Ruglbunn

To grunntyper under M4 som alle inkluderer ruglbunnsamfunn, er her slått sammen som en vurderingsenhet. De to grunntypene er ruglbunn i sjøkant- og tareskogsbeltet (M4-11) og ruglbunn i rødalgebeltet (M4-20). Den samlede vurderingsenheten har fått navnet «ruglbunn» og ble valgt ut etter utvalgskriterium Type 1.3, da det er grunn til å tro at ruglbunner er utsatt for en påvirkning som er kvalitativt annerledes enn den som virker på hovedtypen i seg selv og at påvirkningsfaktoren gir grunnlag for høyere rødlistekategori enn den som er gitt hovedtypen. Løstliggende kalkalgeforekomster (også kalt rugl- eller mergelbunner) er forekomster av kalkalger som vokser løst på bunnen. Ruglbunner består av et lag med levende kuleformede kalkalger (ruglklumper) i det øverste laget, og med kalkstrukturene fra døde kalkalger under det levende rosa laget. Ruglbunner dannes av en rekke arter, blant annet Lithothamnion glaciale tophiforme, L. erinaceum, Leptophytum leave, Phymatolithon borealis, P. rugulosum, P. calcareum, P. cf rugulosum og P. lamii (Rinde m.fl. 2018). Ruglbunner forekommer ofte på sand, mudder eller grus, og særlig i områder med moderat høy vannbevegelse, men beskyttet fra sterke bølger. Inkludert i hovedtype grunn marin sedimentbunn (M4) er altså ikke fastsittende kalkalger, ofte kalt flatrugl, kalkskorper og skorperugl, som tilhører hovedtype grunn marin fastbunn (M1).

Kalkalgene som danner ruglbunn er saktevoksende (0,5–1,5 mm årlig, Blake og Maggs 2003) og naturtypen bruker lang tid på å regenerere hvis den utsettes for skader (Husa m.fl. 2016). Løstliggende kalkalger er vernet i mange europeiske land etter å ha vært utsatt for høsting i stor skala. Kommersiell høsting har imidlertid ikke forekommet i Norge. En potensiell trussel mot ruglbunner, foreløpig med ukjent omfang, er havforsuring. Miljøovervåking viser at mengden CO₂ i norske havområder øker. Brodie m.fl. (2014) sine framtidsscenarier predikerer et fullstendig tap av ruglbunner i Arktis i 2100, og et mindre tap i boreale strøk. De forventer at effekten av havforsuringen vil være større på den døde delen av ruglbunner enn på den levende øvre delen. I tillegg til den direkte negative korroderende effekten av havforsuring på kalkalgene, påpeker Brodie m.fl. at kalkalger i Nord-Atlanteren i framtiden vil kunne tape i konkurransen med andre makroalger (inkludert invaderende fremmede arter) som påvirkes positivt av forsuring. Prediksjonene til Brodie m.fl. (2014) er basert på en gjennomgang av lab og feltobservasjoner, og teoretiske vurderinger. Det er uvisst hvordan ruglbunnene har utviklet seg de siste 50 år. Det er heller ikke mulig, ut fra studien til Brodie m.fl. (2014), å predikere grad av forringelse som kan forventes i et fremtidig 50-års perspektiv (C-kriteriet). Den potensielle trusselen havforsuring utgjør for kalkalger har derfor gjort at naturtypen ruglbunner er satt til datamangel (DD).