Rosa rugosa rynkerose

Rynkerose Rosa rugosa stammer fra Nordøst-Asia og er en 1-2 m høy busk med frøformering og med saftige frukter (nyper). Nypene kan spres med havstrømmer og med fugl. Arten er en vanlig og strukturerende art på havstrender der den kommer fra i Øst-Asia.

Rynkeroseble tatt inn til Norge som prydplante på 1800-tallet, men ble funnet forvillet først i 1930 (Vf Tønsberg: ved Jarlsberg) med neste funn i 1940 (Vf Larvik: Malmøya, her med sikker naturalisering). I neste 20 års-periode ble arten dokumentert med et tjuetalls spredte funn langs kysten i Østfold, Akershus med Oslo, Buskerud, Telemark og Agder-fylkene samt ett i MR Nesset: Eidsøra. Antall funn har så økt på nokså kraftig, spesielt langs kysten, men med første innlandsfunn i 1963 i Op Østre Toten, og den ble dokumentert så langt nord som No Bodø i 1965. Deretter har den økt på, med nye funn både langs kysten og i innlandet. Den er nå dokumentert fra alle fylker, inkludert Finnmark med ett belegg fra 2016 fra Alta. Arten blir stadig vanligere i områder der den allerede finnes, særlig i kyst- og fjordstrøk. Det er fortsatt litt rom for utbredelsesøkning, særlig i nord, og stort rom for arealfortetning.

Arten spres kanskje med frø fra utallige plantninger i hager og anlegg (parker, veier, rundt næringsbygg m.m.), men hovedsakelig med havstrømmer som frakter deler av skudd- og rotsystemet (og også nyper) over lange distanser, ofte ut til ubebodde holmer og skjær. I tillegg kommer den høyst sannsynlig inn spontant med havstrømmer fra Vest-Sverige og Danmark (hvor den også er fremmed). Arten er også blitt plantet for stabilisering av sanddyner (bl.a. Ro Jæren). I innlandet spres den med fugl og med hageutkast langs veier og andre steder, der den kan etablere seg bare fra små biter av jordstengler. Den danner omfattende bestander ved hjelp av krypende jordstengler. De fleste av forekomstene i innlandet og langs vassdrag skyldes utkast fra hager og forflytning av jordmasser.

Rynkerose har et stort invasjonspotensial; den skårer maksimum både på median levetid og ekspansjonshastighet. Den høye ekspansjonshastigheten (over 1000 m/år) er bl.a. knyttet til at den har mange spredningsmekanismer (se f.eks. Weidema 2006, Garbary et al. 2013) og mange spredningspunkter.

Arten har svært stor negativ økologisk effekt på flere måter. Rynkerose er spesielt risikabel i strandsonen, hvor den fører til strukturendring gjennom sandstabilisering og hvor den konkurrerer og trenger ut en rekke sårbare og truete planter (sandtimotei Phleum arenarium er brukt som eksempelart, blant svært mange alternativer). Arten er generelt ikke særlig risikabel i innlandet, med mulig unntak for strendene langs Mjøsa. Arten kan på få år danne omfattende bestander på mange typer mark, både fuktige og tørre steder: sand (bl.a. sanddyner, strandkanter), grus og stein, tangvoller, berg (strandberg) og annet grunnlende, på dypere jord (gammel eng og gressmark), skrotemark (veikanter, jernbaneskråninger, forbygninger) osv.
Arten danner hybrider med flere andre roser, bl.a. trollnype Rosa pimpinellifolia (VU) og kanelrose R. majalis (LC), og hybridene synes å være fertile og kan ha tilbakekrysning, dvs. introgresjon. Rynkerose kan dermed være en kilde til genetisk forurensning av hjemlige arter, minst én av dem sårbar, men vi har foreløpig ikke dokumentasjon på at slik introgresjon påvirker stedegne bestander av trollnype eller kanelrose i merkbar grad. Vi har derfor ikke vektlagt denne effekten.
Rynkerose er meget hardfør. Rynkerose vokser raskt og kan på få år danne store bestander som fortrenger hjemlige arter. I Danmark er det påvist at den også påvirker leddyr-faunaen (se Elleriis et al. 2015).
Fremmede arter med rik produksjon av saftige frukter kan konkurrere med hjemlige busker og trær om fugler som spredningsvektor. Flere studier internasjonalt har undersøkt dette (e.g., Vilá & D'Antonio 1998; Drummond 2005; Spotswood et al. 2013), men de gir ingen entydig konklusjon (se f.eks. Aslan & Rejmánek 2012). Fuglene foretrekker neppe fremmede arter per se; de går heller etter fruktmengde, -synlighet og næringsinnhold (se Mokotjomela et al. 2013), hvorav fruktmengde og -synlighet er egenskaper som ofte har gjort de fremmede buskene og trærne populære i utgangspunktet. Denne effekten er ikke utslagsgivende for endelig risikokategori.

Rynkerose vurderes å medføre svært høy risiko i norsk natur; den har et stort invasjonspotensial og dessuten en rekke negative økologiske effekter knyttet til fortrengning og strukturendring av naturtyper, spesielt langs kysten, og kanskje også genetisk forurensning av hjemlige arter. Rynkerose står på listen over de 100 mest invasive artene (alle organismer) i Europa (databasen DAISIE). Arten har fått mye fokus: kartleggingsundersøkelser langs kysten av Norge utføres (se Bøhler 2013, 2014a og b), og det er fokus på bekjempelse av arten (se f.eks. Fløistad & Nilsen 2009) med en egen handlingsplan DN 2013).

Risikovurderingen gjelder arten generelt, dvs. inkludert det som måtte foreligge av forvillede kultivarer (sorter). Datamaterialet som ligger til grunn for vurderingen, skiller ikke mellom ulike kultivarer, og slike kan derfor ikke vurderes separat med utgangspunkt i de data vi har tilgjengelig. Rynkerose Rosa rugosa inngår dessuten i en rekke kultivarer av hybridopprinnelse, og disse ble i utgangspunktet unntatt fra forskriftene som kom i kjølvannet av forrige fremmedartsvurdering i 2012. Miljødirektoratet har nå bedt om en økologisk risikovurdering av en blanding av Rosa rugosa-kultivarer og hybridkultivarer hvor Rosa rugosa inngår. Det er sannsynlig at datamaterialet vi har brukt for Rosa rugosa, faktisk også inneholder kultivarer og hybrider, da det trolig er vanskelig å skille mellom disse i materiale forvillet i naturen, særlig i vegetativt stadium. Følgende kultivarer ønskes vurdert (i tilfeller hvor kultivaren ikke er godkjent i RHS http://apps.rhs.org.uk/horticulturaldatabase/HortGenera.asp eller lignende er det godkjente navnet satt i parentes): ’Agnes’ (hybridkultivar), ’Alba’, ’Frau Dagmar Hastrup’ (hybridkultivar, akseptert i RHS under navnet ’Fru Dagmar Hastrup’), ’Hansaland’ (hybridkultivar, også angitt under navnet ’Korhassi’, hvorav ingen er akseptert i RHS), ’F.J. Grootendorst’ (hybridkultivar, akseptert i RHS), ’Moje Hammarberg’ (hybridkultivar, akseptert i RHS), ’Signe Relander’ (hybridkultivar, finner den ikke i RHS men i annen litteratur), ’Conrad Ferdinand Meyer’ (hybridkultivar, akseptert i RHS), ’Sarah van Fleet’ (hybridkultivar, akseptert i RHS), ’Schneezwerg’ (hybridkultivar, akseptert i RHS), ’Dawson hybrid rugosa’ (ikke et akseptert navn, riktig navn er trolig ‘Général Jacqueminot’), ’Rugosa atropurpurea’ (hybrid-kultivar, akseptert i RHS), Rosa rugosa ’Flore Pleno’, og det kan trolig være både fylte former av selve arten og sikkert også flere hybridkultivarer, ’Rugosa johanna’ (ukjent navn som vi ikke greier å finne ut av), ’Rugosa magnifica’ (hybridkultivar, akseptert i RHS, men er en rubiginosa-hybrid og ikke en rugosa-hybrid), ’Rugosa ottawa’ (ukjent navn som vi ikke greier å finne ut av), ’Rugosa superba’ (ukjent navn som vi ikke greier å finne ut av). Vi finner lite relevant informasjon om disse kultivarene knyttet til spredning og økologisk effekt. ’Alba’ er for eksempel kun en fargeform og antas å ha samme spredningspotensial som arten. Flere av kultivarene er fylte former som ikke danner nyper (’Hansaland’, ’F.J. Grootendorst’, muligens også ’Signe Relander’ samt det som er angitt som ’Flore Pleno’). Disse sprer seg dermed trolig mindre enn arten, men formering med rotskudd er også en viktig spredningsmåte for rynkerose, kanskje den viktigste, og det er derfor uklart hvordan dette vil påvirke invasjonspotensialet. Det finnes helt sikkert kultivarer av Rosa rugosa eller hybrid-kultivarer hvor denne er involvert som utvilsomt utgjør en mindre risiko knyttet til spredning enn selve arten. Dokumentasjonen er imidlertid tynn, og vi er også usikre på hvor pålitelig navnsettingen av slike kultivarer er. Problemstillingen er for kompleks til at vi kan gjøre vurderinger innenfor rammene av dette prosjektet på en forsvarlig måte.