Crataegus laevigata parkhagtorn

Parkhagtorn Crataegus laevigata er et lite tre utbredt som hjemlig i Europa nord til Sør-Skandinavia (til nordre Jylland, Bohuslän og Stockholmsområdet), dvs. helt inn mot grensa til Norge. Arten blomstrer rikelig og setter store mengder med saftige bærepler som ettertraktes av og spres med fugl. Arten er diploid (2n = 34) og har seksuell formering. Den har vært dyrket som et lite prydtre i Norge i hvert fall siden tidlig 1800-tall, kanskje fra slutten av 1700-tallet (første herbariedokumentasjon i 1827 fra en allé på Ullevål i Oslo). Arten er fortsatt ofte å se som plantet, men i former med sterkt rødfargete blomster. Det er neppe produksjon og salg av denne arten i dag, med unntak av den rødblomstrede fylte sorten 'Paul Scarlet' som regnes som en hybrid av arten. Denne sorten setter lite frukter, og representerer trolig liten risiko i forhold til genetisk forurensning. Arten etablerer seg i lågurtskog, oftest på litt baserik grunn, og dessuten som kratt på grunnlende på kalkrik grunn.

Det er uklart når parkhagtorn begynte å forville seg; de tidligste rapportene kan gjelde plantete individer. Vi har likevel satt første daterte rapport - fra Bremnes i MR Kristiansund 1864 - som mulig første tidspunkt. Arten har deretter hatt en nokså jamn økning fram til i dag og er nå kjent fra alle fylker nord til Nord-Trøndelag (NT Levanger) og inn i landet til Hadeland, Toten og Hedmarken. Den er fortsatt vanlig å se i hager, men ofte i former med sterkt rødfargete blomster. Det potensielle utbredelseområdet er omtrent fylt, men videre fortetning kan forventes.

Arten er innført som hagebusk/tre og har spredt seg ut fra hager med fugl som spiser fruktene. Videre spredning i naturen skjer på samme vis.

Invasjonspotensialet er moderat, i en kombinasjon av lang median levetid, men begrenset ekspansjonshastighet. Arten har hatt en uvanlig langsom og jamn ekspansjon i Norge, og ekspansjonshastigheten de siste tiårene er ikke spesielt stor. Noe av årsaken er trolig generasjonslengden, men vi mistenker også at arten blir uvanlig mye oversett og lite dokumentert. Hagtorn-artene er utrivelige å samle (tornete) og uvanlig vanskelige å identifisere riktig.

Arten vurderes til en middels økologisk effekt. Arten utgjør en risiko for strukturendring i naturtyper og fortrengning av andre planter, også sjeldne og truete. Den kan danne et busk- eller tresjikt i lågurtskog, men nesten bare i slike skoger som allerede har et sjikt av hjemlige Crataegus-arter. Den krysser seg introgressivt (svært introgressivt) med begge våre hjemlige hagtornarter: hagtorn C. monogyna og begerhagtorn C. rhipidophylla (begge varieteter), se Stace et al. (2015). Hybridene er betegnet som C. x media (C. laevigata x monogyna), kjent fra 23 enkeltforekomster (med svært høgt mørketall) og sju fylker til Rogaland, og C. x macrocarpa (C. laevigata x rhipidophylla), kjent fra 33 enkeltforekomster (med svært høgt mørketall) og 10 fylker til Møre og Romsdal. I tillegg til spontan hybridisering, dyrkes disse hybridene og kan forville seg. Vi har lagt ved forekomstfiler for begge to.
Hybridiseringen er så omfattende at artsgrensene mellom de tre artene er nesten utvisket i enkelte områder. Dette kommer ikke til uttrykk i siste versjon av norsk rødliste (Henriksen & Hilmo 2015). Det er mulig at hybridiseringen skulle vært trukket inn som trusselfaktor for de hjemlige artene, noe som ville kunne føre til enda høgere risikokategori for den fremmede arten parkhagtorn.

Parkhagtorn (og særlig den rødbomstrete kultivaren) er vertsveksler med rustsopper av slekta Gymnosporangium som angriper den hjemlige arten einer Juniperus communis. Det har nok ingen betydning for bestandsutviklingen av einer, men er mer et hageproblem for dem som foretrekker einer framfor denne sykdomsbefengte hagtornen. Vi velger derfor å ikke tillegge denne effekten noen betydning her.

Fremmede arter med rik produksjon av saftige frukter kan konkurrere med hjemlige busker og trær om fugler som spredningsvektor. Flere studier internasjonalt har undersøkt dette (e.g., Vilá & D'Antonio 1998; Drummond 2005; Spotswood et al. 2013), men de gir ingen entydig konklusjon (se f.eks. Aslan & Rejmánek 2012). Fuglene foretrekker neppe fremmede arter per se; de går heller etter fruktmengde, -synlighet og næringsinnhold (se Mokotjomela et al. 2013), hvorav fruktmengde og -synlighet er egenskaper som ofte har gjort de fremmede buskene og trærne populære i utgangspunktet. Vi har valgt å angi usikkerhet mot en lavere delkategori fordi vi har for lite dokumentasjon på i hvilken grad slike interaksjoner finner sted.

Parkhagtorn vurderes til høg økologisk risiko. Arten har langt på vei utspilt sin rolle som hageplante, men er så solid etablert i norsk natur at det ikke betyr stort om den ikke plantes mer. Den har flere skadevirkninger, men ingen av dem dramatiske foreløpig. Parkhagtorn blir ikke noe dominerende element i vegetasjonen og fortrenger ikke andre arter i noen stor grad. Derimot har den meget omfattende introgressiv hybridisering med våre to hjemlige arter - hagtorn C. monogyna og begerhagtorn C. rhipidophylla (begge underarter). Hybridiseringen visker ut grensene mellom de tre artene og bidrar vesentlig til genetisk forurensning av våre hjemlige arter. Arten kan dessuten konkurrere med hjemlige busker og trær om fugler som spredningsvektor.