Snøleieblokkmark

Blokkmark er sammenhengende områder dominert av blokker eller steiner og som sporadisk kan ha innslag av finere mineralmateriale, men som stort sett mangler jordsmonn mellom blokkene. Tre av grunntypene under denne hovedtypen har sin utbredelse knyttet til snøleiearealer. Disse er samlet i vurderingsenheten snøleieblokkmark. Denne vurderingsenheten har et annet og mer negativt påvirkningsregime enn hovetypen som helhet. 

Forslag til beskrivende navn: Kalkfattig til ekstremt kalkrikt snøleie-blokkmark (T27-2,4,5).

Gått tapt definisjon: Vurderingsenheten defineres som tapt substratet fysisk fjernes eller hvis graden av snøleiepåvirkning reduseres så mye at det gitte arealet må flyttes over i en annen grunntype innen hovetype blokkmark (T27). 

Kriteriedokumentasjon:

Hvis vi legger til grunn en hevning av gjennomsnitts årstemperatur de neste 50 år på 2.257 grader i forhold til dagens normaltemperatur (RCP4.5-scenariet: https://klimaservicesenter.no/faces/desktop/scenarios.xhtml#scenarioTag) og ikke tar hensyn til treghet i skoggrensehevning, vil skog kunne vokse opp til 375 m høyere enn eksisterende skoggrense med en lapse rate på 0.6 grader per 100 m (Wieser & Tausz 2007). Asplan Viak har i dette rødlistearbeidet utført en GiS-analyse for å se hvor stort areal av fjellnaturtyper som blir borte når skoggrensa heves med intervaller på 50 meter opp til 300 m og for 375m. Bakkestuens nedre grense for lavalpine sone (Bakkestuen m fl. 2008) er brukt som definisjon på dagens tregrense. Dette datasettet leveres i 1000 x 1000m ruter. Analysen baserer seg på DTM 50 datasettet levert av Statens kartverk. Dette er et høyderaster med 50 x 50 m celler, med en stedfestingsnøyaktighet på +- 4-6 m. Datasettet er nedlastet fra Statens kartverk i april 2018, men ble produsert i 2007. Vegetasjonstypene er hentet fra NORUTs satelittbaserte kart av vegetasjonstyper for Norge (Johansen 2009) som baserer seg på Landsat-data i et 30x30 m rutenett.

Beregningene viser at ved en skoggrensehevning på 375 m vil 83% av dagens fjellareal ha en temperatur høy nok for at skog kan dannes. Det er imidlertid en stor treghet i økosystemet for endringer fra en naturtype til en annen som skog. Det fines en del studier som viser hvordan tregrenser har endret seg de siste tiårene. Mathisen mfl. (2014) observerte at skoggrensen gikk opp med 25 m på 50 år på Kolahalvøya uten at temperaturen har endret seg nevneverdig i samme periode. Kullman & Öberg (2007) undersøkte tregrensen i flere fjellområder i Sverige og fant at tregrensen økte med ca 75 m i en 30-årsperiode samtidig som temperaturen har økt med 1 grad. Generelt viser studiene som er gjort på endringer i skoggrensene en stor variasjon med to felles komponenter: skoggrensene går opp med varmere klima, men samtidig går skoggrensen ikke opp så mye som det varmere klimaet skulle tilsi. På den annen side viser en ny studie fra fjellområder i Europa at vegetasjonen endrer seg stadig raskere (Steinbauer mfl. 2018). Årsaken til svak regenerering av skog i fjell og på tundra er en gjensidig påvirkning mellom biotiske og abiotiske faktorer, f.eks. konkurranse fra stedegen markvegetasjon som hindrer overlevelse av frøplanter, og beite og vind og et stadig skiftende is og snødekke som begrenser videre vekst (Payette mfl. 2001, Cairns & Moen 2004, Holtmeier & Broll 2005, Speed mfl. 2010, Aune mfl. 2011, Meineri mfl. 2012, Hofgaard mfl. 2013, Klanderud mfl. 2015, Olsen mfl. 2016, Vandvik mfl. 2016).

Hvor høyt skoggrensa vil heve seg de neste 50 år, hvis gjennomsnittstemperaturen øker med 2.257 grader, er derfor høyst usikkert. En hevning av skoggrensa på 50m, 100m, 150m, 200m, 250m og 300m vil kunne redusere snøleieområder generelt med henholdsvis 16%, 25%, 34%, 43%, 52% og 61%, hvis man antar at ingen snøleiearealer dannes eller tapes ovenfor den nye skoggrensa. Snøleieblokkmark ligger i gjennomsnitt høyere til fjells enn snøleier på jorddekt mark og vil derfor ikke direkte påvirkes like mye av hevet skoggrense direkte. Høyere til fjells kan snøleieblokkmark også nyetableres nokså raskt der permanenete snøfonner smelter ut. Slike nyetableringer vil teoretisk sett imidlertid ikke være nok til å kompensere tilstrekkelig for tap av arealer som smeltingen fører til. Reduksjonen vil uansett bli annerledes enn beregningene vist ovenfor. 

Om vi tar utgangspunkt i en moderat økning på 50 m i løpet av de neste 50 årene, noe som vil gi ca. 26% reduksjon av arealet for denne snøleieområder generelt og i tillegg tar høyde for en forringelse av snøleiene på grunn av nitrogennedfall, ligger vi i utgangspunktet an til en reduksjon av arealet for snøleiearealer på rundt 30%. Det er imidlertid store usikkerheter knyttet både til kartgrunnlaget for den nåværende utbredelsen av de ulike vegetasjonstyper i NORUTs vegetasjonskart (Erikstad mfl. 2009), og tregheten i økosystemet når vegetasjonen responderer på endringer i klima. Smelting av snø vil imidlertid trolig påvirke vegetasjon raskere enn kun økt temperatur. Siden snøleieblokkmark i gjennomsnitt ligger høyere til fjells enn snøleier på jorddekt mark kan man anta at arealtapet er noe mindre for denne typen. Vi vil derfor anta at arealtapet av snøleieblokkmark vil være i underkant av 30% de neste 50 år. Typen havner således i rødlistekategori NT.