Slåttemark

Slåttemark er skilt ut som ein eigen vurderingsenhet fordi den får ein høgare rødlistekategori enn hovudtypen semi-naturlig eng (T32). Den viktigaste påverkingsfaktoren for slåttemark er bortfall av slått som skjøtselsform, og denne vurderingsenheten skil seg slik frå semi-naturlig eng generelt. 

Slåttemark er semi-naturlig eng (T32) med slåttemarkspreg slik det er definert av variabelen (LKM) slåttemarkspreg SP-a i NiN. I slåttemark har slått over lang tid sett sit preg på vegetasjonen. Slått har litt anna verknad på vegetasjonen enn beite, og slåttemark skil seg derfor frå beitemark. Slåttemark har oftast eit større innslag av urter mens grasartar ofte dominerer i beitemark. Slåttemark i hevd har ofte også ein jamnare artssamansetjing enn beitemark. Slått i utmark var viktig i alle fall fram til tidlig på 1900-talet.

Slåttemark er oftast ein open naturtype, men kan òg ha enklettre eller eit meir eller mindre samanhengande tresjikt (Norderhaug & Svalheim 2009). Slåttemark med tresjikt, og der tresjiktet har spor etter tradisjonell hausting av lauv til fôr, vert kalla lauveng (Norderhaug et al. 1999, Norderhaug & Svalheim 2009). I Naturbase er det registrert 18 lokalitetar med lauveng (per 18. mai 2018) med eit samla areal på 350 daa. I tillegg er det enkelte lokalitetar som ikkje er registrert som lauveng i Naturbase, men omtalt i andre rapporter (for eksempel Austad et al. 2007). I store deler av landet gjekk den tradisjonelle bruken av lauvengene tilbake frå rundt 1900 og framover, men i fjordområda på Vestlandet vart den tradisjonelle bruken av lauvengene halden ved like lenger (Austad et al. 2007; Austad og Hauge 2014). Det manglar gode estimat for dei historiske endringane i arealet med lauveng i Norge, men det er ingen tvil om at vesentlige deler av arealet med denne naturtypen er gått tapt i løpet av dei siste femti åra. Arealet med lauveng som i dag har ein skjøtsel som ivaretar naturtypen, utgjer ein svært liten del av arealet med lauveng på slutten av 1960-talet.

Ein stor del av dei tidligare slåttemarkene på innmark er i dag enten dyrka opp, blir brukt til beite eller gror igjen (Aune et al. 2018). Slåttemark som blir brukt til beite, vil over tid miste slåttemarkspreget og gå over til beitemark (eller semi-naturlig eng utan tydelig slåttemarkspreg). Beiting var likevel ofte ein del av skjøtselen i slåttemark, og det var vanleg at engene vart beita på hausten etter slåtten var ferdig og til ei viss utstrekning også om våren (Norderhaug 1988; Norderhaug et al. 1999)

For A-kriteriet har vi blant anna lagt tall frå Statistisk Sentralbyrå sine landbruksteljingar til grunn. I jordbrukteljinga frå 1907 var det registrert eit totalt slåtteareal på 5 878 306 daa fordelt på 3 197 460 daa innmark og 2680 849 daa utmarksslått. I 1949 var arealet slåttemark redusert til 1 475 766 daa. I denne statistikken er berre areal oppgitt som "naturlig eng" tatt med, og areal som er fulldyrka eller overflatedyrka er halde utanfor.  Vi har samanlikna arealtal frå landbruksteljingane med arealet slåttemark som inngår i arbeidet med oppfølging av Handlingsplan for slåttemark i regi av Miljødirektoratet. Sannsynligvis er arealet med slåttemark i hevd i dag under 1% av arealet slåttemarka for 50 år sidan. Arealet som kan klassifiserast som slåttemark vil vere større enn arealet som  har skjøtsel i dag, men det er likevel sannsynlig at over 80% av arealet med slåttemark er tapt i løpet av den siste 50-årsperioden (kriterium A1).  

I vurderinga av D-kriteriet har vi lagt til grunn at ein stor del (over 80%) av det gjenverande arealet med slåttemark manglar skjøtsel eller blir brukt som beitemark, og vil derfor i løpet av den neste 50-årsperioden miste slåttemarkspreget. Ein del slåttemark som fortsatt er i hevd, har i dag ein enklare form for skjøtsel enn tidligare. For eksempel manglar ein del slåttemark haustbeite. Det kan òg vere at ein del slåttemark i dag blir for næringsfattig som følgje av årlig slått og ingen tilførsel av husdyrgjødsel. Den historiske skjøtselen av slåttemarkene var altså i mange tilfelle litt forskjellig frå den skjøtselen engene får i dag, og vi veit for lite om kva desse forskjellane har å bety for å oppretthalde den karakteristiske artssamansetjinga og naturtypen på lang sikt. I dag er slåtteengene som er igjen, ofte små fragment av det som tidligare var meir samanhangande områder med slåttemark og semi-naturlig eng. Engene er ofte omgitt av naturtypar som i liten grad er leveområde for typiske slåttemarksartar, for eksempel barskog og fulldyrka jord. Endringar i landskapet kan ha negative innverknad på naturtypen slåttemark, men effektane av fragmentering og isolasjon på samansetning av vegetasjonen i slåttemark er sannsynligvis mindre enn effekten av endringar i skjøtsel.