Cyanus montanus honningknoppurt

Honningknoppurt Cyanus montanus (tidligere Centaurea montana) er en langlevd, flerårig urt fra Mellom- og Sør-Europa. Arten har klonal vekst og effektiv frøreproduksjon. Fruktene spres med vind over korte til middels distanser, kanskje også med pattedyr. Arten er kommet inn som hagestaude, trolig på 1800-tallet. Den er en meget populær hagestaude.

Arten begynte å spre seg rundt 1870, først på Sørlandet og Vestlandet med de første funn som forvillet i Ho Bergen 1865 og 1872 og Ro Stavanger 1875. Den hadde langsom ekspansjon fram til 1930; arten var en sjeldenhet som forvillet - og med lite naturalisering - fram til 1940-tallet. Den fikk raskere ekspansjon fram til ca. 1990, og meget rask etterpå. Vekstkurven følger ikke en normal modell og må skyldes mer utstrakt planting og forvilling (1930-1990) og mer oppmerksomhet (1990-2016). Arten hadde allerede i 1946-1950 nådd både Vest- og Øst-Finnmark, og senere utvikling har vært fortetning.

Arten er innført som hagestaude og spredt ut fra hager med utkast og frøspredning. Videre spredning i naturen skjer med vind- og dyrespredte frukter, kanskje særlig langs veier og jernbaner, og ved forflytning av jordmasser.

Invasjonspotensialet er stort, som en kombinasjon av maksimum skår på median levetid og moderat ekspansjonshastighet. Ekspansjonshastigheten er muligens i ferd med å avta på grunn av at mye av det potensielle arealet er flyt.

Arten vurderes å ha en liten økologisk effekt. Den fortrenger andre planter i flere vegetasjonstyper, spesielt i lågurt- og høgstaudeskog, men også i enger, men kun i liten til moderat grad. Vi har lagt til en usikkerhet oppover (fra ingen effekt) når det gjelder truete/sårbare arter; arten er nokså aggressiv i lågurtskoger med stort innslag av slike.

Honningknoppurt vurderes til høg økologisk risiko. Arten inntar nå praktisk talt hele sitt potensielle utbredelsesområde nord til Finnmark og nord/opp til og med deler av nordboreal sone. Det er imidlertid stort rom for ytterligere fortetning. Arten koloniserer forlatte enger, vei- og jernbanekanter, og spesielt skogkanter med invasjon i skogen. Arten har en preferanse for middels til meget næringsrike, friske skogtyper og etablerer seg i en lang rekke slike, fra høgstaude-bjørkeskoger i nord til lågurt-, kalklågurt- og edellauvskoger i sør. Den opptrer i så store mengder, og i så tette bestand, at den til en viss grad fortrenger stedegne planter der den etableres.