Jakten på den forsvunne vannmidden

• Innhold
• Samlingen går tapt
• Et nytt håp
• Tilbake på Vanse
• Mer enn én Lebertia porosa
• Kontaktpersoner:

Året er 1900 og Sig Thor, en dyktig vitenskapsmann med utdanning i både teologi og naturvitenskap, besøker prestegården i Vanse på Sørlandet. Der utforsker han vannmiddene i en bekk i nærheten av kirka, og finner en hittil ukjent art som han kaller Lebertia porosa.

Sig Thor baserer beskrivelsen av den nye arten på flere individer samlet på samme tidspunkt i denne bekken. Disse individene utgjør typematerialet til arten og er såkalte syntyper. I dag ville han nok i tillegg pekt ut ett av individene som den ultimate representasjon av arten, den såkalte holotypen.

Samlingen går tapt

I 1937 dør Sig Thor. Før han trekker sitt siste sukk gir han ordre om at samlingen hans med mikroskoppreparater skal ødelegges. Individene han har basert mange av artsbeskrivelsene sine på går tapt, blant annet typeeksemplarene av Lebertia porosa.

Det forskes lite på vannlevende midd i Norge de neste 80 årene, og i Artsdatabankens rapport «Kunnskapsstatus for artsmangfoldet i Norge» fra 2016 blir kunnskapsstatusen om artsgruppen vurdert til å være lav.

Et nytt håp

I 2018 bestemmer Elisabeth Stur seg for å gjøre noe med saken. Hun starter prosjektet «Water Mites and Midges» finansiert av Artsdatabanken gjennom Artsprosjektet, for å oppdatere kunnskapen om vannmiddene. Med seg på laget får hun Reinhard Gerecke, som er ekspert på vannmidd. Han skal blant annet lete etter Thors typemateriale i museumssamlinger.

Jakten bærer frukter. I 2019 finner Gerecke noe av det antatt tapte materialet til Thor på Naturhistorisk museum i Oslo. Ved hjelp av disse funnene kan han og kollegene ved NTNU Vitenskapsmuseet kanskje definere typeeksemplarer til noen av artene Sig Thor beskrev. Den hemmelighetsfulle Lebertia porosa er derimot ikke å finne.

Tilbake på Vanse

«I en bekk nær Vanse Kirke». Det er alt vannmiddforskerne har å gå etter når de skal prøve å finne stedet hvor Sig Thor samlet Lebertia porosa i 1900, den såkalte typelokaliteten. Heldigvis står Vanse Kirke ennå, i Farsund. Og når de studerer kartet, så ser de at det er to bekker like i nærheten av kirka. De er på sporet, og i juni 2020 besøker de bekkene.

- I prøvene fra den største av bekkene vrimlet det av vannmidd, og mange av dem så ut til å være i slekten Lebertia, forteller Elisabeth. Da vi fikk sett på individene i mikroskop, passet mange av dem til Lebertia porosa, sier Elisabeth fornøyd!

Mer enn én Lebertia porosa

Men det stopper ikke der. I DNA-analyser av Lebertia porosa kommer det fram at det sannsynligvis er flere arter som skjuler seg bak dette navnet. Navnet Lebertia porosa har blitt brukt på midd som ligner på originalbeskrivelsen, men som egentlig er andre arter. Stur, Gerecke og de andre prosjektdeltakerne står foran en ordentlig taksonomisk ryddejobb.

- En masterstudent jobber med å revidere artskomplekset, og vi kommer til å beskrive flere nye arter de kommende årene, sier Elisabeth. I tillegg kommer vi til å velge ett individ av Lebertia porosa som vi fant i bekken i Vanse og opprette en såkalt neotype. Det vil si at individet blir den nye hovedrepresentanten for arten Lebertia porosa avslutter hun.

Over 120 år etter Sig Thor fant vannmidden i bekken ved Vanse Kirke for første gang, blir et individ derfra nok en gang typemateriale for arten. Og ikke nok med det, kanskje finner forskerne flere nye arter i den midd-rike bekken i Farsund og gjenreiser Vanse som en viktig lokalitet i middforskningen?