Oncorhynchus gorbuscha pukkellaks

Pukkellaks Oncorhynchus gorbuscha fins på Svalbard men har ikke etablert reproduserende bestander der. Derfor defineres den som dørstokkart. Den hører til laksefamilien. Pukkellaks er anadrom og i løpet av livet forekommer den altså både i havet og i ferskvann. Arten har sin opprinnelse i det nordlige Stillehavet fra California til Beringshavet og sør til Hokkaido i Japan og Amurelva i Russland (Scott & Crossman 1973). Den ble først registrert i noen elver i Øst-Finnmark på slutten av 1950-tallet (Berg 1961). Pukkellaksen er den minste av stillehavslaksene. Gytemodne hanner utvikler en sterk forhøyning fremst på fremre del av ryggen. Det er dette som har gitt arten sitt navn. Hannen får også forlengede kjever med en markert krok på overkjeven. Pukkellaksen har en slank kropp og er tilpasset en leveform i de fri vannmassene med mørk overside, sølvblanke sider og hvit underside. I norske elver er gjennomsnittlig vekt blant kjønnsmodne individ ca. 2 kg. I Finnmark vandrer pukkellaksen opp i elvene i hovedsak fra midten av juni til slutten av juli/første del av august. Gytingen foregår vanligvis i siste halvdel av august eller første del av september (Gjelland & Sandlund 2012, Niemelä mfl. 2016). Gyteområdene ligger oftest i nedre deler av elvene, men den kan også gå lengre oppover. Eggene klekker neste vår, og når yngelen kommer opp av grusen lar den seg drive nedover elva og ut i sjøen. Den er da fullt tilpasset et liv i saltvann. Der lever den noen uker i estuariet, for deretter å trekke ut i åpent hav. Den ernærer seg for det meste av krepsdyr og fisk. Den returnerer til ferskvann for gyting i sin andre sommer, normalt til elva hvor den ble klekt. Hos pukkellaks gyter begge kjønn bare én gong, og de dør etter gyting samme høst. De har en fast to-årig livssyklus, slik at man får reproduktivt adskilte bestander mellom to påfølgende år (Niemelä mfl. 2016).

Pukkellaks oppholder seg i havområdene ved Svalbard og kan også gå opp i ferskvann her. De første rapportene om pukkellaks i sjøen på vestkysten av Svalbard er fra 1961, da det ble fanget noen individer ved Kapp Linne (antallet ukjent), samt ett individ ved Krossfjorden (Gullestad 1969). Så ble det ikke rapportert om ytterligere fangster før i 1965, med ett individ i Krossfjorden, to individer i Mushamna og ti individer i Mossellaguna (Gullestad 1969, 1973 a, b). På 1960-tallet ble det også foretatt fiskebiologiske undersøkelser i Revelva (1962-64), men uten at pukkellaks ble registrert (Gullestad 1970). I årene 1966-70 foreligger det ingen rapporter om pukkellaks i farvannene rundt Svalbard. I 1971 ble det imidlertid fanget ett individ i laguna ved utløpet av Diesetelva (Gullestad 1973). Dette vassdraget er lokalisert på Mitrahalvøya nord for Ny Ålesund. Undersøkelsen det året omfattet rusefiske i både laguna og i Diesetelva i tiden mellom 20. juli og 4. september. Det ble konkludert med at det sannsynligvis ikke var noen fast bestand av pukkellaks i vassdraget, og at individet som ble fanget det året var en tilfeldig streifer. I løpet av 1980-90-tallet var det trolig heller ingen særlig økning i mengden pukkellaks i farvannene rundt Svalbard. Som en del av de forvaltningsrelaterte røyeundersøkelsene på Svalbard (FRØYS) ble det i årene 1990-93 og i 2005 benyttet fangstruser i Diesetvassdraget på Mitrahalvøya (Kjell Nilssen, NTNU, pers. med.). Men fra vannløsningen i juni/juli og fram til isdekket la seg i begynnelsen av september, ble det hvert år bare registrert 1-3 pukkellaks. På 1990-tallet gjennomførte NTNU også i enkelte sesonger fangst med ruser i Revvatnvassdraget (Hornsund 1990), Gøtanesvassdraget (Isfjorden 1995) og Linnevassdraget (Isfjorden/Grønnfjorden 2005), men uten å registrere pukkellaks. I 2006 ble det ikke rapportert om pukkellaks i Linne-, Dieset- eller Straumsjøvassdraget (Hegseth 2007). I seinere år har trolig forekomsten av pukkellaks på vestkysten av Svalbard økt betydelig (Martin Svenning, NINA, pers. med.). I 2007 og 2008 ble det observert en deI pukkellaks i munningen av Revelva, og noen individer forsøkte også å vandre opp i elva (Witkowski & Glowacki 2010). I utløpselva og Linnevatnet i Linnevassdraget ble det fanget en del pukkellaks på 2000-tallet, inkludert fire individ sommeren 2008 (Ebne 2009). I dette vassdraget ble det sommeren 2017 tatt åtte individer i ei oppgangsfelle fram til undersøkelsen ble avsluttet den 29. august (Vegard Årthun Bergane, NMBU, pers. med.). Av disse ble fire pukkellaks fanget den siste dagen, samtidig som det ble observert flere individer i elva nedenfor fella. En må derfor anta at det gikk opp mer pukkellaks seinere på høsten. Ved kilenotfiske i Isfjorden innerst i Adventfjorden i løpet av 75 dager i 2013 ble det fanget 11 pukkellaks i august og to individer i september (Svenning 2014). Ved en tilsvarende undersøkelse på samme sted året etter ble det imidlertid ikke registrert pukkellaks (Svenning 2015). I 2017 mottok NINA rapport om fangst av ett individ i sjøen ved Anservika i Billefjorden og ett i Diesetvassdraget (Henrik. H. Berntsen, pers. med.). Fangstinnsatsen i elver og farvannene rundt Svalbard vurderes som svært lav, og forekomsten er trolig sterkt underestimert. Det er stor usikkerhet omkring forekomstareal og utbredelse.

Forekomsten av pukkellaks i kystfarvannene rundt Svalbard og i tilstøtende elver skyldes egenspredning via sjøen av kjønnsmodne individ fra området rundt Kolahalvøya og Øst-Finnmark.

Invasjonspotensialet til pukkellaks på Svalbard vurderes som moderat. I seinere år, spesielt i 2017, har det vært en økende forekomst av pukkellaks langs hele norskekysten og i elver helt ned til Sør-Norge (Fiske mfl. 2017 a, b). Dette viser at pukkellaks har et stort invasjonspotensial ved å svømme lange strekninger i sjøen. Den vandrer altså også helt opp til farvannene rundt Svalbard. Selv om pukkellaks kan gyte på Svalbard så vil ikke avkommet overleve (idag) ettersom elvene bunnfryser eller blir tørrlagt om vinteren (Hansen & Overrein 2000). Dette vil kunne endres med klimaendringene. Det er stor usikkerhet omkring forekomst og ekspansjonshastighet av pukkellaks på Svalbard.

Pukkellaks vurderes å ha ingen kjent økologisk effekt. Den oppholder seg og spiser i havområdene ved Svalbard, og kan dermed påvirke både byttedyr og konkurrerende fisk, men påvirkningen vurderes som svak. Innen Svalbard er røya eneste ferskvannslevende fiskeart. Pukkellaks antas å ha svak effekt på røye på denne øygruppa. I enkelte elver er det registrert noen få voksne pukkellaks. Den sjøvandrende eller anadrome formen av røye er sannsynligvis kun representert i 10-20 vassdrag, hvorav Spitsbergen har fire-fem bestander av betydning (Kjell Nilssen, NTNU, pers. med.). Følgelig kan den anadrome formen av røye være sårbar for konkurranse fra andre arten innen laksefamilien. En stor invasjon av pukkellaks i elver på Svalbard kan representere en konkurrent til røye som oppholder i elvene i den isfrie perioden. Men elvene på Svalbard blir enten tørrlagt eller gjennomfryser om vinteren (Hansen & Overrein 2000). Det gjør at røya må oppholde seg i innsjøer om vinteren, der de også gyter. Om pukkelaksen likevel gyter på elv, vil ikke avkommet kunne overleve. De klimatiske forholdene gjør derfor at pukkellaks ikke kan etablere seg på Svalbard. Med et varmere temperaturregime kan dette endre seg. Det er også fanget pukkellaks i innsjøer (Linnevatnet), og følgelig kan de påvirke stedegen røye. Forekomsten av pukkellaks er størst i kystnære farvann. Hvilke økologisk effekter dette har på anadrom røye i form av konkurranse om næring, er ikke kjent. Om pukkellaks kan spre sykdommer og parasitter til røya på Svalbard, er heller ikke undersøkt.