Sargassum muticum japansk drivtang

Sargassum muticum er ei stor forgreina brunalge i samme orden som tang (t.d. Fucus, Ascophyllum). I Norge har arta etablert seg i infralitoralen og i øvre del av sjøsona, og kan også veksa i litoralbasseng. I Sør-Europa veks arta også i fjøresona. Japansk drivtang veks oftast på fjell og stein, men kan også vera festa på småstein og skjel og kan enkelte stader vera talrik i blautbotnhabitat, t.d. i ålegrasenger. Arta har ein livssyklus der det inngår eitt stadium, som reproduserer med kjønnsceller. Arta er fleirårig men varierar sterkt i storleik gjennom året i tempererte strok. Om våren er arta i rask vekst, og kan under gode tilhøve nå opp i ei lengde på over to meter. I juli-august dannast reseptaklar med kjønnsceller. Arta er hermafrodittisk og oftast sjølvbefruktande. Dei små kimplantene sit festa på reseptakla til dei er nokre celler store, og deretter losnar dei og festar seg til bunnen nær morplanta. Greiner med modne reseptaklar losnar imidlertid ofte frå planta, og sidan arta har flytebærer kan desse greinene driva langt av stad. På ettersommaren og hausten misstar greinene flyteevna, dei blir ofte sterkt overvaksne med t.d. mosdyr. Imidlertid vil som oftast basispartiet og ein kort del av hovudstilken overleva vinteren, og nye greiner vil vaksa opp frå denne delen neste vår. Japansk drivtang er mest vanleg i sjøsona til 2 m djup, men kan finnast djupare. Den er ofte flekkvis førekommande, men kan vera dominerande i bukter og sund.

Det er sannsynlegvis temperaturtilhøva, og kor lang tid reseptakla har å bli modne på, som er kritisk for spreiinga av S. muticum nordover. Det er ikkje truleg at S. muticum vil spreia seg lenger nordover enn til Helgelandskysten. Ei forskyvning av den reproduktive perioden til ut på ettersommaren og hausten fører til ugunstigare tilhøve for oppvekst av småplanter, og sannsynlegvis redusert rekruttering. Ugunstige miljøtilhøve for rekruttering er sannsynlegvis årsaka til ein relativt sein bestandsutvikling på Vestlandet. Det er venta at lokal utbreiing og lokal bestandsstorleik vil auka, men relativt sakte. Arta krev marine tilhøve og er ikkje funnen innover i fjordar som har sesongmessige brakkvasslag. Lokalt er arta elles vanleg til svært vanleg på beskytta eller semi-eksponerte lokalitetar innan utbreiingsområdet.

Arta spreier seg effektivt ved at greiner med modne reseptaklar losnar frå planter om sommaren og hausten, og sidan arta har flyteblærer kan desse kan driva langt av stad. Arta er hermafroditt med sjølvbefruktning, og dersom slike greiner med modne reseptaklar driv til land vil dei kunna etablera nye bestandar. Dette er den viktigaste måten arta spreier seg på.

Arta har spreidd seg svært raskt etter den vart oppdaga i Europa. Det er gjort estimat av spreiingsraten til arta under den ekspanderande fasen, og berekna at den maksimale spreiingsraten er ca 69 km per år (Mineur et al. 2010), I Norge vart arta funnen fastsitjande i Austagder 1988, og i 1991 hadde den spreidd seg til eit område rett sør for Bergen (Steen 1992). Dette tilsvarar ei spreingsrate på ca 116 km pr år, under forutsetnad av at arta ikkje også var etablert vest for den første funnstaden. I Norge er den nordlagaste registreringa no rett nord for Runde i Møre og Romsdal.

Det er funne at dei tette greinene husar ei mengde små dyr, der mesteparten er gastropodar og amfipodar. Arta kan etablera seg i svært tette bestandar, og vil på den måten fortrenga eller skygga ut andre algar som elles veks i infralittoralen eller øvre del i subluttoralen. Den vil spesielt kunna fortrenga sukkertare i infralitoralen og øvre del av sublitoralen. Om hausten legg mesteparten av biomassen seg flatt på botnen der den rotnar. Dette vil skapa oksygenmangel, noko som kan påverka samfunnet lokalt ved at algar og dyr døyr. Det er også vist at arta kan etablera seg i ålegrassamfunn, og ha ein negativ innverknad på dette samfunnet. Det er imidlertid usikkert i kva grad dette er tilfelle i Norge.

Observasjonar av lokale førekomstar av S. muticum viser store år-til-år variasjonar, men også at arta jevnt over blir vanlegare og lokalt meir utbreidd. Arta kan lokalt fortrengja viktige artar som t.d. sukkertare (Saccharina latissima) i den øvre del av sjøsona. Etablering av japansk drivtang vil kunna endra lokal samansetnad av fauna assosiert med makrofyttar, ved å husa spesielle artar i ulike mengder. Om hausten blir plantebiomassen broten ned og går i oppløysing, og denne prosessen kan føra til lokal oksygenmangen og reduksjon av dyreliv. Arta har også eit stort invasjonspotensiale og er difor vurdert til svært høg risiko SE.