Vinca minor gravmyrt

Gravmyrt Vinca minor er en flerårig teppedannende urt med krypende, rotslående stengler. Den blomstrer rikelig, men setter ikke frø i Norge, trolig fordi bare én genetisk type er til stede. Den danner store, kompakte matter. Arten kommer opprinnelig fra Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Man antar at gravmyrt kan ha kommet til Norge som prydplante og kanskje som medisinplante allerede i senmiddelalderen. Den er kjent fra Danmark på 1400-tallet (Hartvig 2015).

Gravmyrt har i hovedsak spredd seg ut i naturen fra private hageanlegg og fra kirkegårder/grøntanlegg. De første funnene ble gjort i Oslo: Bygdøy 1886 og VA Kristiansand: Oddernes 1888, og siden har både spredningen og fortetningen vært jamn og akselererende. Spredningen er størst i kystnære strøk og i våre sørlige fylker. Arten er populær som bunnplante i mange hageanlegg og trenger ikke stell. Fra gammelt av er den blitt plantet på kirkegårder, og flere av dokumentasjonene på gravmyrt i naturen stammer fra nærområdet til kirkegårder. Det er en robust plante som klarer vårt klima meget godt og ytterligere fortetning kan forventes, men dens potensielle utbredelseområde (polygon) er i ferd med å bli nådd. Den sprer seg ut i ulike naturtyper som løvskog, kantkratt, veikanter, åpen grunnlendt mark - både på kalkrik og kalkfattig grunn.

Arten er innført som prydplante. All spredning skjer med utvoksning fra beplantninger, utkast fra hager og ved skuddbiter som spres f.eks. med maskiner langs veier og stier. Skuddbiter rotslår lett og vokser seg raskt ut til svære kloner.

Gravmyrt har et stort invasjonspotensial; den skårer maksimum på både median levetid og ekspansjonshastighet. Til tross for manglende frøsetting sprer gravmyrt seg meget raskt og invaderer skrotemark, ulike typer grasmark, skogkanter og skog. Den tåler både fullt lys og djup skygge og vokser på alt fra mark med frisk fuktighet til tørre bergkoller. På grunn av spredningsmåten dukker arten sjelden opp langt fra bebyggelse, men i bebygde områder av Sør-Norge er den en av de aller hyppigst forvillete hageplanter. Spredningen ut i naturen må regnes som sterkest i Oslofjordområdet og Agderfylkene. Gravmyrt er en robust plante som klarer vårt klima meget godt og ytterligere fortetning kan forventes.

Gravmyrt vurderes å ha stor negativ økologisk effekt. Arten har spredd seg ut i ulike naturtyper som løvskog, kantkratt, kalkfuruskog, veikanter og åpen grunnlendt mark - både på kalkrik og kalkfattig grunn. Arten er påvist på flere lokaliteter med den prioriterte naturtypen åpen grunnlendt kalkmark og her fortrenger den sjeldne og truete arter. Arten vokser på én av de fem lokalitetene vi har i Norge for hvitmure Drymocallis rupestris (Ak Nesodden) og er, på grunn av sin ekspansive vekst, en direkte trussel mot denne arten. Dette gir gravmyrt stor negativ økologisk effekt. Gravmyrt er en robust plante som klarer vårt klima meget godt og spredningen kan forventes å fortsette. Den må regnes som en art som har potensial for å konkurrere ut stedegne arter i alle fylker i Sør- og Midt-Norge. Arten hemmes noe av rådyrbeite (Per Anker Pedersen pers. medd.), men ikke tilstrekkelig til at økologisk risiko reduseres. Den er giftig og beites lite eller ikke av andre dyr enn rådyr.

Gravmyrt vurderes til svært høg risiko i norsk natur. Arten er meget ekspansiv og fortrenger (kveler) alle andre lågvokste planter der den etablerer seg som et monotont teppe. Den går inn i noen naturtyper med høg andel av sårbare og truete arter og fortrenger opplagt slike, liksåvel som mer vanlige arter. Den er en direkte trussel på en av de fem kjente norske lokalitetene for den truete arten kvitmure Drymocallis rupestris.

Risikovurderingen gjelder arten generelt, dvs. inkludert det som måtte foreligge av forvillede kultivarer (sorter). Datamaterialet som ligger til grunn for vurderingen, skiller ikke mellom ulike kultivarer, og slike kan derfor ikke vurderes separat med utgangspunkt i de data vi har tilgjengelig. Miljødirektoratet har bedt om en økologisk risikovurdering av kultivaren ‘Elise’. Navnet er akseptert av Royal Horticultural Society (se http://apps.rhs.org.uk/horticulturaldatabase/HortGenera.asp). Vi finner svært lite relevant informasjon om denne kultivaren. Det er ikke noe som skulle tilsi at den utgjør en annen risiko enn arten slik den er vurdert. Vi har ikke undersøkt i hvilken grad andre kultivarer av Vinca minor har dokumenterte egenskaper som vil kunne påvirke invasjonspotensialet og/eller økologisk effekt slik at man kunne forvente en annen risiko enn den som gis i den generelle vurderingen av arten.