekommer i topografisk innelukkede systemer med spesielle temperaturforhold. Et eksempel på kalde sårbare habitat er havis, som finnes nord for Svalbard hele året, og som har varierende utbredelse med årstidene. Målinger av havis de siste 50 årene viser en tydelig nedgang i utbredelse, og alle framtidsframskrivinger viser at havet vil bli varmere, dette vil bli mest uttalt i Arktis (se for eksempel IPCC 2019, og den norske modellen for havområdet NEMO-NA10KM (Berntsen m.fl., 2013)). Dette gjenspeiles også i Rødlista for naturtyper (Artsdatabanken, 2018), der polar havis er vurdert til kritisk truet CR. Arter som isamfipoden Gammarus wilkitzkii blir således truet av et sterkt minkende habitat. Hos landlevende krepsdyr forekommer det flere varmekjære sydlige arter i områdene ved Oslofjorden og på Sørlandet. Skrukketrollene Armadillidium opacum og Armadillidum vulgare forekommer spredt i dette området knyttet til svartorskog og edelløvskog på kalkholdig grunn.  

Kunnskapsgrunnlaget 

De fleste norske arter er godt vitenskapelig beskrevet, men kunnskapen om forekomst utbredelse og økologi er varierende. Det viktigste grunnlaget ble lagt av G.O. Sars i serien «The Crustacea of Norway», en rekke svært omfattende arbeider produsert i perioden fra omkring 1860 til 1928 (Sars 1890-1928). I ferskvann er bladfotinger og de viktigste gruppene av hoppekreps rimelig godt kjent og kartlagt. I marine systemer er planktoniske hoppekreps, rur, langhalser og mange storkreps best kjent. Muslingkreps og enkelte grupper av hoppekreps, spesielt bunnlevende arter, har derimot vært lite undersøkt og det foreligger lite ny kunnskap etter G.O. Sars. For landlevende arter er kunnskapen forholdsvis god, men også for disse er mye data av eldre dato. Bare for noen få kommersielle arter som edelkreps og hummer foreligger det data for bestandsstørrelse og utvikling. Det er også generelt stor mangel på kunnskap om parasitter, med unntak for parasitter på kommersielle arter eller vanlig forekommende vertsorganismer.

Viktige referanseverk for forekomst av marine arter omfatter artskatalogene til Brattegard og Holthe (1997, 2001), en database for bunnfauna innsamlet ved overvåking av petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel (MOD 2012) og en oversikt over nye funn (Brattegard 2011). For Svalbard er artskatalogen til Prestrud, Strøm og Goldman (2004) tilgjengelig. Mer detaljert informasjon om enkeltgrupper foreligger hos Christiansen (1969) for krabber, Nilsson-Cantell (1978) og Høeg og Lützen (1985) for parasitter, Sandberg og McLaughlin (1997) for eremittkreps og en innsendt (ikke enda publisert) oversikt over amfipoder (Vader og Tandberg). Viktige kilder for ferskvann har vært artskatalogen til Aagaard og Dolmen (1996), Artskart (Artsdatabanken 2021) og datarapporter (faktaark) for enkeltarter. For landlevende isopoder er Sars (1899), som omtalte 17 arter, fremdeles den eneste publikasjonen med en helhetlig oversikt over norske arter. Nyere informasjon er hentet fra Meinertz (1950) og Schmalfuss (2003). En sammenfattende, men litt foreldet, oversikt med bestemmelsesnøkler og utbredelse til de fleste krepsdyr i Norden er gitt av Enckell (1980). For de aller fleste arter er den beste informasjonen fremdeles enkeltartikler om en eller få spesifikke arter.

Norske kyst- og havområder er kartlagt i varierende grad. På kysten er Bergens-området best kartlagt, og herfra foreligger det flest kjente arter, mens Østfold, de sørlige deler av Agder-fylkene, Vesterålen-Andfjorden og østlige Finnmark er dårligst kartlagt. Generelt kan man se hvor det har vært universitet eller marinbiologiske stasjoner, da områdene rundt dem er bedre kartlagt enn kyststrekningene ellers. For områdene på norsk sokkel fra Nordsjøen og nordover til vestlige Barentshavet foreligger det mye informasjon fra overvåking av petroleumsvirksomheten. Fra de dypeste sjøområdene på kontinentalskråningen (500-3000 m) fra nordvest av Stad til Bjørnøya er imidlertid kunnskapen fortsatt svært begrenset. Gjennom Mareano-programmet for kartlegging av bunntyper på norsk sokkel er det kommet mye nye data, men norsk dyphavsfauna må fortsatt betraktes som svært mangelfullt kjent. Områdene rundt Jan Mayen er nesten ukjent for de fleste bunndyr, men godt kjent for pelagiske arter som er føde for fugl – da gjennom fugleovervåkninger. Farvannene rundt Svalbard blir undersøkt årlig gjennom organiserte tokt, men funnene er bare delvis registrerte i tilgjengelige baser.

Avgrensninger og definisjoner 

I dette arbeidet er terrestriske og limniske arter som er kjent fra fastlandet av Norge vurdert. Vurderingsområdet for marine arter er den norske kystsonen og sjøområdene ut til grensen for norsk økonomisk sone i tillegg til områdene ved Jan Mayen og Svalbard. I Norskehavet omfatter norsk økonomisk sone kontinentalskråningen og dyphav ned til omkring 3500 m dyp hvor det er svært kaldt dypvann (ca. -1° C). I Svalbardsonen er områder som er innenfor de norske kravene til havbunn vurdert – dette er områder som tilsvarer de i Norskehavet, men som strekker seg litt inn i Polhavet. Vurderingsperioden omfatter så langt som minimum mulig siste tiårsperiode, ettersom de fleste krepsdyrartene i listen er små med relativt kort generasjonstid. For mange av disse artene har det vært nødvendig å hente informasjon fra eldre kilder. I disse tilfellene har vi måttet forutsette at denne informasjonen fortsatt er gyldig. For mer langtlevende arter som en del av de store tifotkrepsene har vi brukt data fra langstidsserier som omfatter minimum tre generasjonstider. Bestandsestimatserien for hummer er et eksempel på dette – her har vi mulighet til å basere oss på 90 år med data, selv om vi bare benytter oss av de siste 54 årene (tre 18-års generasjoner).

Noen grupper er ikke behandlet. Dette gjelder muslingkrepser, flere undergrupper av Maxillopoda, samt orden Tanaidacea under storkrepsene. Hovedgrunnen er manglende kunnskap om forekomst og utbredelse, men i noen tilfeller er også taksonomien uklar. Generelt dreier det seg om svært små arter som samles dårlig med vanlig prøvetakingsutstyr.

Gruppene under Maxillopoda som er behandlet omfatter rur, langhalser, flere parasitter og enkelte familier av planktoniske hoppekrepser (del av Calanoida og Cyclopoida). Utvalget for hoppekreps omfatter alle familier som er representert i ferskvann og noen familier som bare forekommer i havet. Ved tidligere rødlistevurderinger (Kålås mfl. 2006, 2010) har bare hoppekrepser i ferskvann vært behandlet, og rødlistevurderingen til Oug mfl. (2015) inkluderte en del av de planktoniske marine hoppekrepsene. Ved foreliggende rødliste er alle arter i familier som har representanter både i ferskvann og sjø behandlet, selv om kunnskapen om de marine artene i flere tilfeller har vist seg å være svært mangelfull.

Totalt ble 1456 arter behandlet. Dette utgjør nesten tre fjerdedeler av alle kjente arter av krepsdyr i Norge. Av de behandlete artene ble 239 plassert i kategorien ikke vurdert NE på grunn av uklar systematikk eller kunnskapsmangel. Dette inkluderer 228 NE-arter som er direkte overført fra vurderingen i 2015, uten nærmere behandling. Totalt ble 85 arter plassert i kategorien ikke egnet NA. De fleste NA-artene er marine arter som er tilfeldige gjester i norske farvann. Dette omfatter mange sydlige former, spesielt planktoniske krill, reker og amfipoder som følger med ved fremstøt av varme vannmasser. Videre er langhalser, som er festet til drivobjekter i sjøen, og rur og amfipoder som sitter festet på store hvalarter, regnet som tilfeldige gjester ved at de neppe forplanter seg i norske farvann. Unntak fra dette for gruppen hvallus (Cyamida) er Cyamus boopis som lever på knølhval og Platycyamus thompsoni som lever på nebbhval. Begge er vurdert som livskraftige LC med bakgrunn i at vertsdyrene er vurdert i foreliggende rødliste.

Kategorien NA omfatter også fremmede arter. Blant krepsdyr omfatter dette flere tifotkrepser (kongekrabbe Paralithodes camtschatica, signalkreps Pacifastacus leniusculus), brakkvannsrur Amphibalanus improvisus og syv arter av landlevende isopoder som opptrer i hager og veksthus. Kategorien NA er redusert med omkring 100 arter fra 2015 ved bekreftede funn av arter som tidligere ikke var sikkert påvist innenfor vurderingsområdet. Dette gjelder i hovedsak nordlige marine arter som er påvist i de arktiske områdene som nå er inkludert i vurderingsområdet, og en del dyphavsarter som er registrert gjennom Mareano-programmet og ved opparbeiding av tidligere innsamlet materialet fra dypbassenget i Norskehavet. En del er overført til NE på grunn av kunnskapsmangel.

Antall rødlistearter  

Av totalt 1132 vurderte arter står 126 arter (11 %) på Rødlista 2021. Bare 12 arter (1%) på Rødlista er kategorisert som truet (kritisk truet CR, sterkt truet EN eller sårbar VU), mens 18 arter (1,6 %) er vurdert som nær truet NT. Av de sterkt truete artene (EN) er alle limniske, de sårbare artene (VU) representerer en terrestrisk, fem marine/brakkvann og to limniske. De 18 nær truete (NT) artene inkluderer marine arter som er obligatorisk tilknyttet havis, brakkvannsarter, ferskvannsarter som er i gruppen «istidsrelikter», samt terrestre isopoder (skrukketroll). I alt 96 arter ble vurdert til kategorien datamangel DD.

Trolig er kunnskapsmangel hovedgrunnen til at relativt få marine krepsdyr vurderes som truet, og at det er en høy andel DD-arter i denne gruppen (se Oug mfl. 2007, 2015). For majoriteten av de marine artene er kunnskapen om bestander eller leveområder for mangelfull til at kategori kan fastsettes med sikkerhet. Til sammen 1006 arter ble vurdert som livskraftig LC.

Årsak til rødlisting 

To arter, edelkreps og hummer, er rødlistet etter A-kriteriet på basis av nedgang i bestanden og forventet ytterligere nedgang. Tre arter av amfipoder (Exitomelita lignicola, Exitomelita sigynae og Monoculodes bousfieldi) finnes på varme kilder på den midtatlantiske ryggen og er rødlistet etter D2-kriteriet Meget begrenset forekomst der det er en sannsynlig naturlig eller menneskeskapt trussel med en slik alvorlighetsgrad at arten kan bli regionalt utryddet eller kritisk truet om kun kort tid. Begrunnelsen for å bruke dette kriteriet er en påbegynt åpningsprosess for marin mineralutvinning i de områdene der disse tre endemiske krepsdyrene (og en del endemiske leddormer) finnes. Marin mineralutvinning vil være en trussel mot habitatene disse artene lever i. Alle øvrige arter er rødlistet etter B-kriteriet geografisk utbredelse i kombinasjon med underkriteriene pågående nedgang i kvalitet og/eller areal av artens habitat b(iii), kraftig fragmentering a(i) eller få lokaliteter a(ii).

De fleste marine arter som er vurdert til rødlistekategoriene sterkt truet EN, sårbar VU eller nær truet NT er knyttet til spesielle habitat. Amfipodene Gammarus inaequicauda og Allomelita pellucida, isopoden Lekanesphaera rugicauda og brakkvannsreken Palaemonetes varians forekommer på Sørlandet og ved Oslofjorden hvor brakkvannsmiljøene er i tilbakegang på grunn av utbygginger i strandsonen, samtidig som miljøene er utsatt for overgjødsling. Alle artene må forutsettes å ha mer eller mindre isolerte bestander. Marine arter som er obligatorisk knyttet til havisen nord for Svalbard i hele eller deler av livsløpet (for eksempel amfipodene Apherusa glacialis, Onisimus nanseni og Pleusymtes karstensi) er vurdert som nær truet NT med bakgrunn i klimatiske framskrivinger om sterkt minkende utbredelse av havis i tillegg til historiske observasjoner av havisens utbredelse.

Fire arter fra ferskvann er vurdert til kategorien sterkt truet EN; edelkreps, muslingbladkrepsen Limnadia lenticularis, sørlig tusenbeinkreps og ferskvannsmysiden Mysis salemaai. Edelkrepsen har gått merkbart tilbake de siste tiår og trues nå spesielt av infeksjon av krepsepest som skyldes en sopp som overføres med den introduserte fremmedarten signalkreps Pacifastacus leniucsculus. Bestanden av edelkreps i flere store vassdrag hvor signalkrepsen har etablert seg, er tapt. Signalkrepsen er i spredning, og dette innebærer trusler knyttet til videre spredning av krepsepest. Limnadia lenticularis er knyttet til små dammer i kulturlandskapet og er bare registrert noen få ganger, tross at artens habitat er godt undersøkt. Arten er rødlistet med basis i den nasjonale tilpasningen trolig kraftig fragmentert, få lokaliteter og pågående nedgang i kvalitet og/eller areal av artens habitat. Tilsvarende gjelder for to arter av vannlopper og hoppekreps i kategorien sårbar VU og fire arter av vannlopper og hoppekreps i kategorien nær truet NT som også forekommer i små gårdsdammer. Det er truffet tiltak for å bevare dammer i kulturlandskapet ved å gi tilskudd til nye gårdsdammer, bekkeåpninger og fangdammer, men det er knyttet usikkerhet til om disse konstruerte damforekomstene vil erstatte biomangfoldet som fantes i dammer som er gått tapt. Sørlig tusenbeinkreps Tanymastix stagnalis er vurdert til EN fordi den har svært liten utbredelse og lever isolert i noen få små fisketomme fjellvann i Trollheimen. Utsetting av fisk på lokalitetene vil raskt kunne føre til at arten blir borte. Ferskvannsmysiden Mysis salemaai, er i Norge bare kjent fra ett ferskvann på Jæren og er vurdert som sterkt truet EN. Mysis salemaai har vært ettersøkt fra flere andre mulige lokaliteter uten funn. Arten er truet på grunn av organisk forurensning og økende fiskepredasjon.

Én art av landlevende krepsdyr, Armadillidium opacum, er vurdert som VU, mens tre arter er vurdert som NT. Armadillidium opacum er relativt bra ettersøkt, men nye funn siden forrige rødliste (2015) er ikke registrert, siste registrerte funn er et enkeltfunn fra 2010. Arten finnes i tett befolkede områder som innebærer økt press på areal, samtidig som hogst av svartorskog og kalkrik løvskog vil være konkrete trusler for artens habitat. De tre artene i kategori NT, Armadillidium vulgare, Trachelipus ratzeburgi og Trichoniscoides saeroensis, er alle godt ettersøkt. Artene finnes i generelt bebygde områder hvor det er stort press på areal og trues av hogst og terrenginngrep. 

Hummer Homarus gammarus vurderes til sårbar VU på grunn av nedgang i populasjonen som resultat av fiske.

Endringer fra 2015 til 2021 

Inkluderingen av områdene rundt Jan Mayen og Svalbard er den største endringen fra Rødlista 2015, da disse ikke var med i vurderingsområdene. Dette har ført til at en stor del arter som i 2015 ikke ble vurdert siden de forekom utenfor vurderingsområdet nå er inkludert. 1132 arter er vurdert for Rødlista i 2021, mot 997 arter i 2015. Dette er en økning på 135 arter. Arter som er beskrevet siden 2015 er inkludert her, dette er et antall som stadig stiger i takt med nye undersøkelser spesielt av dyphavet og arktiske områder. Den store økningen i antall arter (12%) som er vurdert gir også et litt høyere antall rødlistete arter enn i 2015. Antall truete arter, kritisk truet CR, sterkt truet EN og sårbar VU, er økt fra seks til 12, mens arter i kategorien nær truet NT er økt fra 14 til 18. Arter vurdert til datamangel DD er det samme som i 2010 med 96 arter (87 i 2015). Flere av de artene som i 2015 var vurdert til DD har nå kommet inn i mer spesifikke kategorier. For de fleste av disse er dette en følge av ny kunnskap, i praksis flere funn, men for enkelte arter har det også vært gjort en revurdering av i hvilken grad det foreligger reelle trusler eller påvirkninger som medfører tilbakegang for artene.

Til sammen 24 arter som var vurdert som DD i 2015 er nå vurdert som livskraftige LC. Alle artene er marine og flesteparten finnes på norsk sokkel, i dypområdene av Norskehavet eller i Arktis. Endringene er dels en følge av at området for vurdering nå er utvidet til å inkludere de norske arktiske farvannene, dels nye funn som gir bedre grunnlag for vurdering, men dels også en revurdering av informasjonen for arter fra disse områdene. I og med at det finnes svært få undersøkelser er det generelt antatt at arter selv med bare noen få registreringer er livskraftige. Det kan selvsagt diskuteres om dette er korrekt for arter som bare forekommer i svært mangelfullt undersøkte områder når vurderinger må baseres på et statistisk sett begrenset datagrunnlag. Mye av datagrunnlaget for dyphavsarter er fremdeles historisk (mer enn 100 år gammelt). Dette kunnskapshullet vil kun kunne dekkes med flere nye undersøkelser fra dypere havområder. 61 arter som var DD i 2015 er beholdt som DD, mens en art er flyttet fra DD til NE og en fra DD til NA.   

Noen få arter er kommet til som nye på Rødlista eller har fått høyere kategori enn i 2015. Hummer var i 2015 under sterk tvil vurdert til livskraftig LC med bakgrunn i en satt generasjonstid på 10 år. Nye kunnskaper om hummerens levealder og reproduksjon i en ufisket populasjon har gitt ny vurdering av generasjonstid til 18 år, og dette har påvirket analysene av populasjonsnedgang (3 generasjoner) til vurderingen sårbar VU. To såkalte istidsrelikter i ferskvann, amfipodene firetornet istidskreps Pallaseopsis quadrispinosa og flatbent istidskreps Monoporeia affinis er tilbake på Rødlista med kategorien nært truet NT med bakgrunn i nedgang i utbredelse. Disse ble tatt ut i 2015 på bakgrunn av nye funn, men gjensøk i områder med gamle funn viser at de er borte fra områder (spesielt områder tilknyttet Glommavassdraget) der de tidligere har vært funnet. Sørlig tusenbeinkreps er vurdert til sterkt truet EN (den var sårbar VU i 2015) med bakgrunn i svært liten utbredelse.

Ekspertkomité 

Krepsdyrene er behandlet av ekspertkomitéen for krepsdyr som har bestått av Anne Helene S. Tandberg (leder), Kenneth Meland, Henrik Glenner, Tone Falkenhaug, Bjørn Walseng og Per Djursvoll.

Takk

De marine kommersielle artene av tifotkreps er vurdert i samarbeid med Alf Ring Kleiven og Gro van der Meeren på Havforskningsinstituttet. For arter i ferskvann har Ingvar Spikkeland (Haldenvassdragets Kanalmuseum) og Stein Ivar Johnsen (NINA) gitt innspill til vurderingene. Wim Vader (Det Arktiske Universitetsmuseet – Universitetsmuseet i Tromsø) har hjulpet med kunnskap om amfipodene. Vurderingene i 2021 bygger videre på arbeidet fra ekspertkomitéen for krepsdyr i 2015 – spesielt Eivind Oug sitt brede grunnlag har vært uvurderlig. 

Referanser 

Aagaard K, Dolmen D (red.) (1996). Limnofauna norvegica. Katalog over norsk ferskvannsfauna. Tapir forlag, Trondheim, 310 s.

Artsdatabanken (2018). Norsk rødliste for naturtyper, I2 Polar havis https://artsdatabanken.no/rln/2018/323/polar_havis?mode=headless

Artskart.artsdatabanken.no (2021). Funndata fra: diverse krepsdyr. Nedlastet fra Artskart

Bentsen M, Bethke I, Debernard JB, Iversen T, Kirkevåg A, Seland Ø, Drange H, Roelandt C, Seierstad IA, Hoose C og Kristjánsson JE (2013). Geosci Model dev 6: 687-720. https://doi.org/10.5194/gmd-6-687-2013

Brattegard T (2011). Endringer i norsk marin bunnfauna 1997-2010. Utredning for DN 2011-8: 1-112

Brattegard T og Holthe T (red.) (1997). Distribution of marine, benthic macro-organisms in Norway. Utredning for DN 1997-1. Direktoratet for naturforvaltning, 409 s.

Brattegard T og Holthe T (red.) (2001). Distribution of marine, benthic macro-organisms in Norway. Oppdatering av utredning for DN. Research report 2001-3. Direktoratet for naturforvaltning, 394 s.

Christiansen ME (1969). Decapoda Brachyura. Marine Invertebrates of Scandinavia 2: 1-143

Enckell PH (1980). Kräftdjur. Bokförlaget Signum, Lund, 685 s.

Høeg J og Lützen J (1985). Crustacea Rhizocephala. Marine Invertebrates of Scandinavia 6: 1-92

IPCC (2019). IPCC Special Report on the Ocean and Cryosphere in a Changing Climate [H.-O. Pörtner, D.C. Roberts, V. Masson-Delmotte, P. Zhai, M. Tignor, E. Poloczanska, K. Mintenbeck, A. Alegría, M. Nicolai, A. Okem, J. Petzold, B. Rama, N.M. Weyer (red.)]. IPCC Special Report on the Ocean and Cryosphere in a Changing Climate.

Kålås JA, Viken Å og Bakken T (2006). Norsk Rødliste 2006. Artsdatabanken, Norge

Kålås JA, Viken Å, Henriksen S og Skjelseth S (2010). Norsk rødliste for arter 2010. Artsdatabanken, Norge

Meinertz T (1950). The distribution of the terrestrial isopods in Denmark and some remarks on their distribution in the neighbouring countries. Videnskabelige meddelelser fra dansk naturhistorisk Forening 112: 165-223

MOD - Miljøovervåkingsdatabasen (2012). Environmental monitoring database - database of soft bottom fauna and chemistry from environmental monitoring at the Norwegian shelf https://mod.dnvgl.com/

Nilsson-Cantell C-A (1978). Cirripedia Thoracica and Acrothoracica. Marine Invertebrates of Scandinavia 5: 1-133

Oug E, Bakken T og Sneli J-A (2007). Marine invertebrater i ny norsk rødliste – vurderinger og kunnskapsmangler. Fauna 60: 50-61

Oug E, Brattegard T, Walseng B og Djursvoll P (2015). Krepsdyr (Crustacea). Norsk rødliste for arter 2015. Artsdatabanken <http://www.artsdatabanken.no/Rodliste/Artsgruppene/Krepsdyr>.

Prestrud P, Strøm H og Goldman HV (2004). A catalogue of the terrestrial and marine animals of Svalbard. Norsk Polarinstiuttt Skrifter 201. 1-142. (Krepsdyr i kapittel 2: The marine macro-organisms in Svalbard waters. Palerud R, Gulliksen B, Brattegard T, Sneli J-A, Vader W. 5-56)

Sandberg L og McLaughlin PA (1997). Crustacea, Decapoda, Paguridea. Marine Invertebrates of Scandinavia 10: 1-120

Sars GO (1890-1928). An account of the Crustacea of Norway. Alb. Cammermeyers Forlag, Christiania / Bergen Museum, 9 vols.

Sars GO (1899). An account of the Crustacea of Norway, with short descriptions and figures of all the species. Isopoda. Part X og XI. Bergen Museum. Alb. Cammermeyers Forlag, Christiania

Schmalfuss H (2003). World catalog of terrestrial isopods (Isopoda: Oniscidea). Stuttgarter Beiträge zur Naturkunde Serie A 654: 1-341