Vannmasser i fjorder, poller og litoralbasseng

Hovedtypen vannmasser i fjorder, poller og litoralbasseng (H2) omfatter vannmasser i mer eller mindre lukkede systemer hvor vannkvaliteten styres av lokale forhold. I områder med tilførsler av ferskvann kan vannmassene bli svært brakke, spesielt ved utløpet av større elver, og ha høyt innhold av slampartikler fra avrenningsvannet. I fjorder og poller med kontakt til åpen sjø dannes det normalt en skarp overgangssone mellom brakkvannet og underliggende salt dypvann som bringes inn utenfra (og som skal typifiseres som H1 Havvannmasser). I mange fjorder dannes det et estuarint sirkulasjonsmønster hvor brakkvannet strømmer utover og saltere vann strømmer innover under brakkvannslaget. Dette er spesielt utviklet i fjorder med brefronter hvor tilførsel av ferskvann i smeltesesongen driver vannsirkulasjonen. Utstrekning og volum av vannmassene med redusert salinitet varierer mye sesongmessig, med et minimum om vinteren når ferskvannsavrenningen stopper opp og overflatevannet fryser. Vannmassene i to spesielle naturtyper på Svalbard, henholdsvis kaldtvannsbassenger og laguner, er her inkludert i hovedtypen, selv om de skiller seg mer eller mindre fra de eksisterende grunntypene. Kaldtvannsbassenger omfatter dypområder i terskelfjorder hvor dypvannet er dannet lokalt ved avkjøling og isfrysing på grunt vann og kjennetegnes med svært lav temperatur og forhøyet saltholdighet. Laguner avgrenses av løsmasseavsetninger og har vannmasser uten åpen forbindelse til sjø. Både kaldtvannsbassenger og laguner er her valgt ut som egne vurderingsenheter. Marine vannmasser omfatter økosystemer av flytende, svevende og svømmende organismer i de frie vannmassene i saltvann og brakkvann (saltholdighet > 0,5 psu).

H2 Vannmasser i fjorder, poller og litoralbasseng er under tvil vurdert til intakt (LC) på hovedtypenivå. Det må forventes at hele hovedtypen påvirkes av de pågående klimaendringene med økt temperatur, økte ferskvannstilførsler og mindre isdannelse. Ved mindre is i fjordene forskyves planteproduksjon fra isalger i årsis, som har høy produksjon allerede i februar-mars, til pelagiske alger som har produksjonssesong fra april eller ofte så sent som i sommermånedene. Dette har betydning for næringstilbudet for dyreplankton og hvilke arter som kan utnytte produksjonen (Quillfeldt og Øseth 2016). Samtidig øker inntransport av atlantisk vann i fjordene (hovedtype H1) som har betydning for fordelingen av dyreplankton og fisk i fjordene. Lite er kjent om pelagiske organismesamfunn i poller, laguner og litoralbassenger. I laguner og litoralbassenger som normalt bunnfryser vinterstid, kan mindre is føre til utvikling av mer regulære planktonsamfunn. Trolig ligger de endringene som har funnet sted til nå innenfor naturlig variasjon for intakt natur (LC) for hele Svalbard under ett, selv om redusert isdannelse må forventes å ha betydning for sammensetningen av planktonsamfunnene. Det er svært usikkert hvor omfattende fremtidige endringer kan bli, men et konservativt estimat tilsier at grenseverdien for nær truet (NT: > 20 % alvorlighetsgrad for C-kriteriet) ikke vil bli overskredet innenfor neste 50-års periode.