Viola odorata marsfiol

Marsfiol Viola odorata har en lang historie som dyrket i Norge og Norden, muligens tilbake til middelalderen (Marcussen & Karlsson 2010, Hartvig 2015). Den er blitt dyrket som prydplante, for duftens skyld, og også som medisinplante. Arten er omtalt som prydplante i Trondheim (Gartner 1694). Baade (1768) skriver om marsfiol: "en og andensteds" blant de "Tronhiemske Have-Planter". Vi anser den som en tradisjonell hageplante i omfattende bruk før 1700 og unntar den derfor fra risikovurdering. Om den også kan ha vært etablert i norsk natur før 1800, er usikkert.

Marsfiol er en flerårig urt som kommer fra Sør- og Vest-Europa, Middelhavsområdet, Makaronesia, samt Sørvest- og Sentral-Asia. Den har meget effektiv vegetativ formering med overjordsrenninger og formerer seg også seksuelt med frø som spres med maur over korte distanser. Hovedspredningen er at plantene vokser seg for store i hager, blir gravd opp og kastet i naturen. Antall kjente forekomster har økt først langsomt med noen få lokaliteter pr. 20-årsperiode siden første funn i 1829 i Herregårdshaven i Vf Larvik. Det har vært en markert økning i innsamlingene siden 1980, med opp mot 250 nyregistrerte forekomster. Det kan skyldes økt oppmerksomhet på planter som er forvillet fra dyrkning, men også reell spredning fra dyrkning. Per idag er arten nokså vanlig i Oslofjordområdet og langs kysten til og med Vest-Agder. Det er bare enkeltfunn i innlandet (He Ringsaker og Op Gran) og Trøndelag (ST Rissa), og bare gamle, trolig nokså tilfeldige funn på Vestlandet (Ho Bergen, MR Kristiansund) og der bare fra før 1900. Mangelen fra Rogaland til Møre er uforklarlig; arten er ellers utbredt langt vest i Europa. Marsfiol er funnet i en rekke typer voksesteder i åpent lende eller i halvskygge: skogkanter og kantkratt, blandingsskog, edelløvskog, kalkfuruskog og baserike knauser og enger, men vel så ofte på skrotemark, fortauskanter, veikanter, gressmark i og nær hager eller forvillet i gamle grøntanlegg. Marsfiol vurderes imidlertid til å ha nokså liten effekt på hjemlige arter og naturtyper, med noe unntak for i næringsrik lågurtskog og i kalklågurtskog der arten kan danne mer omfattende bestander.

Hybrider med lodnefiol Viola hirta (EN) er påvist i Øf Moss (trolig to steder på Jeløya), Oslo (minst fire steder, med flere delforekomster innen minst to av populasjonene), Bu Hole (Bønsnes) og Te Kragerø (Valberg), dvs. innen en betydelig del av de norske forekomstene av lodnefiol. Hybrid med fagerfiol V. suavis er angitt i Te Kragerø (Valberg), og med bakkefiol V. collina (LC) i Øf Moss (Alby på Jeløya), Ak Bærum (Lysaker og Stabekk), Oslo (mer enn ti steder), Bu Drammen (Bragernesåsen) og Te Kragerø (Valberg). Stace et al. (2015) siterer flere arbeider som tyder på at primærhybridene mellom marsfiol og lodnefiol har liten fertilitet, men at fertiliteten øker i senere generasjoner og at introgresjon er påvist, i alle fall i Tyskland. Marcussen & Karlsson (2010) konkluderer imidlertid med at selv om hybriden mellom marsfiol og lodnefiol er noe fertil, er det bare funnet primærhybrider i Norge og at introgresjon trolig er sjelden i Norden (se Marcussen et al. 2001).

Marsfiol ble ved forrige vurderingsrunde vurdert til svært høy økologisk risiko på grunn av introgresjonsrisikoen med den truete arten lodnefiol. Dersom arten hadde blitt vurdert i inneværende vurderingsrunde, ville den blitt nedgradert til potensielt høg risiko (og utelukkende på grunn av invasjonspotensialet), fordi introgresjonsrisikoen anses å være ubetydelig i Norge.