Aktiv skredmark

Hovedtypen aktiv skredmark (T17) finnes i rikt monn langs store deler av Svalbards kyster. Kysten er ofte utformet som en brink og sjøen eroderer berget og løsmassene slik at det dannes veldig mye skredområder langs sjøen. Siden det er mindre vind og sjørokk enn på fastlandet er skredene ofte lite påvirket av saltvann på tross av sin nærhet til sjøen. Skredene kan ha en god del vegetasjon, og floraen varierer mye ettersom hva slags material som raser ut. Langs større elver som renner gjennom morener og andre sedimenter og undergraver sedimentene dannes også aktiv skredmark. Elvene på Svalbard finnes i stor grad som sanddurer eller som vide løp i flate dalbunner. Sideelver til hoveddaler kan imidlertid ofte renne igjennom tykkere sedimentkropper og danne opphav til aktiv skredmark. Få arter er knyttet til denne utgaven av naturtypen, og de er ofte nærmest vegetasjonsløse. Svalbardvalmue (Papaver dahlianum) er en av få arter, men denne finnes i et vidt spekter av naturtyper. Kunnskapsgrunnlaget om aktiv skredmark på Svalbard er begrenset, men naturtypen har hatt en del fokus på grunn av at sjøen graver ut kulturminner og graver som raser ned på strendene. Rødlistevurderingen er gjort på basis av ekspertvurderinger.

A-kriteriet (reduksjon i utbredelse)

Naturtypen forventes å få økte forekomster på Svalbard da naturtypen vil bli positivt påvirket av smeltende permafrost, både i elvedalene og langs kysten. De forventede klimafremskrivninger (Førland med fler 2010) vil derfor ha en positiv effekt.

B-kriteriet (lite utbredelsesareal)

Aktiv skredmark er utbredt over hele Svalbard, og spesielt på strandbrinker og i forbindelse med sideelver som renner inn i større dalfører med sedimenter.

C-kriteriet (abiotisk forringelse)

Det antas at abiotisk forringelse ikke er aktuelt for vurderingsperioden.

D-kriteriet (biotisk forringelse)

Det antas at biotisk forringelse ikke er aktuelt for vurderingsperioden.

Konklusjon

Det konkluderes med at aktiv skredmark har livskraftige forekomster på Svalbard.