Phedimus spurius gravbergknapp

Gravbergknapp Phedimus spurius er en flerårig sukkulent plante fra Kaukasus. Den har frøformering, men hoveddelen av formeringen skjer ved avrevne skuddbiter som rotslår. Den tåler salte havvinder og sterk sol og har derfor med hell blitt plantet på hyttetomter i kystnære områder. Gravbergknapp er kraftig underrepresentert i våre herbarier. Arten er sukkulent og vanskelig å presse (resultatet blir ofte uhyggelig stygt). I kyststrøk ser man den "overalt", men få samler inn herbariebelegg. Artsobservasjoner har imidlertid bidratt til en kraftig økning i funn de siste årene.

Gravbergknapp er innført som hageplante (trolig). Første sikre lokalitet for etablerte bestand i naturen er fra 1876 på strandbergene ved Skarpsno i Oslo, og arten dukket raskt opp i andre byer sørpå: VA Kristiansand 1880, Te Porsgrunn: Brevik 1883, Vf Larvik 1888, AA Arendal 1889 osv. Arten har hatt en jevn økning med fordobling av antall kjente forekomster ca. hvert 25. år, men etter 1975 har økningen blitt sterkere. Den er nå kjent fra nesten alle fylker nord til Nord-Trøndelag (og med ett strøfunn i Nordland) og med totalt 490 dokumenterte forekomster; i virkeligheten er det kanskje 8-10 ganger så mange. Spredningen ut i naturen har vært størst i kystnære strøk, og gravbergknapp er samlet inn fra strandberg og knauser i Østfold, Oslo og Akershus, Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder og Hordaland.

Første gang arten ble dokumentert som forvillet i Norge er fra Botanisk hage på Tøyen i Oslo i 1823. Den formerer seg med frø og også med løsrevne skuddbiter som kan fraktes med dyr eller annet. Arten er lett å dyrke, og hyttefolk har gitt den til hverandre. For noen år siden ble individer observert på de små Nakkebærholmene i Viernbukta på Brønnøya i Ak Asker, der det aldri har vært bebyggelse. Arten må ha blitt ført dit med skuddbiter med havstrømmer i brakkvann. Den kan trolig også spres i ferskvann. Den er observert av dykkere voksende permanent neddykket på bunnen i Steinsfjorden i Bu Hole eller Ringerike (B. Rørslett, pers. observ.), et noe aparte voksested for en berg- og tørrbakkeart.

Gravbergknapp har et stort invasjonspotensial på grunn av maksimum median levetid i landet og moderat ekspansjonshastighet. Arten har omtrent nådd sitt potensielle utbredelseområde, men fortsatt med stort potensial for fortetning.

Arten har en stor negativ økologisk effekt. Den etablerer seg godt på strandberg, åpen grunnlendt mark (kalkrik så vel som kalkfattig) og på lysåpne andre habitater som slåttemark. Ved bekjempelse av fremmede arter i Oslo kommune er man blitt oppmerksom på at den finnes i nesten alle naturreservater, på alle kalkrike øyer, på knauser og strandberg. Sannsynligvis er også antallet forekomster i nærheten av hytter og hus i kystnære strøk mye større enn vi kjenner til. Gravbergknapp sprer seg raskt vegetativt og fortrenger andre arter på strandberg, knauser og åpen grunnlendt mark. Bladene visner ikke ned og skygger derved for andre arters frøplanter. På Hovedøya (åpen grunnlendt kalkmark) var det mindre av rødlisteartene aksveronika Veronica spicata, nikkesmelle Silene nutans, smaltimotei Phleum phleoides (selv om det blir et høyt gress!) m.fl. arter i ruter hvor gravbergknapp dominerte (Bjureke 2009) sammenlignet med ruter hvor den manglet. Arten kunne dekke opp til 100 % av forsøksruter. Gravbergknapp er dokumentert i spredning på bergknauser med rødlistearten oslosildre Saxifraga osloënsis. Den er observert på slåttemark, og påvirkes ikke negativt av slått; snarere motsatt, planten er lav og vokser under skjæreflaten. Gravbergknapp må sees på som særlig problematisk i områder med grunnlendt kalkmark, spesielt i Oslofeltet fra Oslo sør til Grenland. I andre områder er den trolig noe mindre problematisk, men fortsatt invasiv og fortrengende.

Ved undersøkelse på Hovedøya (Bjureke 2009) på oppdrag av Fylkesmannen i Oslo og Akershus ble fem ulike metoder for bekjempelse testet på gravbergknapp. Gravbergknapp hadde opp til 100 % dekningsgrad. Etter manuell bekjempelse kom aksveronika tilbake. På arealer med behandling med ugrasmidlet Tomahawk kom smaltimotei tilbake.

Gravbergknapp vurderes til svært høg økologisk risiko på grunn av kombinasjonen mellom et stort invasjonspotensial og en stor negativ økologisk effekt.

Risikovurderingen gjelder arten generelt, dvs. inkludert det som måtte foreligge av forvillede kultivarer (sorter). Datamaterialet som ligger til grunn for vurderingen, skiller ikke mellom ulike kultivarer, og slike kan derfor ikke vurderes separat med utgangspunkt i de data vi har tilgjengelig. Miljødirektoratet har bedt om en økologisk risikovurdering av kultivarene ‘Fuldaglut’, ’Scorbuser Blut’ og ’Purpurteppich’. Navnene er akseptert av Royal Horticultural Society (se http://apps.rhs.org.uk/horticulturaldatabase/HortGenera.asp). Vi finner lite relevant informasjon om kultivarene. Det er ikke noe som skulle tilsi at disse skulle utgjøre en annen risiko enn arten. Vi har ikke undersøkt i hvilken grad andre kultivarer av Phedimus spurius har dokumenterte egenskaper som vil kunne påvirke invasjonspotensialet og/eller økologisk effekt slik at man kunne forvente en annen risiko enn den som gis i den generelle vurderingen av arten.