Behandlet i 2018 av ekspertkomite for Marint gruntvann

Oksygenfattig marin sedimentbunn

Marin sedimentbunn preget av oksygenmangel

Vurderingsenhet av Type 1.1.
NiN-kode: M13
CO
CR
EN
VU
NT
DD
LC
NE

Intakt LC

Vurderingsenheten

Oksygenfattig marin sedimentbunn (M13)er en hovedtype på natursystemnivået og er derfor en egen vurderingsenhet (utvalgskriterium Type 1.1). Denne naturtypen omfatter bunnsystemer i fjorder og poller der liten vannsirkulasjon fører til periodisk eller permanent anoksiske (oksygenfrie) bunnforhold. Anoksisk saltvannsbunn er først og fremst assosiert med lav vannbevegelse og domineres derfor av sedimentbunn, men kombinasjonen av anoksiske forhold og fast bunn forekommer også. Periodisk og permanent anoksi forårsaker først og fremst reduksjon i artstilfang og artsrikdom. Ingen høyere organismer (planter eller dyr) kan leve i permanent anoksiske systemer. Disse er karakterisert av mikroorganismer som kan bryte ned organisk materiale uten tilgang til oksygen, eller produsere nytt materiale ved tilgang på lys. Ved periodisk anoksi kan bunndyr etablere seg når oksygen er tilgjengelig, men slike samfunn vil være ustabile og bare eksistere fram til oksygenet er brukt opp.

Dokumentasjon

DNs håndbok 19 (Direktoratet for naturforvaltning 2001 – rev 2007) nevner at trusler mot fjorder med naturlig lavt oksygeninnhold er inngrep som sprengning og utdyping av fjordinnløp, regulering av ferskvannstilførsel og andre aktiviteter som bedrer sirkulasjonen, deriblant såkalte bobleanlegg hvor luft pumpes ned i de dypeste områdene (påvirkningstype 1.4.7). Det forventes at vannutskiftningen/-sirkulasjonen i områder med oksygenfattige forhold vil bli redusert som følge av klimaendringer (temperaturøkninger) - noe som i tilfelle vil kunne øke arealene av anoksisk bunn uten plante- eller dyreliv. Undersøkelser fra den svenske vestkysten påpeker betydningen av klimaendringer (Nordberg m.fl. 2000), men viser også at økte tilførsler av næringsstoffer fra land og endringer i grunne bunnøkosystemer med større mengder av filamentøse alger bidrar til økning av oksygenfrie bunnområder (Björk m.fl. 2017). Arealer av oksygenfattig marin sedimentbunn vil kunne øke eller minke avhengig av ulike klimatiske prosesser og menneskelige inngrep, men det er liten grunn til å tro at denne naturtypen verken har hatt noen arealreduksjon eller kvalitativ endring av betydning de siste 50 år. Dette gjelder også de neste 50 år. Oksygenfattig marin sedimentbunn er derfor vurdert til intakt (LC) på hovedtypenivå.

Areal i Norge

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal.

Kjent areal km² Mørketall Beregnet areal km²
(kjent * mørketall)
Totalareal 0 1.0 0
Utbredelsesareal 700000 1.0 700000
Antall forekomster 0 1.0 0

Både fjorder, skjærgårdsbassenger, poller og våger kan ha områder som er naturlig oksygenfattige der hvor topografiske forhold som terskler og grunnområder forhindrer åpen vannsirkulasjon og derved tilførsler av oksygenrikt vann. Periodisk eller permanent anoksiske miljøer finnes i de mest ekstreme systemene, som oftest der tersklene er svært grunne og tilførslene av organisk materiale er høye. Under Nasjonalt program for kartlegging av biologisk mangfold – kyst (Direktoratet for naturforvaltning 2001 – rev 2007) ble det foretatt en kartlegging av fjorder med naturlig lavt oksygeninnhold. Mange av disse har periodisk eller permanent anoksiske bunnforhold, men i tillegg kan anoksisk bunn finnes i poller, andre mindre systemer og i bunnbassenger i estuarområder hvor saltvann trenger inn under elvevannet. Det er flest fjorder med naturlig lavt oksygeninnhold på Sørlandet og Vestlandet. Framvaren (Vest-Agder) har permanent oksygenfritt bunnvann med den høyeste konsentrasjon av hydrogensulfid (H2S) som er kjent i noen marin vannmasse, og sedimentet er uten høyere organismer. Vi har lagt til grunn at naturtypen oksygenfattig marin sedimentbunn finnes i hele landet (selv om det er noe usikkert om de finnes i Finnmark) og har ut fra det beregnet et minimum konveks polygon basert på arealet av fastlands-Norge (det vil si uten Svalbard). Dette arealet er estimert til 700 000 km2.

Påvirkningsfaktorer

Ulike faktorer som påvirker vurderingsenheten med omfang, alvorlighetsgrad og tidspunkt

Faktor Omfang Alvorlighetsgrad Tidspunkt

Menneskelige inngrep som sprengning av fjordinnløp, regulering av ferskvannstilførsel og andre aktiviteter som endrer vannsirkulasjonen er mulige trusler mot denne naturtypen. På den annen side kan endringer i klimaet føre til en økning i forekomst og utbredelse av periodisk eller permanent oksygenfrie områder. Høyere temperaturer og økt nedbør vil bidra til sterkere sjiktning av vannmasser, noe som påvirker dynamikken i vannutskiftningen, samtidig som endringer i nedbør og ferskvannstilførsler tilfører mer næringsstoffer fra land. I sin tur vil dette føre til at områder som allerede har nedsatt oksygeninnhold, og et plante- og dyreliv preget av dette, blir anoksiske uten høyere organismer.

Regioner

RegionForekomst
Østfold
Oslo og Akershus
Hedmark
Oppland
Buskerud
Vestfold
Telemark
Aust-Agder
Vest-Agder
Rogaland
Hordaland
Sogn og Fjordane
Møre og Romsdal
Trøndelag
Nordland
Troms
Finnmark
Svalbard med sjøområder
Jan Mayen med kystnære øyer
Polhavet
Barentshavet X
Norskehavet X
Nordsjøen X
Skagerrak X

Vurdering mot hvert kriterium A-E

Utslagsgivende kriterium er uthevet. Forklaring på kriteriene.

A - Reduksjon i totalarealet

Reduksjon av naturtypens totalareal i løpet av en 50-årsperiode

A1Reduksjon siste 50 år   NE
A2aReduksjon neste 50 år   NE
A2bReduksjon i en 50 årsperiode (fortid, nåtid, fremtid)   NE

B - Begrenset geografisk utbredelse

Utbredelsesareal i dag (B1) eller antall 10 × 10 km ruter hvor naturtypen finnes i dag (B2). Minst ett av underkriteriene a-c må være angitt for at kategorien B1 og/eller B2 skal gjelde.

C - Abiotisk forringelse

Andel av totalarealet som er forringet av abiotisk faktorer, og graden av forringelse, innenfor en vurderingsperiode på 50 år

C1 Andel av totalareal forringet siste 50 år
C1 Grad av abiotisk forringelse siste 50 år
Tilsvarer NE
C2a Andel av totalareal forringet kommende 50 år
C2a Grad av abiotisk forringelse kommende 50 år
Tilsvarer NE
C2b Andel av totalareal forringet 50 år (for-, nå- og framtid)
C2b Grad av abiotisk forringelse 50 år (for-, nå- og framtid)
Tilsvarer NE

D - Biotisk forringelse

Andel av totalarealet som er forringet av biotiske faktorer, og graden av forringelse, innenfor en vurderingsperiode på 50 år.

D1 Andel av totalareal forringet siste 50 år
D1 Grad av biotisk forringelse siste 50 år
Tilsvarer NE
D2a Andel av totalareal forringet kommende 50 år
D2a Grad av biotisk forringelse kommende 50 år
Tilsvarer NE
D2b Andel av totalareal forringet 50 år (for-, nå- og framtid)
D2b Grad av biotisk forringelse 50 år (for-, nå- og framtid)
Tilsvarer NE

E - Kvantitativ risikoanalyse

Angir den estimerte sannsynligheten for at økosystemet går tapt

NE

Referanser

  • Nordberg K, Gustafsson M, Krantz AL 2000. Decreasing oxygen concentrations in the Gullmar Fjord, Sweden, as confirmed by benthic foraminifera, and the possible association with NAO Journal of Marine Systems 23: 303-316
  • Direktoratet for naturforvaltning 2001 (rev 2007). Kartlegging av marint biologisk mangfold DN-håndbok 19: 1-54
  • Björk G, Nordberg K, Arneborg L, Bornmalm L, Harland R, Robijn A, Ödalen M 2017. Seasonal oxygen depletion in a shallow sill fjord on the Swedish west coast Journal of Marine Systems 175: 1-14

Vurderingen siteres som:

Oug, E., Pål Buhl-Mortensen, Bakken, T., Rapp, H. T., Bekkby, T., Gundersen, H. og Norderhaug, K., M. (2018). Marin sedimentbunn preget av oksygenmangel, Marint gruntvann. Norsk rødliste for naturtyper 2018. Artsdatabanken, Trondheim. Hentet (dato) fra: https://artsdatabanken.no/RLN2018/6