Saltpåvirket myrkant

Saltpåvirket myrkant (forslag til trivialnavn: Permafrost-brakkvannssump) er epilittorale områder med svært sjelden oversvømmelse av sjøvatn, og med en åpen graminid-dominert vegetasjon på finmaterialbunn på flater. Typen er egentlig ikke en myrtype (ikke torvdannende) og må anses som en brakkvannsutgave av V7 Arktisk permafrost-våtmark (permafrost ferskvannssump). Den forekommer i tilknytning til elveutløp og laguner, i hovedsak og med de arealmessig største forekomstene i fjordområdene, men også med spredte forekomster på kysten. Typen forekommer alltid i relativt begrensede til små bestander. Velutviklete bestander kan studeres f.eks. ved nedre deler av Adventelva og Sassenelva, i Colesbukta, på Kapp Wijk og i flere av dalmunningene ved Wijdefjorden på Spitsbergen. Den mest karakteristiske karplanten for typen på Svalbard er spriketundragras Dupontia fisheri subsp. psilosantha. Naturtypen er lite kjent og dokumentert. Den omfattes av en tidlig undersøkelse av strandenger på Svalbard (Brattbakk 1979) og nevnes perifert i flere andre undersøkelser. Utbredelsen er ikke kartlagt i noen detalj. Avgjørende for plasseringen i naturtypesystemet vil være vektleggingen av brakkvasspåvirkning; om denne typer hører til blant myrer eller strandenger.

Vi har valgt å vurdere denne typen separat fra hovedtypen V1, til tross for at både denne grunntypen og hovedtypen vurderes til LC. Årsaken er at permafrost-brakkvannssump trolig ikke passer inn i eksisterende NiN-system og burde vært omplassert til en annen hovedtype eller utgjør en egen hovedtype. Typen utvikles under økologiske betingelser svært ulikt de saltpåvirkete myrkantene på fastlandet og har knapt én art av karplanter felles med disse. Selv om typen ikke er vanlig på Svalbard, forekommer den på alle de større øyene (stort utbredelsesareal). Den forekommer litt inn fra selve strandlinja og er derfor mindre utsatt for de klimatisk drevne virkningene av mindre isdekke i fjordene enn det strandengene er. I hovedsak er dette en sørarktisk til mellomarktisk naturtype, og klimaendringer vil trolig ikke påvirke typen negativt, kanskje bare øke omfanget.

A-kriteriet (reduksjon i utbredelse)

Det er ingen kjent endring i omfang eller sammensetning av typen de siste 50 år, og det er heller ikke forventet noen stor endring (over terskelverdier på 20%) de kommende 50 år. Forventete klimaendringer (Førland med fler 2010) antas ikke å ville påvirke denne typen vesentlig. Den er i hovedsak en lavarktisk naturtype, med noen av sine nordligste forekomster i verden på Svalbard, men utbredelse og omfang på Svalbard bestemmes av geomorfologi (elveutløp, laguner, sedimentasjon) og ikke av klima. Potensielt kunne typen få noe større utbredelse i de nordlige tundrasonene, men egnete laguner og elveutløp er mangelvare der. Av andre påvirkningsfaktorer som kan nevnes, er gåsebeite. Videre økning i gåsebestandene har negativ innvirkning på typen; gjessene beiter unge skudd og jordstengler og har i praksis utryddet denne naturtypen fra Kongsfjorden (der den hadde store forekomster av een ekstremt sjelden art, kongsfjordgras Arctodupontia scleroclada. I de områdene der typen er mest utbredt, er det imidlertid andre naturtyper som gir bedre beiteforhold enn denne typen, og som dermed prefereres.

B-kriteriet (lite utbredelsesareal)

Typen er utbredt på Spitsbergen og kjent med mer fragmentariske bestander på Prins Karls Forland, Edgeøya, Nordaustlandet og trolig Barentsøya. Den er ikke kjent fra Bjørnøya (sjøl om spriketundragras er vanlig i og ved de mange ferskvannene der), trolig på grunn av kystens utforming. Utbredelsen er størst i mellomarktisk tundrasone, men når også inn i nordarktisk tundrasone. De største og fleste bestandene finnes i noe kontinentale seksjoner. Utbredelsesarealet beregnet som minste konvekspolygon oppfyller terskelverdi for rødlisting, men det er ingen tegn til tilbakegang 

C-kriteriet (abiotisk forringelse)

Det er ikke registrert eller forventet noen abiotisk forringelse av naturtypen.

D-kriteriet (biotisk forringelse)

Det er ikke registrert eller forventet noen biotisk forringelse av naturtypen.

Konklusjon

Permafrost-brakkvannssump vurderes å ha stabile forekomster på Svalbard (LC).