Fuglefjell-eng

Fuglefjell-eng (T8-1,2,3) er knyttet til sjøfuglkolonier i brattlendt terreng, der fuglene er rimelig trygge for polarrev. Dette er de mest frodige og produktive samfunn på Svalbard, med stort antall arter og stor biomasse for karplanter, av og til med meterhøy vegetasjon, moderat antall mose og lav, økende med synkende gjødslingsgrad, viktig habitat for sjøfugl og indirekte for rovfugler og polarrev (som predatorer), og stort antall og store mengder med invertebrater. De er også de eneste tilholdsstedene foreløpig for den fremmede arten østmarkmus som her kan overleve vinteren fordi det aktive laget over permafrosten er meget tykt. Vegetasjonen og de tilhørende dyresamfunnene har en utpreget sonering fra innerst til ytterst ved fjellet: innerst en sterkt gjødslet sone der også alt reiravfall (og døde unger) lander, deretter en maksimalt frodig sone, og ytterst avtagende gjødselvirkning og frodighet inntil mer normal tundra overtar. Den innerste sonen har ofte bare noen få karplanter, der polarsaltgras Puccinellia angustata og polarskjørbuksurt Cochlearia groenlandica er de viktigste. Sonen utafor har stort artsmangfold med stort antall slekter og arter av karplanter, bl.a. store mengder gras av slektene Poa, Festuca og Trisetum, polarflokk Polemonium boreale, polarløvetann Taraxacum brachyceras, flere arter av valmue Papaver og mure Potentilla samt fliksoleie Ranunculus arcticus. Det er denne sonen hvor diversiteten i evertebrater er størst. I den ytre sonen tynnes artsutvalget ut og med bare få gjødselindikatorer, men med flere generelt noe næringskrevende arter, spesielt av gras. Fuglefjellene varierer også sterkt med aspekt; fjellene som vender mot sør og sørvest er det mest diverse, men også nordvendte fjell kan ha rimelig rik vegetasjon, f.eks. Stuphallet i Kongsfjorden (mot nordøst) og Fjordnibba i Sassen (mot nordvest). Dette er en markert forskjell fra fastlandet og skyldes midnattssola med innstråling fra alle retninger, også om natta i bratt terreng.

A-kriteriet (reduksjon i utbredelse)

Det finnes ingen undersøkelser av utviklingstendenser i fuglefjell-eng i tidligere tider. Omfanget av naturtypen vil veksle med størrelsen på fuglebestandene. Dette gjør også at prognoser framover er meget usikre; norsk og russisk fiskeriforvaltning avgjør langt på vei hvilken vei sjøfuglbestandene vil utvikle seg. De trolig klimastyrte forflytningene av fiskebestandene er også essensielle for framtidige prognoser; forflytning av torsk nordover i Barentshavet (og inn i russisk sone) kan ha store virkninger, slik som endringene i størrelse og posisjon for loddebestandene har hatt. Fuglefjell-engene har imidlertid en innebygd treghet slik at det bufrer noe mot mer kortsiktige endringer. Trusselbildet er dermed knyttet opp mot klimaendringer, fiskeripolitikk, fiskebestander og fuglebestander heller enn mot lokale faktorer.

B-kriteriet (lite utbredelsesareal)

Store fuglefjell med godt utviklet fuglefjell-eng er utviklet på Bjørnøya og på Spitsbergen fra Hornsund nord til Liefdefjorden (Wulffberget) på nordsida og fra innerst i fjordene (f.eks. Fjordnibba i Sassen og Templet i Bünsow Land) til ytterkysten i vest (f.eks. Fuglehuken på Prins Karls Forland). Vi kjenner ikke til noen større forekomster med fuglefjell-eng på østkysten av Spitsbergen, på Edgeøya, Barentsøya eller Nordaustlandet (kanskje bortsett fra Floraberget i Murchisonfjorden), men mindre forekomster finnes sikkert på nesten alle de større og brattere øyene. Typen er dermed utbredt i mellomarktisk og inn i nordarktisk tundrasone og i alle seksjoner. Terskelverdi for lite utbredelsesområde er ikke oppfylt,

C-kriteriet (abiotisk forringelse)

Det er ikke registert eller forventet noen direkte abiotisk forringelse av naturtypen.

D-kriteriet (biotisk forringelse)

Vi vurderer at en stor andel av fuglefjell-engene, trolig mer enn 50 %, kan bli påvirket av endringer i havtemperaturer, forflytning av fiskestammer, fordeling av fiskekvoter, og dermed levekår for sjøfuglene som hekker i fuglefjellene. Endringene i havtemperaturer og utbredelse av fiskestammer skjer så raskt at vi kan forvente større endringer innen 50 år, ikke bare i det enkelte fuglefjell, men også i hvor fuglene hekker for å ha lett tilgang til matressurser. Dette ligger til grunn for at vi regner fuglefjell-eng som nær truet.

Den eneste lokale faktoren av betydning kan være fremmede arter, allerede eksemplifisert med østmarkmus i fuglefjella nær Grumantbyen ved Isfjorden, trolig innført med russisk gruvedrift og nå godt etablert. Det samme kan gjelde innførte karplanter. Mulig invasive karplanter er gjennomgående mer varmekrevende og næringskrevende enn det Svalbard kan tilby; de er derfor ikke noen stor trussel mot Svalbard-naturen. Eneste unntaket er de sørvendte, ganske varme og næringsrike fuglefjellene med djupt aktivt lag over permafrosten. Dette er i realiteten den eneste naturtypen på Svalbard som vi antar kan være utsatt for invasjon av fremmede karplanter, men nesten alle fuglefjellene ligger i rimelig god avstand fra innførselspunkter.

Konklusjon

Vi vurderer at fuglefjell-engene på Svalbard kan være nær truet innen et 50-årsperspektiv som følge av de store endringene i havtemperaturer og fordeling av de fiskestammene som er næringsgrunnlaget for sjøfuglene som hekker i fjellene. En mye mer usikker trussel er fremmede arter.