Kalkgrotte

Vann løser opp kalk og vil over tid løse opp kalkstein på sin reise fra høyere til lavere potensial. Det starter i sprekker som utvides og utvikles til store og komplekse systemer. Det finnes aktive og inaktive (fossile) grotter, hvor de aktive stadig har gjennomstrømning av vann og de inaktive danner dryppstein og andre kalkgrottefenomener. 

Kalkgrotter finnes naturlig nok i områder med kalkrik berggrunn. Dette finnes spredt ut over hele landet, og er dokumentert i NGUs berggrunnsdatabase og i økologiske grunnkart over mulighet for kalk. Kalkgrotter finnes fra lengst sør i landet og opp til Finnmark, men de er relativt få og godt spredt utover. Det innebærer at utbredelsesarealet er stort. 

Det er til nå kjent om lag 2000 grotter som er noenlunde godt dokumentert, i tillegg til et ukjent antall som er dårlig dokumentert og et betydelig antall grotter som forventes funnet, gitt den statistiske størrelsesfordelingen av de kjente grottene. Det lengste kjente grottesystemet er en 25 kilometer lang labyrint og det dypeste er 580 meter dypt. Huler finnes fra høyfjellet og ned til under havnivå.

Lauritzen (2010) har gjort beregninger av antall grotter i Norge som er lengre enn en gitt lengde, og har der tatt hensyn til både observerte og modellerte verdier (mørketall). Mørketallet settes derfor til 1 i beregningen. Modelleringen tar utgangspunkt i en kumulativ fordeling av grottelengder, mot en forventet fordeling. Eksempelvis er det observert to grottesystemer som er mer enn 10 kilometer lange, men ingen ukjente er modellert. For huler med mer enn 5 kilometer lengde er det observert 3 former, og modellert 1 som fortsatt ikke er funnet. Det er registrert ca. 40 grotter som er mer enn 1000 meter og postulert at det skal finnes 5 til. For huler som er lengre enn 5 meter er tallet 1022 observerte og 60668 ukjente. Antallet enheter er oppsummert i tabellen under:

Med utgangspunkt i Lauritzens tabell over modellerte lengder og antall kan det regnes med at det er ca. 1200 kilometer med grotter i Norge. Samtidig antyder Lauritzen at ca. 60% av grottene er mindre enn 2 meter i bredde, men kan være opptil 14 meter i bredde. Dersom det antas en gjennomsnittlig bredde på 2 meter, vil dermed det totale arealet av grotter i Norge utgjøre ca. 2,5 km². Samtidig er det modererende faktorer, som at noen grotter sannsynligvis ligger over hverandre og at arealet dermed vil overlappe noe og totalarealet bli mindre. Samtidig er det grunn til å anta at sonen som er påvirket av grottedannelsen, er noe bredere enn bredden av selve grotten. Uansett er dette et lite tall, sammenlignet med utbredelsesarealet.  Selv om grottekonsentrasjonen er stor enkelte steder finnes grotter mange steder og forekomstarealet er trolig stort. Analoge oversikter over norske grotter er under digitalisering og vil om relativt kort tid gi et bedre datamateriale. Hvis vi antar at grotter er utviklet i rundt 2/3 av de områdene som er bergrunnskart angir som marmor kan vi med stor usikkerhet anslå forekomstareal til rundt 500.