Oppfrysingsmark

Oppfrysningsmark (T19) defineres ved at frostvirkninger (kryoturbasjon) strukturerer overflaten, ved frostringer, frosttuer, polygoner av ulike typer og på flere andre vis. Slik oppfrysningsmark har gjerne en mosaikk av mikrotyper, ofte med svært forskjellige økologiske betingelser og artsutvalg innen svært små avstander. I en polygonmark er gjerne artsutvalg og substrat markert forskjellig mellom midten av polygonet (f.eks. en svart alge/moseskorpe med få karplanter på fint materiale), kanten av polygonet (en mose/lav og heipreget vegetasjon på grovere materiale), og sonene mellom polygonene (gjerne noe forsenket med mer fuktighetskrevende vegetasjon). Strukturen bestemmes også av at isen under overflata smelter til forskjellig tid. På våren/forsommeren synker man ned i gjørme midt på polygonene, men kan gå på fast grunn på kantene der isen smelter senere pga isolerende moselag; senere på sommeren kan midten polygonene være tørre, mens man synker ned mellom polygonene. Oppfrysningsmark har derfor stor artsutskiftning på meterskalaen eller av og til desimeterskalaen, men disse mønstrene gjentar seg over store områder, ofte i tusenvis av tilfeller, og gir liten samlet diversitet.

A-kriteriet (reduksjon i utbredelse)

Vi kjenner ikke til noen undersøkelser som tyder på tilbakegang eller større endringer i oppfrysningsmark fram til i dag. Man kan forvente at antatte klimaendringer (Førland med fler 2010) vil påvirke oppfrysningsmark lokalt. Oppfrysningsmark finnes bare der det aktive laget er ganske grunt om sommeren, altså der den stabile permafrosten ligger nær opp til overflata. Ved utsmeltning og senkning av permafrosten vil mange områder med oppfrysningsmark kunne stabilieres i retning av hei/tundra, men samtidig åpnes det for økning i oppfrysningsmark inn i større deler av nordarktisk tundrasone og i polarørkensonen. Økning i vinternedbør kan gi bedre snøbeskyttelse, noe som kan føre til lokal reduksjon i oppfrysningsmark, men slik mark er i hovedsak konsentrert til flate eller konvekse områder som er vindutsatt og som dermed ikke får mye snødekke uansett.

B-kriteriet (lite utbredelsesareal)

Oppfrysningsmark er utbredt over hele Svalbard med Bjørnøya, i alle soner og seksjoner, men i polarørkensonen med lite strukturert vegetasjon. Terskelverdier for lite utbredelsesområde er ikke oppfylt.

C-kriteriet (abiotisk forringelse)

Områder med oppfrysningsmark som får et tykkere aktivt lag kan gå over til hei/tundra, og dermed forringes. Samtidig åpnes det for nydannelse av oppfrysningsmark nordover i nye områder. Totalarealet for intakte forekomster av naturtypen regnes derfor likevel som stabilt. 

D-kriteriet (biotisk forringelse)

Det er ikke registrert eller forventet noen biotisk forringelse i løpet av vurderingsperioden.

Konklusjon

Sammenlagt vurderer vi at det neppe blir større endringer i oppfrysningsmark de kommende 50 år. Denne tidsskalaen er uansett for kort til å fange opp de langsomme endringene i de fleste terrestriske, arktiske naturtyper. Vi regner oppfrysningsmark som trygg (LC).