Rasmarkhei og -eng

Hovedtypen rasmarkhei og -eng (T16) omfatter noe mer stabiliserte deler av rasmarker der det er såpass mye finmateriale at det etableres et mer eller mindre sammenhengende vegetasjonsdekke. Slik hei/eng forekommer gjerne opp mot bergrota, der det er mer finmateriale, og dessuten i striper eller belter nedover rasmarkene mellom kjegler med grovere materiale. Rasmarkhei/eng i noe sørvendt lende er gjerne preget av gras og urter, i mer nordvendt lende mer mose og lav. Dette er, ved siden av fuglefjellenger, den naturtypen med høgest mangfold i karplanter og med spesielt stor konsentrasjon av regionalt sjeldne/truete arter med en termofil utbredelse. Vi antar at disse habitatene kan ha vært refugier for flere arter som kan ha hatt en større utbredelse på Svalbard i postglasial varmetid. Typiske arter som ofte opptrer i slike heier/enger er Potentilla (flekkmure P. crantzii, snømure P. nivea, flågmure P. arenosa subsp. chamissonis, lyngemure P. lyngei), høgfjellsklokke Campanula uniflora, polarsolblom Arnica angustifolia, småsøte Comastoma tenella, frøfjellrapp Poa alpina var. alpina, og minst et titalls andre. En viktig faktor for utviklingen er trolig at det aktive laget om sommeren er tjukt, uten noen påvirkning fra permafrosten på grunn av god drenering. Dette er dermed en av de aller minst permafrost-påvirkete av terrestre naturtyper på Svalbard.

A-kriteriet (reduksjon i utbredelse)

Rasmarkhei/eng er blant de aller mest termofile naturtypene på Svalbard og vil bare kunne favoriseres av økte temperaturer og lengre sesong slik som antydet i klimafremskrivninger for Svalbard (Førland med fler 2010). De er også lite preget av endringer i nedbør fordi de er knyttet til bratt terreng der snøen aldri blir svært tykk og forsvinner tidlig. Det er ikke kjent noen negative utviklingstendenser, og hvis det skjer endringer, vil det trolig være i retning av bedre etablering av vegetasjonsdekke og økt artsmangfold.

B-kriteriet (lite utbredelsesareal)

Rasmarkhei/eng forekommer bare flekkvis og svært lokalt. De er gjerne små oaser innimellom ellers nokså trivielle naturtyper, men som slike oaser er de ofte blitt besøkt av botanikere, og flere forekomster har godt dokumentert artsinnhold. De er imidlertid ikke avgrenset arealmessig i noen detalj. Vi kjenner forekomster fra Kongsfjorden (spesielt i Ossian Sars-fjellet) og Krossfjorden, midtre og indre deler av Isfjorden (spesielt på Kapp Thordsen, i dalen innafor Pyramiden, i Skansebukta, Templet, flekkvis i Longyeardalen, området Diabasodden - Elveneset), ved Liefdefjorden og i flere av dalene på østsida av Wijdefjorden (spesielt i Flatøyrdalen og Ringhorndalen). Totalt gjetter vi oss til at vi kjenner ca. 20 forekomster i mer detalj, og kanskje med et mørketall på 10 når også mindre (og botanisk mindre interessante) forekomster inkluderes. Vi har ikke angitt utbredelsesområde (minste konvekspolygon), men det kan kanskje dreie seg om rundt 20.000 km2. Utbredelsen er konsentrert til mellomarktisk tundrasone og noe kontinentale seksjoner. Vi kjenner ikke til forekomster utafor sentrale deler av Spitsbergen.

C-kriteriet (abiotisk forringelse)

Det forventes ingen abiotisk forringelse.

D-kriteriet (biotisk forringelse)

Det forventes ingen biotisk forringelse

Konklusjon

Til tross for svært små og innbyrdes isolerte bestander, vurderer vi ikke rasmarkhei/eng som truet. Framtidig utvikling ved forventete klimaendringer vil heller gå i retning av noe større utbredelse og positiv utvikling.