Behandlet i 2018 av ekspertkomite for Marint gruntvann

Marin undervannseng

Marin undervannseng

Vurderingsenhet av Type 1.1.
NiN-kode: M7
CO
CR
EN
VU
NT
DD
LC
NE

Intakt LC

Vurderingsenheten

Marin undervannseng (M7) er en hovedtype på natursystemnivået og er derfor en egen vurderingsenhet (utvalgskriterium Type 1.1). Denne naturtypen omfatter sammenhengende områder på grunt vann og i vannstranddelen av fjærebeltet som er dominert av langskuddplanter (planter med lange stengler og med blader i de frie vannmassene). Vanlig ålegras (Zostera marina) er i hovedsak den arten som danner undervannsenger av større utstrekning i Norge. I Sør-Norge vokser denne arten vanligvis kun i sjøsonen, mens den i Nord-Norge også er vanlig i tidevannssonen. Dvergålegras (Z. noltii) forekommer mer sjeldent langs norskekysten og vokser kun i tidevannssonen. Dvergålegras er rødlistet som art (EN) på grunn av et begrenset antall forekomster, få lokaliteter, en fragmentert utbredelse og pågående tilbakegang (Henriksen og Hilmo 2015). Andre arter som danner grunne marine undervannsenger er havgras (Ruppia, med de to artene, småhavgras R. maritima og skruehavgras R. cirrhosa), vasskrans (Zannichellia palustris), og tjønnaks (Stuckenia, inkl. artene trådtjønnaks S. filiformis og busttjønnaks S. pectinata). De fleste av disse artene er brakkvannsplanter (Lid og Lid 2005). Ålegrasenger er viktige leveområder for mange arter (Fredriksen m.fl. 2005). Baden og Bostrøm (2001) beskriver et høyt antall arter knyttet til ålegrasenger fra Skagerrak med svært høye tettheter av bevegelige dyr. Ålegrasenger har høy primærproduksjon og er regnet som et viktig oppvekstområde for fisk, blant annet kysttorsk (Fjøsne og Gjøsæter 1996), ål og andre fiskearter (Pihl og Wennehage 2002). Enkelte arter som ålegrassjørosen (Sagartiogeton viduatus) finnes kun i slike undervannsenger.

Dokumentasjon

Marine undervannsenger har ikke vært inkludert som del av regulære miljøovervåknings­programmer. Man vet spesielt lite om utbredelse og tilstand (og eventuelle endringer) for brakke marine undervannsenger (M7-1 og M7-2). Disse inkluderer enger bestående av arter som havgras (Ruppia), vasskrans (Zannichellia), og trådtjønnaksslekten (Stuckenia). Imidlertid finnes lange tidsserier om forekomst og tetthet av ålegras i Sør-Norge i Havforskningsinstituttets strandnotserie (e.g. Espeland og Knutsen 2014, Steen m.fl. 2006, Dahl m.fl. 2008), der 140 stasjoner fordelt på 23 geografiske områder i Skagerrak har blitt undersøkt årlig tilbake til 1919. Strandnotserien har som hovedmål å overvåke og kartlegge tilstedeværelse og endringer av fisk i strandsonen, men siden 1933 har makroflora på bunnen, inkludert ålegras, også vært inkludert i serien. Overvåkingen av ålegras er utført ved bruk av vannkikkert og gir kunnskap om trender i forekomst (tilstedeværelse eller ikke) og dekningsgrad, men gir ikke informasjon om endringer i arealutbredelse til hver enkelt ålegraseng eller endringer i engenes dybdeutbredelse siden man ved hjelp av vannkikkert kun ser ned til ca. 5 meter (Naustvoll m.fl. 2008). Havforskningsinstituttets dykkertransekter fra 1989-91 og 2005 viser noe økning i tetthet og ingen endring i dybdeutbredelse i denne perioden, dog målt på en grov dybdeskala (tremetersintervaller).

Strandnotserien viser at forekomstene av ålegras er naturlig varierende. For hele området som strandnotserien dekker, Søgne-Hvaler (dvs den tettest befolkede delen av kysten) har det ikke vært noen systematiske trender i forekomstene av ålegras i perioden 1968-2008. Trenden har vært nedadgående i Holmestrand og nedadgående etter kraftig økning i Grenland. Videre har dekningsgraden vært økende i området Sandefjord til Tjøme og i Kragerø og Risør, samt oppadgående etter nedgang i området Tvedestrand til Lillesand. I Indre Oslofjord er det registrert nedadgående trend i antall stasjoner med rene ålegressenger og flere enger ser ut til å ha gått fra å være rene ålegressenger til å inkludere tang og grønnalger (Espeland og Knutsen 2014).

Gjenbesøk av ålegrasenger som tidligere ble avgrenset gjennom intervju av ålefiskere (i Nasjonalt program for kartlegging av marint biologisk mangfold – kyst og Interreg-prosjektet Forum Skagerrak) tydet på et 50 % tap av ålegrasenger i Hvaler de siste to tiårene (Naustvoll m.fl. 2008, Nasjonalt program årsrapport 2007). En studie fra den svenske Skagerrakkysten, like sør for Hvaler, viste at 58 % av ålegrasutbredelsen i dette området var forsvunnet i løpet av 10-15 år (Baden m.fl. 2003). Det meste av nedgangen skjedde i grunne områder, og ble relatert til økt forekomst av trådalger på grunn av overgjødsling og overfiske. Også i Danmark er det rapportert om en betydelig (60-100 %) arealreduksjon av ålegras, hovedsakelig på grunn av menneskelige faktorer som overgjødsling og utbygging (Bostrøm m.fl. 2014).

Det foreligger lite data på eventuelle endringer i utbredelse eller tilstand av marine undervannsenger på dypere vann i Skagerrak og Nordsjøen i sin helhet, men dykkertransekter gjennomført av Havforskningsinstituttet i 1989-91 sammenlignet med 2005 i området Sandefjord-Lillesand viste ingen endring i dybdeutbredelse målt i tremetersintervaller og noe økning i tetthet av ålegras i perioden. Uvanlig gode vekstforhold for ålegras har vært rapportert både fra svenske og britiske kystområder etter sommeren 2018, og antas ha sammenheng med lite nedbør og klart vann mens det ikke er registrert noen nedgang på grunn av høy temperatur. For fremtidig utvikling er det knyttet en viss bekymring til at secchidypet har blitt redusert med 1,8 meter i Nordsjøen (som i ICES-sammenheng også inkluderer Skagerrak) i perioden 1930-2007 (Dupont og Aksnes 2013). Dersom man antar en jevn endring over tid, tilsvarer dette en reduksjon på 1,2 meter i forrige 50-års intervall. Ålegras er avhengig av en relativt høy lysprosent for å leve, og secchidypet (ca. 11 % av overflatelyset) er funnet å være en god proxy for den lysmengden som ålegras krever (Greve og Krause-Jensen 2005). Formørking er en prosess som er forventet å fortsette i framtiden (de Wit m.fl. 2016, Larsen m.fl. 2011), noe som vil kunne føre til at nedre voksegrense (dybdeutbredelse) for ålegraset (og andre planter i sjøen) vil kunne bli redusert. De Wit m.fl. (2016) anslår at en 10 % økning i nedbør vil øke mobiliseringen av organisk karbon fra jord til ferskvann med minst 30 %. Så selv om nedbørsmengdene (som forårsaker formørking) er antatt å ikke øke med mer enn ca. 5 % i Skagerrak og noe mindre i Nordsjøen (IPCC-scenarier, RPC4.5 – middels), tilsier dette en forsterking av prosessen på ca. 15 % de neste 50 årene.

Gjennom Nasjonalt program for kartlegging av biologisk mangfold - kyst og overvåkingsprogrammet ØKOKYST er det registrert høy forekomst av trådalger i ålegrasenger både i Sør-Norge og på Vestlandet (Gitmark m.fl. 2016) de siste årene. I enkelte innelukkede fjordområder, som i Hunnebunn i Østfold, Viksfjorden i Vestfold, Søverinskilen i Vest-Agder, har det de siste årene vært rapportert om særlig stor framvekst av matter av trådalger i ålegrasområder. Trådalgene skygger for ålegras og vil, når de dør på høsten, medføre et høyt forbruk av oksygen og forringet tilstand. Forsuring og varmere vann i framtiden, er begge forventet å fremme vekst trådalger (Connell og Russel 2010, Filbee-Dexter og Wernberg 2017).

Nye beregninger (GIS-analyser gjort i forbindelse med rødlistearbeidet) viser at 61 % av alle kartlagte ålegrasenger i Norge ligger mindre enn 50 meter fra slike utbygginger i kystsonen. Tilsvarende tall for Sør-Norge er 66 %. Henholdsvis 13 og 10 % av kartlagt ålegrasareal i Skagerrak og Nordsjøen overlapper eller ligger nærmere enn 25 m fra båthavner (tallet inkluderer ikke enger som eventuelt allerede er gått tapt på grunn av båthavnutbygging). De fysiske strukturene medfører et direkte tap av ålegrasareal, blant annet ved skyggelegging (f.eks. flytebrygger) og mudring for å opprettholde nødvendige dybdeforhold i og rundt havner, kaier og brygger (Stokke m.fl. 2009, 2012). I tillegg kan det være høy forekomst av miljøgifter (særlig av tjærestoffer, tributyl-tinn og oljekomponenter, men også tungmetaller og PCB) i sedimentene rundt båthavner (Næs m.fl. 2002, Rinde m.fl. 2011), noe som vil forringe tilstanden til ålegrasengene nær båthavnene.

Ålegrasenger har blitt redusert i Indre Oslofjord (Espeland og Knutsen 2014), fått redusert tetthet i Holmestrand, Grenland og muligens Hvaler (Dahl m.fl. 2008), mens de har vært stabile eller hatt en økning i forekomst og/eller tetthet i andre deler av Skagerrak. Data er spesielt mangelfulle på dybdeutbredelse, men de dataene som eksisterer kan ikke påvise en redusert dybdeutbredelse. Det kan uansett ikke utelukkes at formørkning vil kunne påvirke arealutbredelsen til ålegras negativt i fremtiden. Oppsummert, så er det store variasjoner i forekomst (tilstedeværelse og dekningsgrad) av ålegras men ingen systematiske trender over større områder i perioden 1968-2008 ifølge foreliggende data. Marine undervannsenger er derfor vurdert til intakt (LC) på hovedtypenivå.

I rødlistearbeidet har det vært vurdert å skille ut Sør-Norge som egen vurderingsenhet (utvalgskriterium Type 1.3) på grunn av mulig annerledes påvirkningsregime, men siden hele 80 % (data fra Nasjonalt Program) av alle kartlagte ålegrasenger i Norge finnes i Sør (Skagerrak og Nordsjøen), kom man til at Sør-Norge uansett utgjorde såpass stor del av vurderingen på nasjonalt nivå at en slik inndeling ikke ville gi grunnlag for høyere rødlistekategori enn for hovedtypen.

Areal i Norge

Totalareal er naturtypens kjente areal per i dag. Utbredelsesarealet er et minimum konvekst polygon som omslutter alle forekomstene av typen. Antall forekomster er antall 10 x 10 km ruter der naturtypen forekommer. Forklaring til areal.

Kjent areal km² Mørketall Beregnet areal km²
(kjent * mørketall)
Totalareal 62 1,5 93
Utbredelsesareal 700000 1,0 700000
Antall forekomster 0 1,0 0

Nasjonalt program for kartlegging av marint biologisk mangfold - kyst har kartlagt ålegrasenger. Andre typer undervannsenger har ikke vært systematisk kartlagt, og det er liten kunnskap om totalarealet og utbredelsen for disse engene. Ålegrasengene som er registrert i Naturbase har et samlet areal på 62 km2. Observasjonene i Naturbase består kun av bekreftede funn av de største engene (dvs. de nasjonalt og regionalt viktige A- og B-forekomstene, samt enkelte C-forekomster) og representerer derfor et underestimat av hva som er tilstede. For beregning av totalareal har vi derfor antatt et mørketall på 1,5 for å ta høyde for uregistrerte ålegrasenger og marine undervannsenger av andre arter enn ålegras. Ålegrasenger er vanlige i alle kystfylker i Norge, unntatt i Finnmark, der det kun er registrert noen få enger (4 stk per 2018). Utbredelsesarealet til marin undervannseng på hovedtypenivå omfatter hele landet og er definert som et minimum konveks polygon basert på arealet av fastlands-Norge (det vil si uten Svalbard). Dette arealet er estimert til 700 000 km2.

Påvirkningsfaktorer

Ulike faktorer som påvirker vurderingsenheten med omfang, alvorlighetsgrad og tidspunkt

Faktor Omfang Alvorlighetsgrad Tidspunkt

Det har vært knyttet stor usikkerhet rundt datagrunnlaget for å vurdere brakkvannsenger, både ut fra dagens forhold og med hensyn til framtidig utvikling. Brakkvannsengene er knyttet til marine områder med stor ferskvannstilførsel, f.eks. poller eller indre deler av fjorder, og vil være spesielt utsatt for eventuelle endringer i ferskvannstilførsel, eutrofiering og formørking. Disse engene vil også kunne være utsatt for nedbygging. Selv om brakkvannsenger muligens er noe sterkere påvirket enn de øvrige marine undervannsengene, er det lagt til grunn at brakkvannsenger ikke har et annerledes påvirkningsregime og ble derfor ikke inkludert som egen vurderingsenhet.

Marine undervannsenger påvirkes både fra landsiden og sjøsiden. I Sør-Norge har småbåthavner ofte blitt plassert i lune bukter og viker med forekomst av ålegrasenger (Rinde m.fl. 2011). Fysisk nedbygging og tilhørende utfylling, mudring og dumping knyttet til opprettelsen av småbåthavner kan medføre tapt areal og forringet tilstand til nærliggende ålegrasengene. Nærhet til båthavner medfører høy miljøgiftbelastning i ålegrassedimentet, i tillegg til økt risiko for invasjon av fremmede arter. Økt avrenning fra land påvirker salinitet og mengden næring, partikler og humus og bidrar til å formørke kystvannet og redusere voksedypet til plantene (Moy m.fl. 2009). Økte nivåer av næringssalter vil kunne gi redusert tilstand for naturtypen i konkurranse med hurtigvoksende alger. Endret vannføring vil kunne påvirke undervannsengene gjennom endret saltholdighet. Overfiske vil kunne påvirke trofiske interaksjoner i økosystemene (Moksnes m.fl. 2008), og dermed kunne resultere i et skifte fra undervannseng til fintrådige alger ("lurv"). Stillehavsøsters har hatt en økt utbredelse langs kysten av Sør-Norge (Bodvin m.fl. 2014) og har potensialet for å spre seg ytterligere og påvirke den grunneste delen av undervannsengene (Rinde m.fl. 2016, Anglès d’Auriac m.fl. 2017). Fiskeoppdrett, kloakkanlegg og annen menneskelig aktivitet kan påvirke ålegrasenger gjennom utslipp av næringssalter og dermed økt mengde påvekstalger som skygger for lyset og medfører redusert vekst og forekomst av ålegras (Duarte 1995, Worm og Sommer 2000). Utslipp av finpartikulært materiale fra oppdrett kan også føre til redusert lystilgang og dermed redusert dybdeutbredelse. Faktorer som avstanden til matfiskanlegg er imidlertid av vesentlig betydning (Husa m.fl. 2016).

Regioner

RegionForekomst
Østfold
Oslo og Akershus
Hedmark
Oppland
Buskerud
Vestfold
Telemark
Aust-Agder
Vest-Agder
Rogaland
Hordaland
Sogn og Fjordane
Møre og Romsdal
Trøndelag
Nordland
Troms
Finnmark
Svalbard med sjøområder
Jan Mayen med kystnære øyer
Polhavet
Barentshavet X
Norskehavet X
Nordsjøen X
Skagerrak X

Vurdering mot hvert kriterium A-E

Utslagsgivende kriterium er uthevet. Forklaring på kriteriene.

A - Reduksjon i totalarealet

Reduksjon av naturtypens totalareal i løpet av en 50-årsperiode

A1Reduksjon siste 50 år< 20 %   LC
A2aReduksjon neste 50 år< 20 %   LC
A2bReduksjon i en 50 årsperiode (fortid, nåtid, fremtid)   NE

B - Begrenset geografisk utbredelse

Utbredelsesareal i dag (B1) eller antall 10 × 10 km ruter hvor naturtypen finnes i dag (B2). Minst ett av underkriteriene a-c må være angitt for at kategorien B1 og/eller B2 skal gjelde.

C - Abiotisk forringelse

Andel av totalarealet som er forringet av abiotisk faktorer, og graden av forringelse, innenfor en vurderingsperiode på 50 år

C1 Andel av totalareal forringet siste 50 år < 20 %
C1 Grad av abiotisk forringelse siste 50 år ≥ 80 %
Tilsvarer LC
C2a Andel av totalareal forringet kommende 50 år < 20 %
C2a Grad av abiotisk forringelse kommende 50 år ≥ 80 %
Tilsvarer LC
C2b Andel av totalareal forringet 50 år (for-, nå- og framtid)
C2b Grad av abiotisk forringelse 50 år (for-, nå- og framtid)
Tilsvarer NE

D - Biotisk forringelse

Andel av totalarealet som er forringet av biotiske faktorer, og graden av forringelse, innenfor en vurderingsperiode på 50 år.

D1 Andel av totalareal forringet siste 50 år < 20 %
D1 Grad av biotisk forringelse siste 50 år ≥ 80 %
Tilsvarer LC
D2a Andel av totalareal forringet kommende 50 år < 20 %
D2a Grad av biotisk forringelse kommende 50 år ≥ 80 %
Tilsvarer LC
D2b Andel av totalareal forringet 50 år (for-, nå- og framtid)
D2b Grad av biotisk forringelse 50 år (for-, nå- og framtid)
Tilsvarer NE

E - Kvantitativ risikoanalyse

Angir den estimerte sannsynligheten for at økosystemet går tapt

NE

Referanser

  • Rinde E, Christie H, Clemetsen M, Guttu J, Jean-Hansen V, Kroglund T, Lund-Iversen M, Often A, Stokke KB 2011. Helhetlig planlegging og utvikling av miljøvennlige småbåthavner. Kunnskapsstatus CIENS-rapport 2
  • Dahl E, Naustvoll LJ, Steen H, Bodvin T 2008. Utredning om bruk av ålegras som biologisk kvalitetselement i forbindelse med vannforskriften Prosjektrapport til SFT
  • Gitmark J, Christie H, Fagerli CW, Kile MR 2016. Høstundersøkelser av makroalgesamfunn ved utvalgte lokaliteter, Rogaland og Sogn og Fjordane Miljødirektoratet rapport M-640: 1-29
  • Dupont N, Aksnes DL 2013. Centennial changes in water clarity of the Baltic Sea and the North Sea Estuarine, Coastal and Shelf Science 131: 282-289
  • Filbee-Dexter K, Wernberg T 2017. Rise of turf: the new battle front of globally declining kelp forests Bioscience 68: 64–76
  • Steen H, Gjøsæter J, Dahl E, Paulsen Ø, Johannessen T, Knutsen JA 2006. Vegetasjonsendringer på utvalgte strandnotstasjoner i perioden 1989-2005 og sammenheng med variasjoner i forekomster av fisk SFT TA-2178/2006: 1-22
  • Duarte CM 1995. Submerged aquatic vegetation in relation to different nutrient regimes Ophelia 41: 87-112
  • Boström C, Baden S, Bockelmann A-C, Dromph K, Fredriksen S, Gustafsson C, Krause-Jensen D, Möller T, Nielsen SL, Olesen B, Olsen J, Pihl L, Rinde E 2014. Distribution, structure and function of Nordic eelgrass (Zostera marina) ecosystems: implications for coastal management and conservation AQUATIC CONSERVATION: MARINE AND FRESHWATER ECOSYSTEMS 24: 410-434
  • Næs K, Oug E, Håvardstun J 2002. Miljøgifter i småbåthavner i Aust-Agder 2000. Metaller, klororganiske forbindelser, PAH, TBT og olje i bunnsedimenter NIVA rapport 4473-2002
  • Worm B, Sommer U 2000. Rapid direct and indirect effects of a single nutrient pulse in a seaweed-epiphyte-grazer system Mar-Ecol-Prog-Ser 202: 283-288
  • Fjøsne K, Gjøsæter J 1996. Dietary composition and the potential food competition between 0-group cod (Cadus morhua L) and some other fish species in the littoral zone ICES Journal of Marine Science 2: 757-770
  • Moksnes P-O, Gullström M, Tryman K, Baden S 2008. Trophic cascades in a temperate seagrass community Oikos 117: 763-777
  • Pihl L, Wennehage H 2002. Structure and diversity of fish assemblages on rocky and soft bottom shores on the Swedish west coast Journal of Fish Biology 61: 148-166
  • Baden S, Gullström M, Lundén B, Pihl L, Rosenberg R 2003. Vanishing Seagrass (Zostera marina, L.) in Swedish Coastal Waters Ambio 32: 374-377
  • Anglès d’Auriac MB, Rinde E, Norling P, Lapègue S, Staalstrøm A, Hjermann DØ, Thaulow J 2017. Rapid expansion of the invasive oyster Crassostrea gigas at its northern distribution limit in Europe: Naturally dispersed or introduced? PLoS ONE 12: e0177481
  • Stokke KB, Lund-Iversen M, Rinde E, Moy F, Havnen E 2012. Kunnskapsbasert planlegging og forvaltning av kystsonen: med fokus på "bit for bit"-utbygging og konsekvenser for marin natur, fiskeriinteresser og marine kulturminner Samarbeidsrapport NIBR/UMB/NIVA/HI ISBN: 978-82-7071-925-5
  • Fredriksen S, Christie H, Saethre BA 2005. Species richness in macroalgae and macrofauna assemblages on Fucus serratus L. (Phaeophyceae) and Zostera marina L. (Angiospermae) in Skagerrak, Norway Marine Biology Research 1: 2-19
  • Bodvin, T., Rinde, E., and Mortensen, S. 2014. FAGGRUNNLAG STILLEHAVSØSTERS (Crassostrea gigas) Rapport fra Havforskningen, Nr 32 - 2014 33
  • Connell SD, Russell BD 2010. The direct effects of increasing CO2 and temperature on non-calcifying organisms: increasing the potential for phase shifts in kelp forests Proc R Soc B 277: 1409-1415
  • Naustvoll L-J, Bodvin T, Steen H, Dahl E 2008. Utredning om bruk av ålegress til klassifisering av økologisk tilstand SFT rapport 2464-2008: 1-28
  • Moy F, Christie H, Steen H, Stålnacke P, Aksnes D, Alve E, Aure J, Bekkby T, Fredriksen S, Gitmark J, Hackett B, Magnusson J, Pengerud A, Sjøtun K, Sørensen K, Tveiten L, Øygarden L, Åsen PA 2009. Sluttrapport fra Sukkertareprosjektet 2005-2008 SFT-rapport 2467: 1-131
  • Henriksen S. og Hilmo O. (red.). 2015. Norsk rødliste for arter 2015. Artsdatabanken, Norge.
  • Husa V, Kutti T, Grefsrud ES, Agnalt A-L, Karlsen Ø, Bannister R, Samuelsen O, Grøsvik BE 2016. Effekter av utslipp fra akvakultur på spesielle marine naturtyper, rødlista habitat og arter Kunnskapsstatus 1-52
  • Stokke KB, Havnen E, Dahl E, Rinde E 2009. "Bit for bit" utbygging i kystsonen Konsekvenser for natur og næring Samarbeidsrapport NIBR/NIVA/HI ISBN: 978-82-7071-783-5
  • Baden S, Boström C 2001. The leaf canopy of seagrass beds: faunal community structure and function in a salinity gradient along the Swedish coast : Reise K (ed.) Ecological comparisons of sedimentary shores. Ecological studies 151. Springer-Verlag, Berlin Heidelberg 213-236
  • de Wit HA, Valinia S, Weyhenmeyer GA, Futter MN, Kortelainen P, Austnes K, Hessen DO, Räike A, Laudon H, Vuorenmaa J 2016. Current Browning of Surface Waters Will Be Further Promoted by Wetter Climate . Environmental Science & Technology Letters 3: 430-435
  • Rinde E, Tjomsland T, Hjermann DØ, Kempa M, Norling P, Kolluru VS 2016. Increased spreading potential of the invasive Pacific oyster (Crassostrea gigas) at its northern distribution limit in Europe due to warmer climate Marine and Freshwater Research 68: 252-262
  • Lid, J. & Lid, D.T. 2005. Norsk flora. 7. utg. Red.: Reidar Elven. Det Norske Samlaget, Oslo.
  • Nasjonalt program årsrapport 2007. Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold - Marin kartlegging NIVA, HI, NGU rapport 1-32
  • Espeland SH, Knutsen H 2014. Rapport fra høstundersøkelsene med strandnot i Indre Oslofjord 2014 Havforskningsinstituttet 31-2014: 1-15
  • Greve TM, Krause-Jensen D 2005. Predictive modelling of eelgrass (Zostera marina) depth limits Marine Biology 146: 849-858

Vurderingen siteres som:

Hege Gundersen, Trine Bekkby, Kjell Magnus Norderhaug, Eivind Oug, Stein Fredriksen (2018). Marin undervannseng, Marint gruntvann. Norsk rødliste for naturtyper 2018. Artsdatabanken, Trondheim. Hentet (dato) fra: https://artsdatabanken.no/RLN2018/18