Behandlet i 2018 av ekspertkomite for Karplanter

Picea sitchensis sitkagran

Fremmed art innenfor avgrensninga som er observert og etablert i Norge. Vurdert for Fastlands-Norge med havområder.

Svært høy risiko SE

Arten har stort invasjonspotensiale, og høy økologisk effekt.

Det er gjort en samlet vurdering av sitkagran Picea sitchensis og "lutzgran" P. ×lutzii.

Utslagsgivende kriterier: 4AB,4F

Geografisk variasjon i risiko.

  • SE Svært høy risiko
  • HI Høy risiko
  • PH Potensielt høy risiko
  • LO Lav risiko
  • NK Ingen kjent risiko
  • NR Ikke risikovurdert
Økologisk effekt 14 24 34 [44]
13 23 33 (43)
12 22 32 42
11 21 31 41
Invasjonspotensial
Forklaring på risikomatrisen

Kriterier som har vært utslagsgivende for risikokategorien

Invasjonspotensiale: 4AB

Økologisk effekt: 4F , med usikkerhet ned.

Kategori og kriterier

Oppsummering

Arten hører til artsgruppen Karplanter og er terrestrisk.

Beskrivelse av artene

Sitkagran Picea sitchensis og lutzgran P. x lutzii (hybriden mellom sitkagran og kvitgran P. glauca) er store trær med frøreproduksjon. Frøene har vinge og spres hovedsakelig med vind.

Sitkagran har sitt naturlige utbredelsesområde langs vestkysten av Nord-Amerika fra Kodiakøya i det sørvestlige Alaska til Mendocino i det nordlige California. Utbredelsen dekker et relativt smalt belte langs Stillehavskysten, i hovedsak innenfor et belte på ca. 50 km fra kysten, men med spredte forekomster opptil 200 km fra kysten (Thompson et al. 1999). Sitkagrana vokser fra havnivå og helt opp til tregrensa på ca. 1000 meter over havnivå i Alaska, men kun opp til ca. 400 meter over havnivå i California. Sitkagrana finnes typisk i et relativt kjølig og fuktig borealt klima, men det er likevel betydelig klimatisk variasjon innenfor utbredelsesområdet. Den finnes ofte på relativt veldrenert, surt jordsmonn, i rene bestand eller sammen med vestamerikansk hemlokk Tsuga heterophylla (Harris 1990).

Lutzgran ble først beskrevet i 1953 (Little 1953) og forekommer naturlig innen et snevert område der foreldreartene møtes i det nordvestlige Nord-Amerika, hovedsakelig i Sør-Alaska, sørlige Yukon Territory og nordlige British Columbia. Lutzgran har en noe mer nordlig og kontinental utbredelse enn sitkagran i det naturlige utbredelsesområdet. Lutzgran er fertil, og innen dens naturlige utbredelsesområde foregår det også tilbakekrysning med foreldreartene (Hamilton & Aitken 2013). Taksonet (heretter kalt art, selv om det er en hybrid) må derfor sies å være uklart avgrenset (Stabbetorp & Aarrestad 2012).


Sitkagran Picea sitchensis og lutzgran Picea × lutzii behandles samlet i risikovurderingene, med følgende begrunnelse.

Det har tidligere vært en gjengs oppfatning at sitkagran stort sett har vært plantet på Vestlandet mens lutzgran hovedsakelig har vært plantet nordover i landet. Mer detaljerte undersøkelser og en større oppmerksomhet på problematikken i de senere årene har imidlertid avdekket en hel del forvirring og betydelig mer variasjon en vi tidligere har vært klar over.

I Møre og Romsdal er mange plantefelt som er oppgitt plantet som sitkagran, i virkeligheten lutzgran (Øystein Folden, innsynskommentar). Det samme gjelder eller mistenkes flere andre steder. Årsaken kan være at det er hentet kongler/frø fra sitkagran i områder der det kan være pollinering fra hvitgran eller lutzgran. Dertil kommer at hybriden ikke ble beskrevet før i 1953 (Little 1953), og mange av proveniensene som er plantet i Norge, kommer fra områder der hybriden er vanlig. Det er for eksempel påvist at lutzgran ble plantet ved Gravdal i Lofoten allerede i 1935 (Kaasen et al. 1993). Siden man på det tidspunkt ikke kjente til hybriden, er det naturlig at det som ble plantet ut ble kalt en proveniens av sitkagran. Det finnes også mer nylige eksempel på at provinienser innkjøpt som sitka kan være av uklart taksonomisk opphav (1999). Det er dermed et åpent spørsmål hvor mye forvirring og feilmerking det eventuelt kan ha vært andre steder.

Nøye gjennomgang av frøspredte individer viser også betydelig større variasjon enn det man forventet. Det er svært vanskelig å skille ungplanter av sitkagran og lutzgran fra hverandre morfologisk (innsynskommentarer fra Landbruksdirektoratet, Sortland kommune, SABIMA, og Naturvernforbundet i Vesterålen; Olsen et al. 2016), og nøyere undersøkelser tyder på glidende overganger, noe som kan tyde på mulig tilbakekrysning mellom artene i Norge (Øystein Folden, pers. komm.). Dette er kanskje ikke så rart, etter som hybriden er fertil og krysser seg med foreldreartene (se nedenfor).

Slik tilbakekryssing er ikke usannsynlig i Norge, etter som plantefelt med sitkagran og lutzgran står nær hverandre i landskapet eller kan bestå av blandinger av de to artene (innsynskommentarer fra Sortland kommune og SABIMA; Olsen et al. 2016). Dermed kan det forekomme krysspollinering og introgresjon, noe som gjør bestemmelse av avkommet vanskelig.


Videre kommer det at datainnsamlingen er av varierende kvalitet, noe som skaper problemer både i Artsobservasjoner og i fagrapporter (innsynskommentarer fra Skognæringen Kyst, Sortland kommune, SABIMA, Øystein Folden). Dels skyldes dette at det er vanskelig å skille unge planter av artene, dels at vi ikke har vært tilstrekkelig oppmerksomme på problematikken, slik at man på Vestlandet, for eksempel, automatisk ville gå ut fra at man hadde med sitkagran å gjøre, etter som man ikke har oppgitt utplantet lutzgran. Videre nøkler Lid’s flora (Lid & Lid 2005) til sitkagran mens lutzgran bare beskrives kort, noe som også kan bidra til at hybriden går under radaren.

Generelt sett gir dette svært usikre data på frøkilder, og ikke minst på spredning og etablering av de to artene i norsk natur. Datamangel og usikkerhet påpekes da også i et flertall av høringssvarene, både på spesifikke problemstillinger som spredning av lutzgran (innsynskommentar fra Skognæringen Kyst) og datamangel mer generelt (innsynskommentar fra Landbruksdirektoratet).

Det er også taksonomiske årsaker til å behandle sitkagran og lutzgran samlet. Hybriden lutzgran er fertil, og den naturlige hybridiseringen er preget av tilbakekryssing i en større hybridsone, der innslaget av gener fra sitkagran varierer fra 16 % i kontinentale strøk til over 90 % i de mer oseaniske (Hamilton & Aitken 2013), og flere norske botanikere rapporterer da også om mellomformer det er vanskelig å plassere, både i plantefelt og spesielt av frøspredte individer i naturen (innsynskommentar fra Øystein Folden) Dermed er det usikkert om man kan trekke klare grenser mellom artene. Flere innsynskommentarer (bl.a fra Sortland kommune) uttrykker likevel tro på at det skal være mulig å skille artene morfologisk (se også Hanssen 2013), og ønske om at bedre data bør samles i fremtiden.

Gitt usikkerhet i det frømaterialet som er blitt innført og utplantet under navnene sitkagran og lutzgran i Norge, og muligheten for videre (tilbake)krysning mellom nabobeplantninger av ulikt genetisk opphav, og dårlig kvalitet på data på både utplantninger og planter spredt til norsk natur, blir den totale usikkerheten simpelthen for stor, og vi vurderer derfor sitkagran og lutzgran samlet.


Det er dessuten ikke angitt at sitkagran og lutzgran har ulike effekter der de spres i naturen, bortsett fra at lutzgran har en noe mer nordlig og mindre oseanisk tendens enn sitkagran. Alle undersøkelser av effekt gjelder (antatt) sitkagran, men det er bare fordi lutzgran er mye nyere i kultur og helt i begynnelsen av sin spredning. Det er ikke datagrunnlag i dag for å vurdere effekter av lutzgran, men vi har ingen grunn til å anta (eller hørt noen argumenter for) at lutzgran vil få noen effekter forskjellig fra sitkagran i framtida, og vurderingsperioden framover er 250 år. Dette er også en del av vår begrunnelse for å vurdere de to artene samlet.

Utbredelse i Norge

Sitkagran er importert som produksjonsart til kystskogbruket, men er også brukt til leplantninger og noe som park- og hagetre. Første plantinger av sitkagran angis til ca. 1890 i Vest-Agder, Rogaland og Hordaland. Fra 1950 til 1980 ble den brukt i skogreisinga langs kysten fra Vest-Agder nord til Troms. I perioden 1960-75 var utplantingen av sitkagran på sitt høyeste, og det ble plantet ut nesten 25 000 dekar årlig. Tilplantet areal i dag anslås til 500 000 dekar (Øyen 2000, Øyen et al. 2009). I Norge finnes plantefelt med lutzgran først og fremst på Vestlandet og i Nordland, hvor arten ble plantet på grunn av dens høye vind- og salttoleranse (Stabbetorp & Aarrestad 2012). Tilplantet areal utgjør 50 000 dekar (Øyen 2000). Både sitkagran og lutzgran er registrert med spredning i hele det området der de er plantet.

Potensielt utbredelsesområde for sitkagran/lutzgran omfatter alle kystfylker nord til Troms.

Spredningsmåter

Sitkagran og lutzgran blir frøbærende i (15) 20-30 års alder, avhengig av fristilling, men frøspredte individer i åpen vegetasjon er blitt observert med kongler helt ned til 6 års alder (Thorvaldsen 2016, Saure 2012). Artene sprer seg med små, lette frø tilpasset vindspredning og sitkagran (og trolig også lutzgran) har større og hyppigere frøproduksjon enn vanlig gran.


Etter som plantningene ble frøbærende har sitkagran og lutzgran spredt seg i kystområdene og er observert spredt over relativt lange avstander fra plantningene til en rekke naturtyper inkludert forstyrrede arealer, kystlynghei, eng, skogsmark, og beitemark og myr. I de siste årene er det blitt lagt ned en betydelig innsats i dokumentasjon og kvantifisering av spredningen, og vi har nå bedre oversikt enn tidligere.

Vi har nå god dokumentasjon på at spredning av sitkagran/lutzgran fra beplantninger til norsk natur forekommer relativt hyppig, etter som i det minste noe spredning kan dokumenteres i de aller fleste tilfeller der det gjøres grundige undersøkelser (Nygaard et al. 2000, Haavik 2013, Saure et al. 2013, 2014, Skre 2014, Olsen et al. 2016, Thorvaldsen 2016, Johansen et al. 2017, Nygaard & Øyen 2017, Vesterbukt 2017, dessuten flere kartlegginger blant annet i Vesterålen og Salten av Norsk Botanisk Forening, WWF, og Naturvernforbundet, og på forskjellige lokaliteter i Møre og Romsdal; data lagt inn i Artsobservasjoner). Disse undersøkelsene er også beskrevet i blant annet SABIMAs og Naturvernforbundet i Vesterålens innsynskommentar. Spredning til kystfuruskog rapporteres av Fylkesmannen i Hordaland i innsynskommentar.

Den observerte tettheten og dekningen av individer av sitkagran/lutzgran spredt til norsk natur er svært variabel, fra svært høy til nesten fraværende, og varierer betydelig både med tetthet og kvalitet på frøkildene, med avstand til frøkilder, og mellom naturtyper. Generelt rapporteres det om relativt lav tetthet og korte spredningsavstander når spredningen måles og modelleres som en funksjon av avstand til et plantefelt (Nygaard & Øyen 2017; se også innsynskommentarer fra Norges Skogeierforbund, Skognæringa Kyst og Salten Kommune) samtidig som det er dokumentert gjentagende langdistansespredning med avstander opp til <2 km fra nærmeste plantefelt (Thorvaldsen 2016) og kolonisering av over 90 % av alle undersøkte polygoner av kystlynghei i Vikna (Johansen et al. 2017; se også kartleggingene omtalt i forrige punkt). Thorvaldsen (2016) fant i snitt 71 individer pr. km2 innenfor undersøkelsesområdene, og viktigste spredningsretning var nord og vest for plantefeltene, altså i fremherskende vindretning. Det rapporteres videre om spredning til langt flere naturtyper enn det var tatt høyde for i de foreløpig vurderingene.

Beplanting med sitkagran/lutzgran har blitt foretatt både som produksjonsareal og som leplantninger / enkeltstående tre. De sistnevnte er mer fristilt og vil dermed både sette mer frø og ha større effekt som frøspredere i landskapet (Thomson et al. 2011). Det er plantet et betydelig areal av de to artene til sammen (550 000 dekar; Øyen 2000), noe som gir svært mange frøkilder og et stort potensielt koloniseringsareal innenfor den observerte frøspredningsdistansen (<200 m for kortdistansespredning, 200 - 2000 km for langdistansespredning; se Johansen et al. 2017, Nygaard & Øyen 2017; se også innsynskommentar fra Naturvernforbundet i Vesterålen). Thorvaldsen (2016) påviser betydelig spredning av sitkagran til undersøkelsesområder >200 m (median avstand 0.9-2.0 km) fra relativt små plantefelter på Stadlandet, og med økende forekomst over tid (1142 planter observert i 2015; alderssammensetningen tyder på at populasjonen dobler seg hvert 5. år). Disse frøplantene ble observert både på forstyrret mark, i seminaturlig eng og myr, kystlynghei og terrengdekkende myr.

Invasjonspotensial

Sitkagran/lutzgran har et stort invasjonspotensial, på grunn av lang median levetid og stor ekspansjonshastighet. Beregninger ved hjelp av scriptet kjørt på datasett fra herbariebelegg og observasjoner gir en ekspansjonshastighet på over 600 m/år, noe som tilsvarer høyeste kategori (og med betydelig nedjustering av antall forekomster og neglisjering av mørketall, derfor et absolutt minimumsestimat). Feltundersøkelser dokumenterer også betydelig langdistansespredning (Thorvaldsen 2016). Det er fortsatt rom for betydelig fortetning innen dette området, og vi anslår konservativt ca. 25% økning i forekomstareal de kommende 50 årene.

I de siste årene er det blitt gjort et stort arbeid fra en rekke forskningsinstitusjoner, frivillige organisasjoner og privatpersoner som har kartlagt og dels modellert både nærspredning (0-200 m) og fjernspredning (>200 m) og enkeltforekomster av sitkagran/lutzgran utenfor produksjonsarealer og andre beplantninger. Disse undersøkelsene dokumenterer at:

(1) Sitkagran/lutzgran spres med frø, som er mange, små og lette og spres med vind.

(2) Spredning av sitkagran/lutzgran fra beplantninger til norsk natur forekommer relativt hyppig (Haavik 2013 (presisert som lutzgran), Saure et al. 2013, 2014, Skre 2014, Olsen et al. 2016, Thorvaldsen 2016, Johansen et al. 2017, Nygaard & Øyen 2017, Vesterbukt 2017, Kyrkjeeide et al. 2017 (presisert som lutzgran), Appelgren & Torvik 2017, kartlegginger blant annet i Vesterålen, Salten og Møre og Romsdal, data i Artskart).

(3) Tettheten og dekningen av sitkagran/lutzgran spredt til norsk natur er svært variabel, fra svært høy til nesten fraværende, både med hensyn til tetthet, kvalitet og avstand til frøkilder, og mellom naturtyper.

(4) Beplanting med sitkagran/lutzgran er blitt foretatt både på produksjonsareal og som leplantninger/enkeltstående tre. De sistnevnte er mer fristilte og vil dermed både sette mer frø og ha større effekt som frøspredere i landskapet (Thomson et al. 2011). Det er plantet et betydelig areal for de to artene til sammen, (550 000 dekar; Øyen 2000, Øyen et al. 2009), noe som gir svært mange frøkilder og et stort potensielt koloniseringsareal.

(5) Spredningen til norsk natur per i dag er, generelt sett, i en relativt tidlig fase, i og med at hoveddelen av utplantingene skjedde i perioden 1960-1975, og trærne sannsynligvis ikke var gjennomgående konglesettende før omtrent 20 år senere. De frøspredte individene reproduserer tidlig og ser ut til å greie seg godt.

Basert på disse betraktningene og informasjon gjennom publikasjoner, rapporter, og innrapporterte data til Artskart gjennom de siste års målrettede undersøkelser av Norsk Botanisk Forening, WWF og Naturvernforbundet, vurderer vi at det gjennomgående observeres i hvert fall noe naturlig spredning av frøplanter ut fra plantefelter og andre beplantninger over hele utbredelsesområdet. Dette tilsier at det er store nok forekomster utenfor beplantningene til at de forekomstarealer og det utbredelsesområdet vi har kommet fram til, basert på tilgjengelig informasjon og slik de defineres i metodikken til Fremmedartsprosjektet i 2018, er så nært reelle som det er realistisk å komme med de dataene vi har tilgjengelige.

Økologisk effekt

Sitkagran/lutzgran vurderes å ha stor økologisk effekt (med usikkerhet til middels effekt), basert på at de går inn i og har økologiske effekter i en rekke naturtyper, inkludert de rødlistete naturtypene kystlynghei og kystnedbørsmyr. Konkurranse og tilstandsendring er de viktigste mekanismene. Selv om sitkagran/lutzgran har stort invasjonspotensial, er den kvantitative dekningen av spredningen per i dag relativt lav, og de spredte individene er relativt unge. Undersøkelser av slike spredte individer av sitkagran i kystlynghei tyder imidlertid på en klar økologisk effekt der sitkagran fortrenger de lyskrevende karakteristiske lyngheiartene raskere enn det som skjer ved gjengroing med det naturlig forekommende bartreet furu (Saure et al. 2013, 2014). Det finnes ingen feltundersøkelser av effekter av lutzgran på norsk natur, men i tråd med «føre var»-prinsippet, anser vi at de to artene har relativt like effekter.

De siste års rapporter og kartlegginger av sitkagran/lutzgran viser at disse treslagene koloniserer en rekke naturtyper. Best dokumentert er kolonisering av kystlynghei (se nedenfor), men det er også dokumentert spredning til skogsmark inkludert kystfuruskog, nordvendt mosedekt mark generelt (dette gjelder lutzgran), lysåpen kalkrik godt drenert mark (dette gjelder sitkagran), boreal hei, myr, inkludert nedbørsmyr (særlig lutzgran) og beitemark (Haavik 2013, Thorvaldsen 2016, Olsen et al. 2016, innsynskommentarer fra Naturvernforbundet i Vesterålen og Fylkesmannen i Hordaland, dokumentert i Artskart). Olsen et al. (2016) finner at sannsynligheten for etablering var størst langs vei og annen sterkt endret fastmark, men også betydelig i hei, skog og myr. Lutzgran ble ikke funnet i naturtypen strand, som også forekom på lokalitetene.

Sitkagran/lutzgran har små frø, noe som kan minske sannsynlighet for etablering på grunn av konkurranse fra etablert vegetasjon eller tykt mose- eller strødekke (Vikane et al. 2013). I tillegg har undersøkelser fra annet land vist at lyngarter generelt, røsslyng inkludert, kan produsere kjemiske forsvarsstoffer som undertrykker frøspiring hos bartrær (allelopati; Jalal & Read 1983a,1983b, Mallik 2003; dette påpekes også i innsynskommentar fra Landbruksdirektoratet). Vikane et al. (2013) testet disse hypotesene i kystlynghei i Hordaland, og fant ca. 5 % frøspireetablering i kystlynghei i pionerfase, noe som minsket til ca. 3 % i moden fase og til 1 % i degenererende fase. Eksperimentet ga ikke noen indikasjoner på at allelopatiske effekter bidro til å undertrykke frøspiringen. Ved lokal forstyrrelse derimot (i eksperimentelle vegetasjonssår på 25 x 25 cm), økte frøspringen til ca. 20 % i alle suksesjonsfaser, altså en økning på 4 til 20 ganger høyere enn i uforstyrret lynghei. Dette tyder på en klar konkurranseeffekt fra etablert vegetasjon, noe som henger godt sammen med at mange kilder rapporterer betydelig høyere spredning til forstyrret mark enn til uforstyrret natur (se for eksempel innsynskommentarer fra Bergen Skog og Træplantningsselskap og Naturvernforbundet i Vesterålen).

I og med at de fleste beplantningene er ganske unge, og at både sitkagran og lutzgran i tette bestand bruker flere tiår, (15) 20-40 år, på å nå reproduktiv alder, er koloniseringen av norsk natur utenfor plantefeltene fremdeles i en svært tidlig fase. Vi har derfor ikke data på effekten på norsk natur av etablerte bestand av naturlig spredt, velvoksen sitkagran eller lutzgran. Vi er imidlertid pålagt å følge et “føre var”-prinsipp når det gjelder sannsynlige effekter.

De best dokumenterte effektene av sitkagran på vegetasjon i Norge stammer fra undersøkelser i kystlynghei (Saure et al. 2013, 2014). Disse undersøkelsene dokumenterer klare effekter på vegetasjonsstruktur, artsmangfold, artssammensetning og funksjonell sammensetning i felt- og bunnsjikt. Vi har ikke undersøkelser av effekter i andre naturtyper, men vi kan anta at effekter på andre åpne naturtyper som koloniseres av sitkagran eller lutzgran (boreal hei, seminaturlig eng, og myr), vil være tilsvarende mens effektene av spredning til allerede tresatte arealer (fastmarksskogsmark) vil være noe svakere. Merk likevel at Saure et al. (2013, 2014) dokumenterte påtagelige forskjeller i effekten på bunnvegetasjonen mellom unge individer av sitkagran og furu, noe som skulle tilsi at arten vil ha effekter også på bunnvegetasjon i skog.

Når det gjelder truede naturtyper har vi altså god dokumentasjon på at sitkagran/lutzgran koloniserer kystlynghei (rødlistekategori EN) (Saure et al 2013, 2014, Skre 2014, Vikane et al. 2014, Olsen et al. 2016, Thorvaldsen 2016, Johansen et al. 2017, Nygaard & Øyen 2017, Vesterbukt 2017, dessuten flere kartlegginger blant annet i Vesterålen og Salten av Norsk Botanisk Forening, WWF, og Naturvernforbundet, og på forskjellige lokaliteter i Møre og Romsdal). Det rapporteres videre om spredning til kystnedbørsmyr (rødlistekategori VU) (Thorvaldsen 2016, Olsen et al. 2016, innsynskommentarer fra SABIMA og Naturvernforbundet i Vesterålen; dokumentert i Artskart), temperert kystfuruskog (rødlistekategori EN) (innsynskommentar fra Fylkesmannen i Hordaland), den sistnevnte uttrykker videre bekymring for spredning til og fremtidig tilstandsendring i fattige boreonemorale regnskogstyper mer generelt (inkludert kystgranskog, rødlistekategori EN).

Når det gjelder effekter har Saure et al. (2013, 2014) gjennomført detaljerte undersøkelser av den umiddelbare effekten av unge naturlig frøspredte sitkagranplanter (2-4 m høyde) på felt- og bunnvegetasjonen i kystlynghei, sammenlignet både med kontrollfelter i kystlynghei, og med arealer i tilsvarende tidlig suksesjon med et naturlig forekommende bartre (furu). Undersøkelsen er replisert (det vil si at alle behandlinger er gjentatt) på fire forskjellige lokaliteter langs kysten av Hordaland. I denne undersøkelsen fant man at sitkagran hadde en langt sterkere og funksjonelt forskjellig effekt sammenlignet med furu på felt- og bunnvegetasjonen. Lyskrevende planter og karakteristiske kystlyngheiarter ble raskere fortrengt, mens skyggetålende moser ble mer dominerende under sitkagran sammenlignet med furu. Selv om denne undersøkelsen gjelder den umiddelbare effekten av enkelttrær, og således ikke kan ekstrapoleres til å si noe om effekten av en etablert naturlig spredt sitkagranskog kontra en furuskog, er effekten likevel såpass markant at dette er en relativt sterk indikasjon på at gjengroing av kystlynghei med sitkagran vil ha sterkere effekt enn gjengroing med naturlig forekommende treslag.

Konklusjon

Konklusjon

Sitkagran/lutzgran vurderes til å medføre svært høy økologisk risiko som følge av stort invasjonspotensial og stor (med usikkerhet til middels) økologisk effekt. Sitkagran viser tydelig spredning inn i kystlynghei som er en truet naturtype; den sprer seg også inn kystnedbørsmyr og kystfuruskog i tillegg til en rekke mer utbredte og mindre truete naturtyper med vid utbredelse i kystlandskapet. Tilstandsendringen i kystlynghei som spredningen av sitkagran medfører, kommer i tillegg til og er kvalitativt annerledes enn gjengroing med naturlig forekommende treslag. Lutzgran sprer med stor kraft inn i en rekke naturtyper og ser generelt ut til å foretrekke et kjøligere klima og noe fuktigere naturtyper enn sitkagran. Det finnes ikke feltundersøkelser av effekter av lutzgran på norsk natur, men vi anser at de to artene er såpass like i økologi og funksjon i forhold til andre funksjonelle grupper og arter at vi finner det sannsynlig at de også har lignende effekt. Det finnes heller ingen feltundersøkelser av effekter av sitkagran/lutzgran på andre naturtyper enn kystlynghei. Vi vurderer at effekter på andre åpne naturtyper som koloniseres av sitkagran eller lutzgran (boreal hei, seminaturlig eng, og myr), vil være tilsvarende effektene i kystlynghei mens effektene av spredning til allerede tresatte arealer (fastmarksskogsmark) vil være noe svakere. Disse vurderingen er i tråd med “føre var”-prinsippet vi er pålagt å følge når det gjelder sannsynlige effekter.

Risikovurderingen gjelder arten generelt, dvs. inkludert det som måtte foreligge av forvillede kultivarer (sorter). Datamaterialet som ligger til grunn for vurderingene, skiller nesten aldri mellom ulike kultivarer, og kultivarer kan derfor ikke vurderes separat med utgangspunkt i de data vi har tilgjengelig. Miljødirektoratet har bedt om en økologisk risikovurdering av kultivaren ‘Silberzwerg’. Navnet er (tentativt) akseptert av Royal Horticultural Society (se http://apps.rhs.org.uk/horticulturaldatabase/HortGenera.asp). Vi finner lite relevant informasjon om kultivaren. Dette er en heksekost-type (se https://plantlust.com/plants/39475/picea-sitchensis-silberzwerg/), dvs. en mutant som trolig har begrenset eller ingen spredningsevne. Denne kultivaren ville derfor trolig fått et lavere invasjonspotensial enn arten slik den er vurdert og med en tilhørende lavere risiko. Vi har ikke undersøkt i hvilken grad andre kultivarer av P. sitchensis eller P. x lutzii har dokumenterte egenskaper som vil kunne påvirke invasjonspotensialet og/eller økologisk effekt slik at man kunne forvente en annen risikokategori enn den som gis i den generelle vurderingen av arten.

Vurdering etter alle kriterier

Forklaring på kriteriene

Invasjonspotensial

A-kriteriet: Populasjonens mediane levetid

Estimert levetid for arten i Norge, med usikkerhet

Delkategori 4   >= 650 år      

Estimeringsmåte c) Rødlistekriterier
Beskrivelse av data
Anslått forekomstareal (med mørketall) ligger på over 20 000 km2. Dette tilsvarer LC etter B2-kritieret.
Gjeldende rødlistekriterium
B2
Rødlistekategori
LC

B-kriteriet: Ekspansjonshastighet

Gjennomsnittlig ekspansjonshastighet, med usikkerhet

Delkategori 4   >= 500 m/år      

Estimeringsmåte a) Datasett med tid- og stedfesta observasjoner
Gjennomsnittlig ekspansjonshastighet (m/år)
811
Nedre kvartil
636
Øvre kvartil
1036

C-kriteriet: Kolonisert areal av naturtype

Andel av forekomstarealet til minst én naturtype som vil være kolonisert etter 50 år, med usikkerhet

Delkategori 2   >= 5%       ⇑

Økologisk effekt

D- og E-kriteriet: Effekter på stedegne arter

D-kriteriet: Truete arter eller nøkkelarter

Kan arten påvirke truede arter eller nøkkelarter innen 50 år, med usikkerhet.

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      


E-kriteriet: Øvrige stedegne arter

Kan arten påvirke øvrige stedegne arter innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 2   Liten effekt       ⇑

Artene i naturtypen   Blir trua arter eller nøkkel­arter i natur­typen på­virket Effekt Lokal skala Type inter­aksjon Dis­tanse­effekt Doku­mentert Gjelder doku­ment­asjonen norske for­hold
T34 Nei Moderat Nei Konkurranse om plass Nei Nei
T31 Nei Moderat Nei Konkurranse om plass Nei Nei
T32 Nei Svak Nei Konkurranse om plass Nei Nei
V3 Nei Moderat Nei Konkurranse om plass Nei Nei
V1 Nei Svak Nei Konkurranse om plass Nei Nei

F-kriteriet: Effekter på truete/sjeldne naturtyper

Andel av naturtypeareal som gjennomgår tilstandsendring innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 4   ≥ 5%       ⇓

G-kriteriet: Effekter på øvrige naturtyper

Andel av naturtypeareal som gjennomgår tilstandsendring innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 2   ≥ 5%       ⇓

H-kriteriet: Overføring av genetisk materiale

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      

I-kriteriet: Overføring av parasitter eller patogener

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      

Klimaeffekter

Delkategori for invasjonspotensial påvirkes ikke av klimaendringer.

Delkategori for økologisk effekt påvirkes ikke av klimaendringer.

Sitkagran/lutzgran har tydelige boreonemorale til boreale oseaniske geografiske utbredelser, men samtidig ganske brede klimatiske nisjer i de naturlige utbredelsesområdene (Thompson et al. 1999). I Norge har de etter alt å dømme en klimatisk styrt utbredelsesgrense mot nord, mot alpine områder og mot østlige, mer kontinentale seksjoner. Vi kan forvente at etter hvert som klimaet blir varmere og våtere, vil sitkagran og lutzgran kunne kolonisere områder som ligger lengre nord, lengre opp i fjellet, og lengre inn i landet i Norge enn der de vokser i dag. Dette er det ikke tatt hensyn til i risikovurderingene.

Geografisk variasjon i risiko

  • Artens evne til reproduksjon/spredning er begrensa til visse klimasoner eller -seksjoner
  • Artens økologiske effekter er begrensa til visse klimasoner eller -seksjoner
  • Artens økologiske effekter er begrensa til bestemte naturtyper

Sitkagran er i Norge knyttet til oseaniske seksjoner fra boreonemoral til mellomboreal sone mens lutzgran har en noe mer nordlig og noe mindre oseanisk utbredelse. Artenes utbredelse reflekterer stort sett utplantinger til skogbruksformål, leplantinger, hekker og som enkelttre i hager, siden disse utgjør frøkildene for spredning til norsk natur. Den norske utbredelsen reflekterer stort sett artens naturlige utbredelse og klimasoner i Nord-Amerika.

Artenes negative økologiske effekter vil sannsynligvis være større når den koloniserer relativt sett lysåpne naturtyper (kystlynghei, boreal hei, seminaturlig eng og myr) enn i fastmarksskog.

Bakgrunnsinformasjon

Utbredelse i Norge

Nåværende utbredelse

Kjent Mørketall (faktor) Estimert totaltall (kjent * mørketall)
Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag
Bestandsstørrelse
Forekomstareal (km2) 2400 5 10 15 12000 24000 36000
Utbredelsesområde (km2) 356000
Andel av artens nåværende forekomst i sterkt endra natur: 20

Potensiell utbredelse

Potensielt utbredelsesområde av sitkagran/lutzgran omfatter alle kystfylker nord til Troms. Sitkagran er en kystart som hovedsakelig er knyttet til en relativt smal oseanisk seksjon i boreonemoral og boreal sone mens hybriden lutzgran har en noe mer nordlig og mindre oseanisk utbredelse. Som diskutert er det betydelig usikkerhet når det gjelder identiteten til de enkelte forekomstene, både til importert frømateriale av de provenienser som er blitt innført og utplantet som både sitkagran og lutzgran i Norge, og når det gjelder observert spredning til norsk natur, noe som gjør det vanskelig å skille mellom artene.

For artene samlet gjelder det at ytterligere spredning i stor grad vil berøre de samme arealer som arten allerede forekommer i dag, slik at utbredelsen på fylkesnivå ikke forventes å øke. Det er fortsatt rom for betydelig fortetning innen dette området, og det er mange potensielle frøkilder. Vi anslår derfor en dobling i forekomstareal de kommende 50 årene.

Forekomstareal og utbredelsesområde er beregnes basert på data hentet fra Artskart, men datasettet er vasket ved at vi har tatt høyde for at en del av observasjonene der kan være fra produksjonsareal og/eller beplantninger uten spredning (se nedenfor), samt at noen av registreringene med stor sannsynlighet er feilregistreringer, og dessuten har vi valgt å fjerne noen uteliggere i datasettet. Som et resultat av dette er det estimerte forekomstarealet på ca. 2400 km2, noe som tilsvarer en 25 % reduksjon i forhold til rådataene i Artskart.

Vi har per i dag ikke gode og kvalitetssikrede tall på sitkagranas/lutzgranas utbredelse i norsk natur, altså spredning til naturen utenfor beplantningene. Dette påpekes av mange av høringssvarene, og skyldes:

· Bartrær er generelt underrepresentert i samlingsdata, noe som typisk vil gi en underestimering av utbredelsesareal og forekomstareal for tidligere perioder. Artsobservasjoner har bedret informasjonssituasjonen de siste årene.

· Samtidig kan man heller ikke vite med sikkerhet at registreringer ikke inkluderer observasjoner fra produksjonsarealer, noe som i så fall vil føre til overestimering av arealet.

· I tillegg kommer problemene knyttet til identifisering av sitkagran og lutzgran, noe som kan være en feilkilde når det gjelder forholdet mellom artene (trolig er det lutzgran som er underestimert).

Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag
Potensielt forekomstareal (km²) 24000 48000 72000

Kjent og antatt utbredelse i dag, og om 50 år

for Norge
for Norge
for Norge
  Fylke Kjent Antatt Potensiell
Øs Østfold
OsA Oslo og Akershus
He Hedmark
Op Oppland
Bu Buskerud
Ve Vestfold
Te Telemark
Aa Aust-Agder
Va Vest-Agder
Ro Rogaland
Ho Hordaland
Sf Sogn og Fjordane
Mr Møre og Romsdal
St Sør-Trøndelag
Nt Nord-Trøndelag
No Nordland
Tr Troms
Fi Finnmark
Sv Svalbard med sjøområder
Jm Jan Mayen

Utbredelseshistorikk i Norge

Utbredelse i Norge

Sitkagran er importert som produksjonsart til kystskogbruket, men er også brukt til leplantninger og noe som park- og hagetre. Første plantinger av sitkagran angis til ca. 1890 i Vest-Agder, Rogaland og Hordaland. Fra 1950 til 1980 ble den brukt i skogreisinga langs kysten fra Vest-Agder nord til Troms. I perioden 1960-75 var utplantingen av sitkagran på sitt høyeste, og det ble plantet ut nesten 25 000 dekar årlig. Tilplantet areal i dag anslås til 500 000 dekar (Øyen 2000, Øyen et al. 2009). I Norge finnes plantefelt med lutzgran først og fremst på Vestlandet og i Nordland, hvor arten ble plantet på grunn av dens høye vind- og salttoleranse (Stabbetorp & Aarrestad 2012). Tilplantet areal utgjør 50 000 dekar (Øyen 2000). Både sitkagran og lutzgran er registrert med spredning i hele det området der de er plantet.

Potensielt utbredelsesområde for sitkagran/lutzgran omfatter alle kystfylker nord til Troms.

for Norge
Fra Til og med Sted Antall individ Forekomstareal
km²
Utbredelsesområde
km²
Kommentar Fylker
1900 1960 Fløksand Ho, Ekhaug planteskole Os Ho, 25
( 25   *  1)
Nedkvitne (1960), Almark (1931). Data fra skogbruket som lagt inn for sitkagran. Ho
1961 1980 20
( 20   *  1)
Samlings- og artsbankdata. Aa,Va,Ro,Ho,No
1981 2000 200
( 200   *  1)
Samlings- og artsbankdata. Ve,Aa,Va,Ro,Ho,Sf,Mr,St,No,Tr,Fi
2001 2017 2268
( 2268   *  1)
Samlings- og artsbankdata. Øs,OsA,Op,Bu,Ve,Te,Aa,Va,Ro,Ho,Sf,Mr,St,Nt,No,Tr
1972 2017 2440
( 2440   *  1)
Samlings- og artsbankdata. Øs,OsA,Op,Bu,Ve,Te,Aa,Va,Ro,Ho,Sf,Mr,St,Nt,No,Tr,Fi

Utbredelseshistorikk i utlandet

Global utbredelse

Naturlig utbredelse

Temperert - Boreal
  • Nord- og Mellom-Amerika
Temperert - Nemoral
  • Nord- og Mellom-Amerika

Sitkagran har sitt naturlige utbredelsesområde langs vestkysten av Nord-Amerika, i et smalt belte langs Stillehavskysten fra Kodiakøya i det sørvestlige Alaska til Mendocino i det nordlige California. Utbredelsen er knyttet til det oseaniske beltet; arten finnes aldri lengre enn 200 km fra kysten og i hovedsak innenfor et belte på ca. 50 km fra kysten (Thompson et al. 1999). Sitkagrana vokser fra havnivå og helt opp til tregrensa på ca. 1000 meter over havnivå i Alaska, men kun opp til ca. 400 meter over havnivå i California. Sitkagrana finnes typisk i et relativt kjølig og fuktig borealt klima, men det er likevel betydelig klimatisk variasjon innenfor utbredelsesområdet. Den finnes ofte på relativt veldrenert, surt jordsmonn, i rene bestand eller sammen med vestamerikansk hemlokk Tsuga heterophylla (Harris 1990).

Nåværende utbredelse

Temperert - Boreal
  • Europa
  • Nord- og Mellom-Amerika
Temperert - Nemoral
  • Europa
  • Oseania
  • Nord- og Mellom-Amerika

Sitkagran ble introdusert til Europa for skogplanting på 1800-tallet, først til Storbritannia i 1831 (av douglasgranas navnefar, botanikeren David Douglas, deretter til Danmark (1850), Frankrike, Tyskland, Norge (1872), Island, og Sverige. Den er også brukt til skogplanting på New Zealand (www.wikipedia.org). Skogbruket i Europa har i ulik grad tatt i bruk treslaget, og beplantet areal er i dag størst i Storbritannia (7 millioner dekar), fulgt av Norge (500 000 dekar; Øyen 2000, Øyen et al. 2009) Frankrike (450 000 dekar) og Danmark (340 000 dekar). Merk at dette er anslag på produksjonsareal. I Norge finnes arten i oseaniske deler av boreonemoral og boreal sone. Arten er imidlertid vanskelig å skille fra lutzgran og det er betydelige feilbestemmelser, både av materialet i plantefelter og av observerte frøspredde individer i norsk natur.

Kom til vurderingsområdet fra

  • Opprinnelsessted (utlandet)
  • Ukjent

Nærmere spesifisering

Provenienser importert til Norge som sitkagran stammer stort sett fra det sørlige Alaska og i noen grad nordvestlige USA, primært fra områder nord for den 54. breddegrad. Merk at sitkagran overlapper geografisk med hybriden lutzgran og at bestemmelsene av opprinnelsesmaterialet kan være usikker.

Første observasjon i Norge

Første observasjon - 1872

  Ikke-forplantningsdyktige individ Forplantningsdyktige individ Levedyktig avkom Bestand
  År Sted År Sted År Sted År Sted
Innendørs
Produksjonsareal (utendørs) 1872 Ro Sandnes: Sandnes planteskole 1910 Ro Sandnes: Sandnes planteskole
Norsk natur 1972 AA Arendal: Hove

Naturtyper

Rødlistede naturtyper

Navn Kategori Tidshorisont Kolonisert areal (%) Tydelig tilstandsendring Tydelig påvirka areal (%)  
Kystlynghei EN 2.0-4.9
  • Tresjiktstruktur
  • Enkeltarts-sammensetning
  • Artsgruppe-sammensetning
0.1-1.9
Kystlynghei EN fremtidig 5.0-9.9
  • Tresjiktstruktur
  • Artsgruppe-sammensetning
  • Enkeltarts-sammensetning
5.0-9.9
Kystnedbørsmyr VU 0.0-1.9
  • Tresjiktstruktur
  • Enkeltarts-sammensetning
  • Artsgruppe-sammensetning
0.1-1.9
Kystnedbørsmyr VU fremtidig 2.0-4.9
  • Tresjiktstruktur
  • Artsgruppe-sammensetning
  • Enkeltarts-sammensetning
  • Vannmetning
2.0-4.9
Temperert kystfuruskog EN 0.0-1.9
  • Enkeltarts-sammensetning
  • Artsgruppe-sammensetning
0.0
Temperert kystfuruskog EN fremtidig 2.0-4.9
  • Enkeltarts-sammensetning
  • Artsgruppe-sammensetning
0.1-1.9

Øvrige naturtyper

Kode Navn Dominans skog Tidshorisont Kolonisert areal (%) Tydelig tilstandsendring Tydelig påvirka areal (%)
T34 Kystlynghei
2.0-4.9
  • Tresjiktstruktur
  • Enkeltarts-sammensetning
  • Artsgruppe-sammensetning
0.1-1.9
T31 Boreal hei
0.0-1.9
  • Tresjiktstruktur
0.1-1.9
T4 Fastmarksskogsmark
0.0-1.9
0.0
T34 Kystlynghei
5.0-9.9
  • Tresjiktstruktur
  • Enkeltarts-sammensetning
  • Artsgruppe-sammensetning
5.0-9.9
T31 Boreal hei
5.0-9.9
  • Tresjiktstruktur
  • Artsgruppe-sammensetning
  • Enkeltarts-sammensetning
2.0-4.9
T32 Semi-naturlig eng
0.0-1.9
  • Tresjiktstruktur
0.0
T32 Semi-naturlig eng
0.0-1.9
  • Tresjiktstruktur
  • Artsgruppe-sammensetning
  • Enkeltarts-sammensetning
0.1-1.9
V1 Åpen jordvannsmyr
0.0-1.9
0.0
V1 Åpen jordvannsmyr
0.0-1.9
  • Tresjiktstruktur
  • Enkeltarts-sammensetning
  • Artsgruppe-sammensetning
  • Vannmetning
0.1-1.9
V3 Nedbørsmyr
0.0-1.9
  • Tresjiktstruktur
0.0
V3 Nedbørsmyr
2.0-4.9
  • Tresjiktstruktur
  • Enkeltarts-sammensetning
  • Artsgruppe-sammensetning
  • Vannmetning
0.1-1.9
T4 Fastmarksskogsmark
0.0-1.9
  • Enkeltarts-sammensetning
  • Artsgruppe-sammensetning
0.1-1.9

Import til Innendørs-Norge eller produksjonsareal

Kategori Introduksjon til eller spredning i norsk natur Hyppighet Abundans Tidspunkt Utdypende informasjon
til skogbruk Tallrike ganger pr. år Ukjent Pågående
til gartneri, planteskoler, hagesentre, blomsterbuttikker o.l. Tallrike ganger pr. år Ukjent Pågående
til forskning Flere ganger pr. 10. år Ukjent Kun historisk
privatpersoners egenimport Flere ganger pr. 10. år Ukjent Kun historisk

Spredningsveier til/i norsk natur

Kategori Introduksjon til eller spredning i norsk natur Hyppighet Abundans Tidspunkt Utdypende informasjon
fra skogbruk Introduksjon Tallrike ganger pr. år Ukjent Pågående
fra hager/hagebruk Introduksjon Tallrike ganger pr. år Ukjent Pågående
egenspredning Spredning Tallrike ganger pr. år Ukjent Pågående
øvrig utsetting Introduksjon Ca. årlig Ukjent Pågående Leplanting.

Reproduksjon

  • Seksuell reproduksjon
  • Generasjonstid (år): 50

Øvrige effekter

Helseeffekter
Ingen kjent effekt
Økonomiske effekter
Viktig produksjonstreslag i Nordvest-Europa
Grunnleggende livsprosesser
Forsynende tjenester
Regulerende tjenest
Opplevelses - og kunnskapstjenester
Positive økologiske effekter
Ingen kjent effekt
Effekter på opphavsbestanden
Ingen kjent effekt

Datasett

Grunnlag for estimering av forventa levealder, ekspansjonshastighet og/eller forekomstareal
  • Picea sitchensis-lutzii.csv (55547 kB)

    Her har vi valgt en relativt konservativ modellkjøring, der vi har gått ut fra et forekomstareal på 2440 km2 (altså en 25% reduksjon i forhold til rådataene i Artskart), etter at rådataene er vasket for å ta høyde for at noen av observasjonene der kan være fra produksjonsareal og/eller beplantninger uten spredning (for eksempel fordi plantingene er for unge), samt at noen av registreringene med stor sannsynlighet er feilregistreringer. Vi har også fjernet noen opplagte uteliggere i datasettet. Vi har videre valgt å basere konklusjoner mhp. ekspansjonshastighet og selve risikovurderingen på konservative modellkjøringer, uten mørketall. Analyse med beste anslag for mørketall (10x) ville gitt betydelig større hastighet.

  • Picea sitchensis-lutzii.xlsx (245167 kB)

Referanser

  • Nygaard, P.H., Skre, O. & Brean, R. 2000. Naturlig spredning av utenlandske treslag. Oppdragsrapport Skogforsk 19/99: 1-28.
  • Saure, H.I. 2012. Impact of native and introduced coniferous species on biodiversity in semi-natural coastal vegetation, western Norway. - Ph.D. Thesis, Universitetet i Bergen, Bergen
  • Børset, O. 1985. Skogskjøtsel. Skogøkologi Landbruksforlaget
  • Nedkvitne,K. 1960. Inførde bartrearter som sår seg på Vestlandet Tidskrift for skogbruk 68: 29-33
  • Almark, E.H. 1931. Sitkagran på Lista Tidsskrift for Skogbruk 313-314
  • Nygaard, P.H. & Øyen, B-H 2017. Spread of the Introduced Sitka Spruce (Picea sitchensis) in Costal Norway Forests 8
  • Thorvaldsen, P 2016. Sitkagran Picea sitchensis i stor spredning i det norske kystlandskapet. Eksempel fra Stadtlandet, Selje kommune. Blyttia 74: 160-171
  • Appelgren, L. & Torvik, S.E. 2017. Kartlegging av kortdistansespredning av fremmede bartrær i Rogaland og Hordaland Ecofact rapport 607 50
  • Thomson, F. J., Moles, A. T., Auld, T. D., & Kingsford, R. T. 2011. Seed dispersal distance is more strongly correlated with plant height than with seed mass Journal of Ecology 99: 1299-1307
  • Harris, A. S. 1990. Picea sitchensis (Bong.) Carr. Sitka spruce. In Silvics of North America.Vol. 1, Conifers. Edited by R. M. Burns and B.H.Honkala. Agriculture Handbook 654 1: 260-267
  • Øyen, B.H., Andersen, H.L., Myking, T., Nygaard, P.H., Stabbetorp, O.E. 2009. Økologiske egenskaper for noen utvalgte introduserte bartreslag i Norge Viten fra Skog og landskap 01/09: 1-40
  • Stabbetorp, O. & Aarrestad, P.A. 2012. Sitkagran / Lutzgran Picea sitchensis / Picea × lutzii Artsdatabankens faktaark 216: 3
  • Saure,H.I.,Vandvik,V.,Hassel,K. & Vetaas, O.R. 2013. Effects of invasion by introduced versus native conifers on costal heathland vegetation. J.Veg.Science 24: 744-754
  • Vikane, J.H., Vandvik,V. &Vetaas, O.R. 2013. Invasion of Calluna heath by native and non-native conifers: the role of succseeion, disturbance and allelopathy. Plant Ecol. 214: 975-985
  • Little, E.L 1953. A natural hybrid spruce in Alaska Journal of Forestry 51: 745-747
  • Hamilton, J.A. og Aitken, S.N. 2013. Genetic and morphological structure of a spruce hybrid (Picea sitchensis × P. glauca) zone along a climatic gradient. American Journal of Botany 100: 1651-1662
  • Kaasen N.O., Skaret G., Kaasen T. 1993. Afforestation of Lutz Spruce, Sitka Spruce, and Norway Spruce in the Vesteraalen Islands, Norway. In: Alden J.N., Mastrantonio J.L., Ødum S. (eds) Forest Development in Cold Climates. NATO ASI Series (Series A: Life Sciences) 244
  • Jalal M and Read D. 1983a. The organic acid composition of Calluna heathland soil with special reference to phyto- and fungitoxicity. I. Isolation and identification of organic acids Plant Soil 70: 257-272
  • Jalal M. and Read D. 1983b. The organic acid composition of Calluna heathland soil with special reference to phyto-and fungitoxicity. II. Monthly qualitative determination of the organic acid content of Calluna and spruce dominated soils Plant Soil 70: 273–286
  • Mallik A.U. 2003. Conifer regeneration problems in boreal and temperate forests with ericaceous understory: role of disturbance, seedbed limitation, and keytsone species change. Critical Reviews in Plant Sciences 22: 341–366
  • Haavik, Astrid Bakke 2013. Forvaltingsplan for Otterstadstølen naturreservat: Naturkvalitetar, bevaringsmål og forvaltingstiltak Fylkesmannen i Hordaland, MVA-rapport 4
  • Magnesen, Stein 1999. Forsøk med nordlig sitkagran-provenienser på Vestlandet. Rapport fra Skogforskningen 6-99 11
  • Øyen B.-H 2000. Ressurser av sitkagran i Norge. Notat. Norsk Institutt for Skogforskning, Bergen, 10.8.2000 10
  • Kyrkjeeidet,M.O.,Often,A.,Myklebost,H.E.,Olsen,S.E.,Hagelin,J.,Ruano,M., Frivoll,V. & Stefano,M.D. 2017. Karlegging av kortdistansespredning av fremmede bartrær Nord-Norge NINA Rapport 1427
  • Thompson, R.S., Anderson, K.H. & Bartlein, P.J. 1999. Atlas of relations between climatic parameters and distributions of important trees and shrubs in North America. USGS Professional Paper 1650-A, 1650-B. Washington DC: US Department of the Interior, US Geological Survey.
  • Lid, J. & Lid, D.T. 2005. Norsk flora. 7. utg. Red.: Reidar Elven. Det Norske Samlaget, Oslo.
  • Vesterbukt, P. 2017. Effekt av fjerning av sitkagran (Picea sitchensis) i kystlynghei på Troningen. NIBIO Rapport;3(21) 2017.
  • Saure, H.I., Vandvik, V., Hassel, K. & Vetaas, O.R. 2014. Do vascular plants and bryophytes respond differently to coniferous invasion of coastal heathlands? Biol. Invasjons 16: 775-791
  • Olsen, S.L., Stabbetorp, O., Skarpaas, O., Often, A. & Gajda, H. 2016. Kartlegging av kortdistansespredning av fremmede bartrær. Vrifuru (Pinus contorta) & lutzgran (Picea x lutzi) NINA Rapport 1230 78
  • Hanssen, E.W. 2013. Fremmede bartrær i norsk natur – hvordan sprer de seg? Behov for kartlegging Del I Innledning og granartene Picea Blyttia 71: 188-194.
  • Skre, O. 2014. Forynging av gran og sitka frå plantefelt i Hordaland. Årringen, UiB.

Siden siteres som:

Elven R, Hegre H, Solstad H, Pedersen O, Pedersen PA, Åsen PA og Vandvik V (2018, 5. juni). Picea sitchensis, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Hentet (2024, 6. December) fra http://www.artsdatabanken.no/fab2018/N/537