Kalkrik permafrost-myrkant

Sterkt intermediær til ekstremt kalkrik myrkant (forslag til trivialnavn: Sterkt intermediær til ekstremt kalkrik permafrost-myrkant) er anvendt her for fragmenter med preg av rikmyr i de aller varmeste fjordområdene på Svalbard, i Isfjorden, Wijdefjorden og kanskje Kongsfjorden. De utgjør meget små flekker og er kjent fra Sassen, nedre Gipsdalen, Kapp Thordsen og ihvertfall tidligere Longyeardalen ved Isfjorden, fra Flatøyrdalen og Ringhorndalen (og kanskje Reinsbukkdalen) ved Wijdefjorden, og ihvertfall fra Ossian Sars-fjellet ved Kongsfjorden. De gjenkjennes nesten bare ved samforekomst av to eller flere rikmyr-arter i fuktig, hellende lende i sørvest- eller sør-posisjon, der det aktive laget blir såpass tykt om sommeren at nedkjøling fra smeltevatn fra permafrosten ikke påvirker overflaten betydelig. De diagnostisk viktige artene er tundrasiv Juncus albescens (parallell til rikmyrarten trillingsiv i Skandinavia), arktisk myrtust Kobresia simpliciuscula subsp. subholarctica, arktisk kastanjesiv Juncus leucochlamys, fjelltettegras Pinguicula alpina, islandsstarr Carex krausei, buttstarr Carex marina (parallell til rikmyrarten huldrestarr i Skandinavia), og i noe mindre grad blankstarr Carex saxatilis, svartull Eriophorum triste (parallell til myrarten duskull i Skandinavia), og svalbardull Eriophorum sorensenii.

Det er to mulige forklaringen på disse sterkt isolerte forekomstene på Svalbard, flere breddegrader nord for nærmeste andre forekomster på Grønland, i Skandinavia eller i Russland. De kan være relikter etter en større utbredelse i postglasial varmetid, eller de kan være resultat av tilfeldige innspredninger. Den siste forklaringen er den minst sannsynlige i og med at flere av disse artene har samforekomst på sine ytterst få lokaliteter på Svalbard.

Det finnes knapt noen litterær dokumentasjon for typen fra Svalbard, i og med at vurderingen som myrtype er ny i denne rødlistevurderingen.

A-kriteriet (reduksjon i utbredelse)

Sterkt intermediær til ekstremt kalkrik permafrost-myrkant forekommer som små flekker i få områder og er dermed sårbar for tilfeldige eller regionale endringer. Mulige forekomster i Longyeardalen er forlengst forsvunnet på grunn av nedbygging. Forekomster i Ossian Sars-fjellet kan være sterkt truet av overbeite av rein. Forekomstene i Sassendalen, Gipsdalen, på Kapp Thordsen og ved Wijdefjorden er trolig tryggere, men det er uvisst hvordan de reagerer på klimaendringer. Mildere klima med mer smelting av permafrost kan virke i ulike retninger: ved uttørking på grunn av tjukkere aktivt lag, ved utrasing, eller ved bedring av forholdene og økning av bestandene etter hvert som tjukkere aktivt lag får større utbredelse. Dersom relikt-teorien er riktig, vil økning i areal bare kunne skje i områder der typen allerede forekommer. Spredningsavstandene er for store til at etablering i nye områder er realistisk.

B-kriteriet (lite utbredelsesareal)

Sterkt intermediær til ekstremt kalkrik permafrost-myrkant opptrer naturlig kun som små flekker innimellom andre naturtyper i de mest baserike og klimagunstige delene av Spitsbergen. Totalarealet er beregnet til kun å være på ca 1,5 km². Dette betyr at terskelverdi for kategori "kritisk truet" er oppfylt. På grunn av registrert arealmessig tilbakegang ved noen av forekomstene blir B-kriteriet utslagsgivende.

C-kriteriet (abiotisk forringelse)

Det er ikke registrert eller forventet abiotisk forringelse i løpet av vurderingsperioden

D-kriteriet (biotisk forringelse)

Det er ikke registrert eller forventet biotisk forringelse i løpet av vurderingsperioden

Konklusjon

En samlet vurdering der en tar i betraktning svært lite utbredelsesareal og historisk samt pågående nedgang i areal gjør at vi konkluderer med at naturtypen er kritisk truet (CR).