Isskurt sublitoral fastbunn

Blokkdominert bunn preget av disruptiv isforstyrrelse er betegnelsen i NiN for sublitorale grunnområder som isskures. For Svalbard vil naturtypen i realiteten omfatte alle typer fastbunn, inkludert bergknaus, bergvegger og annen steinbunn som isskures. Isskuring forårsakes av drivende polar havis (flerårsis i kystområder i nord og øst), kalving fra breer (breer med fronter mot sjøen) og is som nydannes hvert år (årsis i fjorder, kystområder og mellom flak av flerårsis). Isskuringen går generelt dypere på nordsiden av Svalbard, noe som skyldes isdrift og tilførsel av flerårsis fra nord og nordøst. Is pakkes sammen langs kysten på grunn av vind og vannstrøm og skurer bunnen dypt, og ikke sjelden ned til 10 m dyp ved de nordligste øyene (Sjuøyene). Isen stikker ikke like dypt i fjorder som kun har årsis. Is fra breer har liten betydning for plante- og dyreliv i den store sammenheng, men skrape-spor på bunnen som skyldes iskalver er ikke sjelden å observere nær isbreer. Isskurt fastbunn er preget av rene flater uten organismer, men fastsittende arter kan klare seg i sprekker, fordypninger og i hulrom mellom stein på blokkbunn. Isskurt fastbunn er i tilbakegang som følge av redusert polar havis og mindre årsis i fjordene på Svalbard. Naturtypen er valgt ut som vurderingsenhet av type 1.3 med påvirkningsfaktor (isskuring) som er kvalitativt forskjellig fra hovedtypen og som kan gi høyere rødlistekategori enn hva som gjelder for hovedtypen.

Isskurt sublitoral fastbunn er vurdert til sårbar (VU) etter A og C-kriteriene. Isskurte områder er i tilbakegang på grunn av redusert utbredelse av polar havis og redusert islegging i fjordene. Polar havis påvirker områdene på Nordaustlandet og øst for Spitsbergen og er her beregnet til å utgjøre omtrent en tredel av isskurte områder. I fjorder og kystområder er dannelse av årsis også i tilbakegang, mens kalving fra breer nok vil fortsette en god tid fremover. Det er derfor her anslått at områder hvor isskuring er i tilbakegang omfatter mye av det totale utbredelsesarealet, trolig mer enn halvparten. Tilbakegangen er vurdert som noe mindre enn tilbakegangen for polar havis (omkring 30 % over 30 år) på grunn av skuringen i fjordene og satt til 30 % av totalarealet over en 50-års periode (nåtid eller framtid).