Caragana arborescens sibirertebusk

Sibirertebusk Caragana arborescens er en relativt langlevd busk med effektiv frøreproduksjon. Frøene spres trolig mest passivt, men opptreden av frøplanter godt vekk fra dyrkninger tyder på fuglespredning i tillegg. Arten er kommet inn som hageplante og er en av de mest hardføre hagebuskene som brukes i Norge, særlig i vinterkalde innlandsstrøk, med frøspredning fra hager og forvilling opp til skoggrensa. Den stammer fra Sør-Sibir og Sentral-Asia. Den etablerer seg i en rekke skogtyper, uten noen særlige preferanser, og på tørr, grunnlendt mark, i tillegg til ulike typer skrotemark.

Arten har vært dyrket i over 100 år med første antatte forvillinger i 1905 (He Løten) og 1906 (Te Skien), men effektiv spredning startet først på 1930-tallet og akselererte fra 1960-tallet. Det er ikke svært mange funn dokumentert i samlingene, litt over 100, og vi tror at denne arten må være svært under-observert. Den produserer store mengder spiredyktige frø og sprer seg nå raskt ut fra hager, særlig i innlandet østpå og nord til Nordland, men foreløpig bare med strøfunn på Sørvestlandet, Vestlandet (men trolig stabil i indre Sogn) og i Finnmark.

Arten er innført som hagebusk og har egenspredning ut fra hager og videre i naturen ved frø, kanskje noe med fugl og pattedyr.

Invasjonspotensialet er stort, med lang median levetid og moderat ekspansjonshastighet. Arten er etablert og i sterk spredning, spesielt på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. Potensialet er ikke på langt nær realisert

Arten vurderes å ha en liten økologisk effekt. Artens effekter er vanskelige å handtere i databasen fordi de gjelder naturtyper med svært store arealer; arten må dermed ha svært store populasjoner for at effektene skal passere terskelverdiene for trussel. Arten har nitrogenfikserende rotknoller, og dens effekt vil trolig hovedsakelig være gjennom endring av jordbunnsforholdene ved eutrofiering. Dette vil føre til dårligere forhold for stedegne arter knyttet til slik nokså karrig grunn som arten særlig inntar. Den kan også danne tette kratt i skogtyper som ikke naturlig har busksjikt, og dette kan føre til noe fortrengning. Videre utvikling er vanskelig å forutse i dag.

Sibirertebusk vurderes til høg risiko på grunn av kombinasjonen mellom et stort invasjonspotensial og en liten økologisk effekt knyttet til fortrengning og eutrofiering. Arten forvilles ofte og naturaliseres både på skrotemark og i næringsfattig skog. Artens potensial for å føre til strukturendringer i naturtyper er noe usikkert.