Strandeng

Hovedtypen strandeng (T12) omfatter vegeterte områder på fint eller noe grovt materiale på omtrent flat grunn i geolittoral sone, med hyppig til sjelden oversvømmelse av brakt eller salt sjøvatn. Hovedforekomstene er ved elveutløp og i laguner, men mer fragmentariske bestander finnes spredt langs det meste av kystene. Vegetasjonen kan være utformet i tre belter: ytterst mot sjøen et belte av teppesaltgras Puccinellia phryganodes, innafor dette et belte av ishavsstarr Carex subspathacea, og innerst et belte av ishavsstjerneblom Stellaria humifusa, isbjørnstarr Carex ursina og ofte fjøremose Hennediella heimii og noen få andre moser. Polarrødsvingel Festuca rubra subsp. richardsonii, strandarve Honkenya peploides og polarøstersurt Mertensia marisima subsp. tenella kan også forekomme, oftest på litt grovere materiale. På noe eksponerte steder mangler gjerne det ytre eller begge de ytre beltene. Vegetasjonen og naturtypen betinges av mer eller mindre hyppig neddykking i brakt eller salt sjøvatn. Strandenger på Svalbard beskrives av bl.a. Brattbakk (1979).

A-kriteriet (reduksjon i utbredelse)

Strandenger er ved nordgrensa for sin utbredelse på Svalbard og skulle potensielt kunne favoriseres ved økte temperaturer og lengre sesong. Det er trolig heller ingen store begrensninger i rekruttering av plantene; lignende strandenger med de samme artene er vidt utbredt gjennom hele Arktis i Europa, Asia og Nord-Amerika, noe som tyder på meget effektiv spredning. Spredningen skjer trolig med havstrømmer og fugl. Betingelsene for strandeng er imidlertid nokså strenge: stabilt eller rimelig stabilt substrat, og beskyttelse mot erosjon (bølger, isskuring). Mulige positive effekter av økte temperaturer og lengre sesong motvirkes trolig av bortfall av beskyttende fjord-is om vinteren. Når de store fjordene som Isfjorden og Kongsfjorden praktisk talt blir fri for fast fjord-is om vinteren, som har skjedd i senere år, erstattes denne av isflak som flyter langs strendene, skurer og eroderer. Dette er meget negativt for strandenger som erstattes av sterile mudderflater. Vi antar dermed at strandeng-arealet, og kvaliteten og variasjonen innen de enkelte strandenger, vil bli redusert ved elveutløpene og langs fjordstrendene, mens laguner kanskje bevarer sine strandenger bedre. Ut fra disse argumentene anslår vi at arealet av strandeng vil kunne gå noe tilbake de kommende 50 år (trolig over 20%) og at variasjonen i de eksisterende strandengene vil bli redusert ved at de ytre sonene er mer utsatt for erosjon enn de indre.

B-kriteriet (lite utbredelsesareal)

Strandeng forekommer langs kysten på trolig alle større og noen mindre øyer, også flekkvis på de ellers bratte strendene på Bjørnøya. De største forekomstene finnes i fjordområdene vest og nord på Spitsbergen. Typen er utbredt i mellom- og nordarktisk tundrasone og i alle seksjoner, med de største forekomstene i mellomarktisk tundrasone. Utbredelsesarealet beregnet som minste konvekspolygon oppfyller ikke terskelverdiene for lite utbredelsesareal.

C-kriteriet (abiotisk forringelse)

Det er ikke registrert eller forventet abiotisk forringelse.

D-kriteriet (biotisk forringelse)

Det er ikke registrert eller forventet biotisk forringelse.

Konklusjon

Vi vurderer det slik at strandeng som hovedtype bør rødlistes i kategori nær truet (NT) på grunn av antatt fremtidig reduksjon i areal.