Amphibalanus improvisus brakkvannsrur

Amphibalanus improvisus (= Balanus improvisus) er en rur som finnes på hardt underlag i fjæresonen og på grunt vann. Den er utbredt fra østlandsområdet og rundt sydkysten av Norge opp til Hordaland. Arten finnes ofte sammen med andre arter av rur og kan feste seg på større organismer som blåskjell og strandsnegl. Den synes å være mest vanlig som påvekstorganisme på båter og flytebøyer hvor den sitter 10-15 cm under vannlinjen (Sneli 1972). Arten har høy toleranse for nedsatt saltholdighet og finnes oftest i brakkvannssystemer hvor det er få andre arter som klarer seg. Amphibalanus improvisus antas å ha opprinnelse på østkysten av Amerika (Nord-Amerika eller Sør-Amerika), men den ble tidlig spredd omkring i verden og både opprinnelsessted og tidlig spredning er derfor usikker. I Europa synes eldste sikre funn å være fra Nederland i 1827 og Østersjøen (Kaliningrad) i 1844. Den ble rapportert fra Tyskland 1858 og Danmark 1880 (Jensen 2015). Første funn på svensk vestkyst ble gjort i 1895 (Gislén 1950). Arten er nå utbredt fra Norge til Frankrike og Spania. Den er også etablert i Middelhavet og er i siste 10-år også påvist i Svartehavet. Første funn i Stillehavet ble gjort på amerikansk vestkyst i 1853 (San Francisco Bay) (Jensen 2015).

Arten ble påvist i indre Oslofjord på tidlig 1900-tall og var lenge bare kjent fra Oslofjorden og kystområdene fra Østfold til Telemark. Broch (1924) publiserte et funn av A. improvisus fra Drøbak i oktober 1920 som det første funn fra Norge, men på Zoologisk Museum i Oslo foreligger det prøver av arten fra Malmøya og Digerud som er innsamlet henholdsvis i 1900 og 1912 (Sneli 1968). En undersøkelse høsten 1969 viste at arten da forekom langs begge sider av Oslofjorden, og langs hele sørlandskysten til Stavanger. Tettheten ble likevel mindre vestover (Sneli 1972). Videre nordover på Vestlander har det vært få funn. Ved undersøkelser i Ryfylke og Hardangerfjorden ble arten funnet i 2007-15. Det har vært søkt etter arten på ytre kyst av Hordaland i nyere undersøkelser uten resultat (Husa et al 2011). Det foreligger også en enkelt registrering fra Trondheim i 2001 (artskart).

Arten spres ved pelagiske larver og ved begroing på skip. Arten har et stort spredningspotensiale og larver transporteres raskt med kyststrømmen. Det er også mulig for arten å spre seg med skipstrafikk til havneområder med passende miljø. Det er sannsynlig at arten både kan spres nordover med strøm og med skipstrafikk. Med en antatt økning av sjøtemperaturen (årsmiddel) i norske kystområder på 2-3 grader over 50 år vil forholdene i brakkvannsområder i Nord-Norge bli sammenlignbare med fjordområder på Vestlandet i dag.

Amphibalanus improvisus er vurdert til å ha høyt invasjonspotensiale. Dette er basert på at arten ikke har noen kjent tilbakegang i områder hvor den er etablert, samt at registreringene i Ryfylke, Hordaland og Trondheimsfjorden i senere år blir antatt å være en utvidelse av artens utbredelse. Arten har stort rekrutteringspotensiale og må forventes å øke utbredelsen nordover ved en klimatisk betinget økning av sjøtemperaturen.

Det er ikke kjent vesentlige økologiske effekter av Amphibalanus improvisus. Arten konkurrerer om plass og føde med andre fastsittende organismer i fjæresonen og på grunt vann, men det er ikke rapportert om tilfeller av redusert forekomst eller fortrengning av andre naturlig forekommende arter. I brakkvannssystemer, hvor få andre arter klarer seg, vil arten dominere der det blir ledig substrat. I en eksperimentell undersøkelse fra Kielbukten vest i Østersjøen, hvor arten opptrer sammen med blåskjell, kunne det påvises effekter (synergistiske) på artsrikhet med begge artene tilstede, men det var små effekter av arten alene (Dürr og Wahl 2004).

Ved de tidligere vurderingene av fremmede arter i Norge (2007, 2012) har arten blitt karakterisert til 'høy risiko' begrunnet ut fra at arten kan påvirke stedegne arter lokalt i rommet (delkategori 3 for økologisk effekt). Ved foreliggende risikovurdering, hvor det må være kjent effekter på truede arter eller lokal fortrengning av stedlige arter for kategori 3, blir artens risiko vurdert til lavere kategori. Det er allikevel mye usikkerhet knyttet til økologisk effekt, særlig på grunn av lite kunnskap om brakkvannssystemer. I Østersjøen har arten fått ulik risikokategori for ulike områder, varierende fra BPL 1 (svak påvirkning) til BPL 3 (sterk påvirkning) i indre områder med svært lav saltholdighet, mens Kattegat er vurdert til BPL 1 (svak påvirkning) (Zaiko mfl. 2011)