Humøse grunne innsjøer

F2-16 er innsjømasser i små og grunne innsjøer med et areal mellom 0,0025 og 5 km2, kalkinnhold < 2 mg/l, turbiditet < 10 mg/l og humusinnhold >5 TOC/l. For å kunne bruke data  fra klassifisering av vannforekomster iht vannforskriften er det gjort noen tilpasninger i forhold til grunntypeinndelingen i NIN. Kalkfattige innsjømasser vil i denne vurderingen ha kalsiumverdier < 1 mg/l. Dette er i samsvar med den grunnleggende trinninndelingen i NIN, men det tilsvarer ikke grunntypene som er definert i NIN v2.1 der grensen for Ca er satt ved 2 mg/l. Det er nødvendig å presisere at vurderingen gjelder for innsjøer tilhørende den laveste Ca-kategorien da innsjøer tilhørende denne grunntypen (F2-16), men med noe høyere Ca-innhold (1-2 mg/l) er mer vanlig forekommende (flere lokaliteter) og har en større geografisk dekning. Det er videre brukt arealdata fra innsjøtyper < 5km2 fra Vann-Nett for å vurdere grunntyper som defineres som «små og/eller grunne innsjøer», som i NIN v2.1 er definert å ha en størrelse mellom 0,0025 og 5km2. Grunntypen er antatt å være mer truet enn hovedtypen da humøse kalkfattige innsjømasser er 1) særlig følsomme for forsuring samtidig som deres utbredelse er begrenset til den delen av Norge som mottar mest sur nedbør, og 2) fordi den har en begrenset utbredelse med få lokaliteter.

Kunnskapsgrunnlaget fra Vann-Nett (vann-nett 2018) er brukt til å rødlistevurdere samtlige vurderingsenheter vannmassegrunntyper med unntak av svært kalkrike innsjømasser i dammer, pytter og små innsjøer. Dette datamaterialet omfatter tilstandsvurderinger av 58% av innsjøarealet i Norge. Tilstandsvurderingene i dette datamaterialet er brukt til rødlistevurdering etter C-kriteriet fordi tilstandsvurderingen etter vannforskriften i hovedsak er basert på bruk av abiotiske indikatorer (ofte i mangel av data på biotiske indikatorer).

En vannforekomst som på grunn av fysiske endringer som følge av menneskelig virksomhet i vesentlig grad har endret karakter blir definert som en svært modifiserte vannforekomster (SMVF). Ved bruk av A1 kriteriet defineres en andel av svært modifiserte vannforekomster som tapt, siden økosystemene i vannmassene ikke nødvendigvis har gått tapt i samtlige forekomster. SMVFer er i vann-nett kategorisert i fire tilstandsklasser (svært dårlig, dårlig, moderat eller godt økologisk potensiale). Vi har antatt at andelen naturtypetap tilsvarer summen av arealet med svært dårlig eller dårlig økologisk potensiale, samt 50 % av arealet med moderat økologisk potensiale. Dette utgjør totalt sett 29 % av SMVFene.

Data fra NVE (https://www.nve.no/karttjenester) vedrørende innsjøer i Norge er brukt for å estimere andel av innsjøer som er regulert de siste 50 år (25% av innsjøarealet, basert på reguleringsår) som proxy for temporær variasjon i påvirkning. Tapt SMVF-areal de siste 50 år omfatter ikke areal som er regulert/påvirket før 1969 i rødlistevurderingen (75% av innsjøarealet). Dette betyr at 29% av SMVF- arealet som er tilkommet etter 1968 antas å representere tapt areal de siste 50 år. For grunntypen  «Humøse kalkfattige innsjømasser i små og/eller grunne innsjøer, F2-16», er 1,3 % (0,9 km2) av arealet som antas å ha vært intakt i 1969 (66,7 km2) tapt de siste 50 årene. Dette tilsvarer rødlistekategorien LC i henhold til A1 kriteriet.   

Ved vurdering etter B2-kriteriet er arealdata fra Vann-nett brukt til å bestemme forekomstareal. Siden 22 % av antatt økologisk intakt areal i 1969 er vurdert som >30% forringet de siste 50 årene er typen gjenstand for pågående nedgang. For «Humøse kalkfattige innsjømasser i små og/eller grunne innsjøer, F2-16»,» er forekomstarealet 4959 km2, noe som tilsvarer rødlistekategorien VU i henhold til B2 kriteriet. 

Ved vurdering etter C1 kriteriet er det brukt data både fra vannforekomster som er klassifisert som SMVF etter 1968 (se ovenfor) og naturlige innsjøer. Tap av SMVF-areal er definert på samme måte som for A1-kriteriet. Naturlige innsjøer klassifiseres iht. vannforskriften i fem tilstandsklasser (svært dårlig, dårlig, moderat, god og svært god økologisk tilstand) (klassifiseringsveileder vannforskriften 2015). Naturlige forekomster som ikke er tilstandsklassifisert er trukket fra før andelene av ulike tilstandsklasser er brukt til rødelistevurdering. Ved rødlisting av innsjømasser etter C1-kriteriet er andelen av totalarealet som tilsvarer summen av arealet av tapte SMVFer og svært dårlig økologisk tilstand antatt å representere en relativ endring (forringelse) av naturtypen på 80% siden 1968. Videre er andelen av totalarealet som tilsvarer summen av areal med > 80% forringelse og dårlig økologisk tilstand antatt å representere en forringelse av naturtypen på 50%. Summen av areal med  > 50% forringelse og moderat økologisk tilstand og 50% av SMVF-areal med moderat økologisk potensiale som ikke antas å være tapt er antatt å representere en forringelse av naturtypen på >30%. For «Humøse kalkfattige innsjømasser i små og/eller grunne innsjøer, F2-16»,» er 22 % av antatt intakt areal i 1969 vurdert som >30% forringet de siste 50 årene. Dette tilsvarer rødlistekategorien LC i henhold til C1 kriteriet.   

Totalt blir da «Humøse kalkfattige innsjømasser i små og/eller grunne innsjøer, F2-16»,» rødelistevurdert som VU.