Ruglbunn

Løstliggende kalkalgeforekomster (også kalt rugl- eller mergelbunner) er forekomster av kalkalger som vokser løst på bunnen. Ruglbunner består av et lag med levende kuleformede kalkalger (ruglklumper) i det øverste laget, og med kalkstrukturene fra døde kalkalger under det levende laget. Rugl forekommer ofte på sand, mudder eller grus, og særlig i områder med moderat høy vannbevegelse, men beskyttet fra sterke bølger. Globalt, inkluderer ruglbunner mange arter, men ved kysten av Svalbard er artene Lithothamnion glaciale og Phymatolithon tenue hyppigst forekommende (Teichert 2013). Produksjonen av karbonat er stor (100-200 g m²yr^-¹: Nordkappbukta, Floskjæret) som viser at rugl er en viktig produsent av karbonat i arktiske farvann (Teichert 2013). Skorpeformete kalkalger som danner overtrekk på stein og fjell, ofte kalt flatrugl, kalkskorper og skorperugl, er ikke del av naturtypen, men hører inn under hovedtypen grunn marin fastbunn (M1). På blandingsbunner, gjerne strømrike områder, hvor det er løstliggende rugl mellom stein med flatrugl vil det være uklare avgrensninger mellom disse naturtypene. Ruglbunner er valgt ut som vurderingsenhet type 1.3 da den er gjenstand for en påvirkning (forsuring) som er kvalitativt annerledes enn den som virker på hovedtypen i seg selv.

Ruglbunner på Svalbard er vurdert til datamangel (DD) på grunn av stor usikkerhet om fremtidig utvikling, spesielt effekten av havforsuring. Miljøovervåking viser at mengden CO₂ i norske havområder øker, og modellprediksjoner antyder en reduksjon i pH på -0,2 i åpne vannmasser omkring Svalbard for perioden fram til 2065 (AMAP 2018). I fjordene er forholdene mer kompliserte og en generell forsuring kan motvirkes av økte tilførsler av breslam fra kalkholdige bergarter (AMAP 2018). Brodie m.fl. (2014) har utarbeidet fremtidsscenarier for tilstanden for kalkalger i europeiske farvann basert på prognoser for utviklingen av havforsuring. I scenariene anslår de et signifikant tap av dødt rugl (grus) i 2100, men også av levende alger, og enkelte scenarier predikerer opptil fullstendig tap av ruglbunner i Arktis. Havforsuringen er forventet å få sterkere effekt i arktiske enn i boreale og sydlige områder. Prediksjonene til Brodie m.fl. (2014) er basert på en gjennomgang av lab og feltobservasjoner, og teoretiske vurderinger. Det er imidlertid mye usikkerhet omkring dette, blant annet i hvilken grad eksperimenter over korte tidsperioder er representative for fremtidige endringer og om artene fysiologisk kan tilpasse seg gradvise endringer (AMAP 2018). I tillegg til den direkte negative korroderende effekten av havforsuring på kalkalgene, påpeker flere forskere (Brodie m.fl. 2014, McCoy og Kamenos 2015) at kalkalger i framtiden vil kunne tape i konkurransen med andre makroalger (inkludert invaderende fremmede arter) når energikostnaden ved kalkutfelling øker og andre arter har fordel av økt CO₂-innhold. Det er uvisst hvordan ruglbunnene har utviklet seg de siste 50 år. Det er heller ikke mulig å predikere grad av forringelse som kan forventes i et fremtidig 50-års perspektiv (C-kriteriet), men det kan forventes større endringer på Svalbard enn på norskekysten ut fra trendene i klima og havforsuring. Den potensielle trusselen havforsuring utgjør for kalkalger har derfor gjort at naturtypen ruglbunner er satt til datamangel (DD).