Marin undervannseng

Marin undervannseng (M7) er en hovedtype på natursystemnivået og er derfor en egen vurderingsenhet (utvalgskriterium Type 1.1). Denne naturtypen omfatter sammenhengende områder på grunt vann og i vannstranddelen av fjærebeltet som er dominert av langskuddplanter (planter med lange stengler og med blader i de frie vannmassene). Vanlig ålegras (Zostera marina) er i hovedsak den arten som danner undervannsenger av større utstrekning i Norge. I Sør-Norge vokser denne arten vanligvis kun i sjøsonen, mens den i Nord-Norge også er vanlig i tidevannssonen. Dvergålegras (Z. noltii) forekommer mer sjeldent langs norskekysten og vokser kun i tidevannssonen. Dvergålegras er rødlistet som art (EN) på grunn av et begrenset antall forekomster, få lokaliteter, en fragmentert utbredelse og pågående tilbakegang (Henriksen og Hilmo 2015). Andre arter som danner grunne marine undervannsenger er havgras (Ruppia, med de to artene, småhavgras R. maritima og skruehavgras R. cirrhosa), vasskrans (Zannichellia palustris), og tjønnaks (Stuckenia, inkl. artene trådtjønnaks S. filiformis og busttjønnaks S. pectinata). De fleste av disse artene er brakkvannsplanter (Lid og Lid 2005). Ålegrasenger er viktige leveområder for mange arter (Fredriksen m.fl. 2005). Baden og Bostrøm (2001) beskriver et høyt antall arter knyttet til ålegrasenger fra Skagerrak med svært høye tettheter av bevegelige dyr. Ålegrasenger har høy primærproduksjon og er regnet som et viktig oppvekstområde for fisk, blant annet kysttorsk (Fjøsne og Gjøsæter 1996), ål og andre fiskearter (Pihl og Wennehage 2002). Enkelte arter som ålegrassjørosen (Sagartiogeton viduatus) finnes kun i slike undervannsenger.

Marine undervannsenger har ikke vært inkludert som del av regulære miljøovervåknings­programmer. Man vet spesielt lite om utbredelse og tilstand (og eventuelle endringer) for brakke marine undervannsenger (M7-1 og M7-2). Disse inkluderer enger bestående av arter som havgras (Ruppia), vasskrans (Zannichellia), og trådtjønnaksslekten (Stuckenia). Imidlertid finnes lange tidsserier om forekomst og tetthet av ålegras i Sør-Norge i Havforskningsinstituttets strandnotserie (e.g. Espeland og Knutsen 2014, Steen m.fl. 2006, Dahl m.fl. 2008), der 140 stasjoner fordelt på 23 geografiske områder i Skagerrak har blitt undersøkt årlig tilbake til 1919. Strandnotserien har som hovedmål å overvåke og kartlegge tilstedeværelse og endringer av fisk i strandsonen, men siden 1933 har makroflora på bunnen, inkludert ålegras, også vært inkludert i serien. Overvåkingen av ålegras er utført ved bruk av vannkikkert og gir kunnskap om trender i forekomst (tilstedeværelse eller ikke) og dekningsgrad, men gir ikke informasjon om endringer i arealutbredelse til hver enkelt ålegraseng eller endringer i engenes dybdeutbredelse siden man ved hjelp av vannkikkert kun ser ned til ca. 5 meter (Naustvoll m.fl. 2008). Havforskningsinstituttets dykkertransekter fra 1989-91 og 2005 viser noe økning i tetthet og ingen endring i dybdeutbredelse i denne perioden, dog målt på en grov dybdeskala (tremetersintervaller).

Strandnotserien viser at forekomstene av ålegras er naturlig varierende. For hele området som strandnotserien dekker, Søgne-Hvaler (dvs den tettest befolkede delen av kysten) har det ikke vært noen systematiske trender i forekomstene av ålegras i perioden 1968-2008. Trenden har vært nedadgående i Holmestrand og nedadgående etter kraftig økning i Grenland. Videre har dekningsgraden vært økende i området Sandefjord til Tjøme og i Kragerø og Risør, samt oppadgående etter nedgang i området Tvedestrand til Lillesand. I Indre Oslofjord er det registrert nedadgående trend i antall stasjoner med rene ålegressenger og flere enger ser ut til å ha gått fra å være rene ålegressenger til å inkludere tang og grønnalger (Espeland og Knutsen 2014).

Gjenbesøk av ålegrasenger som tidligere ble avgrenset gjennom intervju av ålefiskere (i Nasjonalt program for kartlegging av marint biologisk mangfold – kyst og Interreg-prosjektet Forum Skagerrak) tydet på et 50 % tap av ålegrasenger i Hvaler de siste to tiårene (Naustvoll m.fl. 2008, Nasjonalt program årsrapport 2007). En studie fra den svenske Skagerrakkysten, like sør for Hvaler, viste at 58 % av ålegrasutbredelsen i dette området var forsvunnet i løpet av 10-15 år (Baden m.fl. 2003). Det meste av nedgangen skjedde i grunne områder, og ble relatert til økt forekomst av trådalger på grunn av overgjødsling og overfiske. Også i Danmark er det rapportert om en betydelig (60-100 %) arealreduksjon av ålegras, hovedsakelig på grunn av menneskelige faktorer som overgjødsling og utbygging (Bostrøm m.fl. 2014).

Det foreligger lite data på eventuelle endringer i utbredelse eller tilstand av marine undervannsenger på dypere vann i Skagerrak og Nordsjøen i sin helhet, men dykkertransekter gjennomført av Havforskningsinstituttet i 1989-91 sammenlignet med 2005 i området Sandefjord-Lillesand viste ingen endring i dybdeutbredelse målt i tremetersintervaller og noe økning i tetthet av ålegras i perioden. Uvanlig gode vekstforhold for ålegras har vært rapportert både fra svenske og britiske kystområder etter sommeren 2018, og antas ha sammenheng med lite nedbør og klart vann mens det ikke er registrert noen nedgang på grunn av høy temperatur. For fremtidig utvikling er det knyttet en viss bekymring til at secchidypet har blitt redusert med 1,8 meter i Nordsjøen (som i ICES-sammenheng også inkluderer Skagerrak) i perioden 1930-2007 (Dupont og Aksnes 2013). Dersom man antar en jevn endring over tid, tilsvarer dette en reduksjon på 1,2 meter i forrige 50-års intervall. Ålegras er avhengig av en relativt høy lysprosent for å leve, og secchidypet (ca. 11 % av overflatelyset) er funnet å være en god proxy for den lysmengden som ålegras krever (Greve og Krause-Jensen 2005). Formørking er en prosess som er forventet å fortsette i framtiden (de Wit m.fl. 2016, Larsen m.fl. 2011), noe som vil kunne føre til at nedre voksegrense (dybdeutbredelse) for ålegraset (og andre planter i sjøen) vil kunne bli redusert. De Wit m.fl. (2016) anslår at en 10 % økning i nedbør vil øke mobiliseringen av organisk karbon fra jord til ferskvann med minst 30 %. Så selv om nedbørsmengdene (som forårsaker formørking) er antatt å ikke øke med mer enn ca. 5 % i Skagerrak og noe mindre i Nordsjøen (IPCC-scenarier, RPC4.5 – middels), tilsier dette en forsterking av prosessen på ca. 15 % de neste 50 årene.

Gjennom Nasjonalt program for kartlegging av biologisk mangfold - kyst og overvåkingsprogrammet ØKOKYST er det registrert høy forekomst av trådalger i ålegrasenger både i Sør-Norge og på Vestlandet (Gitmark m.fl. 2016) de siste årene. I enkelte innelukkede fjordområder, som i Hunnebunn i Østfold, Viksfjorden i Vestfold, Søverinskilen i Vest-Agder, har det de siste årene vært rapportert om særlig stor framvekst av matter av trådalger i ålegrasområder. Trådalgene skygger for ålegras og vil, når de dør på høsten, medføre et høyt forbruk av oksygen og forringet tilstand. Forsuring og varmere vann i framtiden, er begge forventet å fremme vekst trådalger (Connell og Russel 2010, Filbee-Dexter og Wernberg 2017).

Nye beregninger (GIS-analyser gjort i forbindelse med rødlistearbeidet) viser at 61 % av alle kartlagte ålegrasenger i Norge ligger mindre enn 50 meter fra slike utbygginger i kystsonen. Tilsvarende tall for Sør-Norge er 66 %. Henholdsvis 13 og 10 % av kartlagt ålegrasareal i Skagerrak og Nordsjøen overlapper eller ligger nærmere enn 25 m fra båthavner (tallet inkluderer ikke enger som eventuelt allerede er gått tapt på grunn av båthavnutbygging). De fysiske strukturene medfører et direkte tap av ålegrasareal, blant annet ved skyggelegging (f.eks. flytebrygger) og mudring for å opprettholde nødvendige dybdeforhold i og rundt havner, kaier og brygger (Stokke m.fl. 2009, 2012). I tillegg kan det være høy forekomst av miljøgifter (særlig av tjærestoffer, tributyl-tinn og oljekomponenter, men også tungmetaller og PCB) i sedimentene rundt båthavner (Næs m.fl. 2002, Rinde m.fl. 2011), noe som vil forringe tilstanden til ålegrasengene nær båthavnene.

Ålegrasenger har blitt redusert i Indre Oslofjord (Espeland og Knutsen 2014), fått redusert tetthet i Holmestrand, Grenland og muligens Hvaler (Dahl m.fl. 2008), mens de har vært stabile eller hatt en økning i forekomst og/eller tetthet i andre deler av Skagerrak. Data er spesielt mangelfulle på dybdeutbredelse, men de dataene som eksisterer kan ikke påvise en redusert dybdeutbredelse. Det kan uansett ikke utelukkes at formørkning vil kunne påvirke arealutbredelsen til ålegras negativt i fremtiden. Oppsummert, så er det store variasjoner i forekomst (tilstedeværelse og dekningsgrad) av ålegras men ingen systematiske trender over større områder i perioden 1968-2008 ifølge foreliggende data. Marine undervannsenger er derfor vurdert til intakt (LC) på hovedtypenivå.

I rødlistearbeidet har det vært vurdert å skille ut Sør-Norge som egen vurderingsenhet (utvalgskriterium Type 1.3) på grunn av mulig annerledes påvirkningsregime, men siden hele 80 % (data fra Nasjonalt Program) av alle kartlagte ålegrasenger i Norge finnes i Sør (Skagerrak og Nordsjøen), kom man til at Sør-Norge uansett utgjorde såpass stor del av vurderingen på nasjonalt nivå at en slik inndeling ikke ville gi grunnlag for høyere rødlistekategori enn for hovedtypen.