Tripleurospermum maritimum strandbalderbrå

Strandbalderbrå Tripleurospermum maritimum er en ettårig eller kortlevd flerårig art med frøformering. Dens to nordlige raser, som begge er funnet på Svalbard, er ulikt utbredt og med ulik økologi. Nordlig strandbalderbrå subsp. subpolare er hovedsakelig knyttet til kulturmark (åker, nyanlagt eng, skrotemark) og er utbredt i Nord-Europa og inn i Nordvest-Sibir. Dette er en vanlig plante i Nord-Norge og i høgereliggende strøk i Sør-Norge og er dominerende rase på Island. Finnmarksbalderbrå subsp. phaeocephalum (eller Tripleurospermum hookeri, hvis den aksepteres som art) er mer knyttet til havstrand (tangvoller) og fuglefjell og er sirkumpolær, hovedsakelig i arktiske områder. Den er vanlig på Finnmarkskysten og inn i Nord-Troms, svært sjelden ellers i Nord-Norge, og finnes også på Novaja Semlja og Nordøst-Grønland.

Arten strandbalderbrå er funnet en rekke ganger på Svalbard fra 1924 til 1965, kanskje også tidligere og senere. De fleste funnene er gjort i bosetninger (Longyearbyen-området, Colesbukta - Russetårnet, Barentsburg, Pyramiden, Ny-Ålesund), men arten er også funnet på Bohemanneset 1924 (J. Lid, herb. O) og ved Mortonhusa i Van Mijenfjorden 1926 (B. Lynge, herb. O). Storparten av det herbariematerialet som er samlet av slekta Tripleurospermum, består bare av bladskudd som ikke kan bestemmes til underart. Materiale med korger (som kan bestemmes til underart) er kjent fra åtte innsamlinger. Nordlig strandbalderbrå subsp. subpolare er kjent fra Longyearbyen-området 1928 (Høeg & Lid 1929) og 1960 (Sunding 1961), Russetårnet ved Colesbukta 1936 (O. Finnseth, herb. TROM), og Ny-Ålesund 1958 (O.I. Rønning & O. Skifte, herb. TROM); finnmarksbalderbrå subsp. phaeocephalum er kjent fra Bohemanneset 1924 og Ny-Ålesund 1958 (O.I. Rønning & O. Skifte, herb. TROM) og 1965 (O.I. Rønning, herb. TRH). Finnmarksbalderbrå er hardfør og kunne tenkes å etablere seg på Svalbard med bare litt varmere klima.

Arten er kommet inn med ulike vektorer, kanskje spesielt med dyrefôr (subsp. subpolare), kanskje også spontant med havstrømmer og/eller fugl.

Invasjonspotensialet er lite, med laveste skår både på median levetid og ekspansjonshastighet. Arten kan etablere seg i kyststrøk, men vil neppe få noen større utbredelse i nærmeste framtid.

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten.

Strandbalderbrå vurderes til ingen kjent økologisk risiko. Arten anses som en dørstokk-art som ennå ikke er funnet reproduserende på Svalbard, men som vi antar at kan reprodusere dersom den kommer inn på klimatisk gunstige steder. Nordlig strandbalderbrå vil i så fall mest trolig komme inn med transporter fra fastlandet, som en fremmed plante, mens finnmarksbalderbrå like gjerne kan komme inn spontant med havstrømmer og/eller fugl fra naboområder hvor den er hjemlig (indigen). Ingen av disse representerer noen økologisk risiko, hverken som innført og fremmed eller som mulig spontant innkommet og hjemlig.