Grunn marin sedimentbunn

Grunn marin sedimentbunn (M4) er en hovedtype på natursystemnivået og er derfor en egen vurderingsenhet (utvalgskriterium Type 1.1). Denne hovedtypen omfatter natursystemer på ikke-stabil bunn, det vil si bunn dannet av sedimenter (finkornet leire, silt, sand, grus og små stein) som kan omfordeles ved strøm og bølgebevegelser. Naturtypen omfatter bunnsedimenter som er dominert av enkelte av disse kornstørrelsene, samt alle blandingstyper. Hovedtypen strekker seg fra og med vannstranddelen av fjærebeltet (også kalt hydrolitoralen) ned til kompensasjonsdypet. Vannstranddelen av fjærebeltet er definert som den delen av fjærebeltet der bunnen er dekket av vann mer enn halve tida. Kompensasjonsdypet (nedre grense for eufotisk sone) er så langt ned som det er mulig for fotosyntetiserende fastsittende organismer å klare seg. Hovedtypen kan inkludere den nederste delen av landstrandbeltet dersom denne har overvekt av en fauna dominert av saltvannstilknyttede arter. Grunn marin sedimentbunn omfatter variasjonen fra relativt beskyttede steder dominert av silt og leire til nokså eksponerte steder dominert av grus og småstein. Innholdet av organisk materiale varierer fra nesten fraværende (sand, grus og/eller stein) til bunn preget av organiske sedimenter. Hovedtypen omfatter også sedimenter som består av kalkproduserende organismer og rester av disse, som skjellsand (M4-10, M4-19, M4-37) og ruglbunn (M4-11, M4-20).   Bunnfaunaen domineres av arter som lever nedgravd i sedimentet (infauna) og arter som lever på bunnen (epifauna), mens floraen består av arter som ligger løst på bunnen eller er festet til småstein og skjellfragmenter.

Grunn marin sedimentbunn er påvirket av menneskelige virksomheter i strandsonen og på grunt vann som utbygging av havneområder, småbåthavner, industrianlegg, mudring og deponering av masse og utslipp av avløpsvann fra kommunale anlegg og industri. Hvor stor andel som på landsbasis er tapt eller har forverret tilstand er ikke kjent. Men det er grunn til å anta at denne andelen er liten per i dag, og at nedgangen vil forbli relativt liten de neste 50 år. Grunn marin sedimentbunn er derfor vurdert til intakt (LC) på hovedtypenivå. Skjellsand og ruglbunn er sårbare for havforsuring siden kalkstrukturer vil kunne bli brutt ned. Siden løseligheten til CO2 er større i kaldt enn varmt vann, er truslene knyttet til forsuring i framtiden størst for forekomster i arktiske områder. Skjellsand høstes enkelte steder langs norskekysten, først og fremst på Vestlandet. Ruglbunn og skjellsand utgjør imidlertid en relativt liten andel av totalarealet til grunn marin sedimentbunn. En mulig reduksjon i arealutbredelsen til disse naturtypene de nærmeste 50 årene, vil påvirke en liten andel av hovedtypen på landsbasis. Ruglbunn er valgt ut som egen vurderingsenhet hvor havforsuring er en faktor som har kvalitativt annerledes påvirkning enn på hovedtypen i seg selv.