Strandberg

Strandberg (T6) er avgrenset her i samsvar med NiN 2.01. og det henvises til Bratli mfl. (2017) for en mer detaljert beskrivelse. Strandberg er fast fjell og blokker som danner en egen sone mellom andre fastmarkssystemer og saltvannssystemer. Kornstørrelsen er fast fjell og blokker fordi bunnen er stabil både ved bølgeslag og ved sterke strømmer. Nedre grense trekkes i nedre del av beltet mer marebek og øvre del av beltet med fjæreur og vanlig strandsnegl. Oppover avgrenses de der det er innslag av salttolerante arter. Hovedtypen kan inneholde enkelte karplanter, men det er moser og lav som er de viktigste organismegruppene her. Strandberg innneholder syv grunntyper i Norge og er vidt utbredt. 

Hyttebygging og arealbeslag til naust og brygger er negative påvirkninger på vurderingsenheten, men det er lite sannsynlig at mer enn 20 % av totalarealet har blitt utsatt for, eller vil bli utsatt for, arealtap eller reduskjon i tilstand innenfor vurderingsperioden på landsbasis.

I følge Engelien mfl. (2006) antas at mye av strandsonen (100 m - sonen) er utilgjengelig for ferdel og rekreasjon (nå inkludees ikke bratt terreng her). I følge Statistisk sentralbyrå er det i fylkene rundt Oslofjorden et større arealbeslag i strandsonen enn i resten av landet (disse er også de mest kalkrike), men siden strandbergene bare utgjør den ytterste delen av denne 100-meters strandsonen, er trolig heller ikke strandberg i boreonemoral sone så negativt påvirket at areal- elller tilstandsreduksjonen er omfattende nok til å oppnå terskelverdi for NT. Det må presiseres at det er noe usikkerhet knyttet til denne vuirderingen, og derfor bør det fremskaffes historsike data om bygging av naust og brygger etc. for å avgrøre dette.   

Strandberg er direkte vurdert som LC.