Grunn marin fastbunn

Hovedtypen grunn marin fastbunn (M1) omfatter fast fjell og stabile steinblokker med permanente organismesamfunn dominert av flerårige alge- og dyrearter i den eufotiske sonen fra normalt fjæremål (normalt lavvann) til nedre grense for algevekst. Her er nedre grense av praktiske formål satt generelt til 40 meter, men det er registrert alger (skorperugl) på vesentlig større dyp i områder nord på Svalbard (Sswat m.fl. 2015). De fleste grunntypene under grunn marin fastbunn er antatt realisert på Svalbard, med unntak for brakke typer som det er knyttet usikkerhet til. Brakkvann forekommer sesongmessig ved elveutløp og i fjorder ved is- og snøsmelting, men sterk partikkelsedimentering, isskuring og ustabil forekomst vil trolig forhindre utvikling av permanente organismesamfunn. Det er imidlertid usikkert om avgrensningene for realiserte grunntyper i NiNs grunntypediagrammer er tilstrekkelig gode, dels fordi samfunnene er dominert av andre arter enn de som dominerer på norskekysten, og dels fordi andre miljøvariable er viktige for utviklingen av samfunnene. Av denne grunn velges her ikke å benytte kortnavnene for samfunnene (e.g. stortareskog, sagtangbunn), men i stedet den lengre typebeskrivende benevnelsen i NiN. Organismesamfunnene på fastbunn er best undersøkt i fjordene på Spitsbergen og på Bjørnøya hvor det foreligger tidsserier (dykker-registreringer) på faste stasjoner. Områdene øst på Svalbard er langt mindre undersøkt. Grunn marin fastbunn omfatter også grunntypene Bergvegg i sterk tidevannsstrøm (M1-19) og Svært eksponert blokkdominert bunn (M1-27) som påvirkes av særlig sterke strømmer drevet av tidevannsvekslinger eller bølgeeksponering. Disse naturtypene er dominert av fastsittende organismer som er særlig robuste overfor fysisk påvirkning, f.eks. svamper, sjøroser, rur og kolonidannende sekkdyr (Ravolainen m.fl. 2018, Bjørn Gulliksen pers. medd.). Disse to grunntypene nevnes spesielt da de kun finnes i et fåtall sund på Svalbard.

Grunn marin fastbunn er vurdert til intakt (LC) på hovedtypenivå, men under tvil for fremtidig utvikling som kan overskride grenseverdiene til nær truet (NT). Det må forventes at hele hovedtypen kan påvirkes av de pågående klimaendringene med økt temperatur og redusert isdekke. Kortsch m.fl. (2012) oppsummerer resultater fra to langtidsundersøkelser (1980-2010) på 15 m dyp nordvest på Spitsbergen som viser en rask endring fra dominans av skorpeformede kalkalger og filtrerende fastsittende dyr til samfunn dominert av makroalger, og knytter dette til den pågående klimaendringen med høyere temperaturer og redusert isdekke (mer lys for fotosyntese). Weslawski m.fl. (2011) beskriver scenarier der eufotisk sone kan krympe i forhold til i dag og derved redusere dybdeutbredelsen. Konsekvensen av dette kan være at enkelte eksisterende grunntyper reduseres mens andre øker, men i hvilken grad og i hvilket omfang er ukjent. Under vedvarende temperaturstigning kan mer sydlige arter etablere seg på Svalbard og derved endre artssammensetningen i organismesamfunnene, som for eksempel blåskjell som allerede er registrert i Isfjorden og Kongsfjorden (Berge m.fl. 2005; Jørgen Berge pers. med.) og boreale makroalger (Kortsch 2012). Samtidig øker potensialet for etablering av fremmede arter, og blant disse arter fra norskekysten med liten evne til egenspredning og som må overføres med menneskelig hjelp. Havforsuring er en fremtidig trussel som vil kunne påvirke en rekke arter, først og fremst arter som er avhengige av kalk for å bygge skall eller skjelett. Det er svært usikkert hvor omfattende fremtidige endringer kan bli. I større eller mindre grad vil alle grunntyper under hovedtypen kunne berøres, noe som kan føre til at grenseverdien for nær truet (NT) overstiges innenfor en kommende 50-års periode (NT: > 20 % alvorlighetsgrad for C og D-kriteriet). Svært strøm- og bølgepåvirket fastbunn (M1-19 og M1-27) ble vurdert tatt ut som egen vurderingsenhet (type 1.2) siden det er antatt at antall 10x10 km ruter er færre enn 20, men fordi denne vurderingen ikke endte opp i en rødlistekategori høyere enn på hovednivå, ble denne enheten allikevel ikke vurdert for seg.