Pinus contorta vrifuru

Vrifuru Pinus contorta er et lyselskende treslag fra vestlige Nord-Amerika. Arten har flere raser, hvorav to dyrkes og forvilles i Norge: var. contorta kommer fra kystfjella fra California til sørøstre Alaska mens var. latifolia kommer fra fjellstrøk og indre dalfører fra California og Colorado nord til Alberta og Yukon Territory (Nedkvitne & Wendelbo 1969, Hämet-Ahti et al. 1992). Kystformen er ofte buskformet mens innlandsformen er et stort tre. Det er innlandsformen var. latifolia som er mest brukt i Norge. Den er svært lyskrevende, setter frø fra ca. 15-20 års alder og har meget beskjedne krav til jordsmonnet. Kystformen var. contorta er noe mindre brukt, men det er den som sprer seg i kystområder på Vestlandet. Vrifuru er motstandsdyktig mot soppsykdommen snøskytte Phacidium infestans, men angripes noe av rotråte og er utsatt for viltskader (Børset 1985). Konglene er sylindriske og sittende og hovedandelen holder seg lukket i mange år. Den forynger seg villig etter brann ved at konglene sprekker opp som følge av høy temperatur (serotine kongler), men frøspredning skjer også uavhengig av brann. Frøene er eggformete, 4 mm lange, med ca. 1 cm lang vinge.

Tilplantet areal med vrifuru i Norge oppgis til ca. 60 km2, hvorav 40 km2 er på Østlandet med innlandsformen var. latifolia (Nygaard et al. 2015). Vi antar det dette oppgitte arealet er litt større kulturfelt og at småfelt på noen titalls individer (noe som man ofte ser i gårdsskoger på øvre Østlandet og f.eks. i Rørosdistriktet) ikke fanges opp. Det oppgis å være ca. 70 kulturfelter på Vestlandet med hovedtyngde i midtre strøk i Rogaland, mye av dette trolig kystformen var. contorta. Spredning er dokumentert fra 1940 fra Ho Stord og Ro Klepp hvor begge varietetene har spredd seg. Dokumentasjonen fra samlingsdatabaser og Artskart omfatter 62 forekomstruter fra 1971 framover. Første dokumentasjon for spredning i disse kildene kan være fra ST Trondheim: Gjervan i 1971 (med ny dokumentasjon av spredning fra samme område i 1993), men ellers gir disse kildene bare dokumentasjon om spredning fra 1993 og framover. Arten er nå dokumentert i disse kildene som forvillet i 11 fylker nord til No Hemnes, med flere til mange forekomster dokumentert i Hedmark (8), Møre og Romsdal (10), Sør-Trøndelag (24) og Nordland (5).

Arten er importert hovedsakelig til skogbruk og er noe frøspredd fra skogplantefelter. Frøspredningen skjer med vind og kanskje i noe omfang med fugl.

Invasjonspotensialet er stort, en kombinasjon av lang median levetid og stor ekspansjonshastighet. Ekspansjonshastigheten er angitt både ut fra R-skriptet kjørt på samlings/Artsbankdata, litteraturverdi fra en studie på kortdistansespredning (Olsen et al. 2016), og en beregning bygd på estimert antall nye forvillinger/etableringer per år. De to første gir maksimalt skår på ekspansjonshastighet, mens den siste gir moderat ekspansjonshastighet. Vi velger å bruke resultatet fra R-scriptet, men det resulterende invasjonspotensialet blir stort både med høy og moderat ekspansjonshastighet så lenge median levetid skårer maksimalt.
Som for de fleste plantearter viser spredningsundersøkelser at mesteparten av foryngelsen skjer nær morbestand (Nygaard et al. 1999, 2015 og Olsen et al. 2016). Nygaard et al. (2015) viser begrenset spredning med mest foryngelse innenfor en avstand på 30 meter fra bestandskant, og med en del tilfeller på foryngelse lenger enn 100 meter fra kant. Olsen et al. (2016) viser at hoveddelen av spredningen skjer nær morbestand med en gjennomsnittlig spredningsavstand på 43 meter. De påpeker også betydningen av langdistansespredning for invasjonspotensialet og at flere lokaliteter hadde en «hale av selvsådde individer med større spredningsavstand, og både vrifuru og lutzgran spredte seg dobbelt så langt (i gjennomsnitt ca. 100 m) som den gjennomsnittlige spredningsavstanden» (Olsen et al. 2016, s. 45). Vrifuru regnes som invasiv i Chile og New Zealand (Langdon et al. 2010, Ledgard 2001), og i en risikoanalyse fra Sverige bedømmes spredningspotensialet til vrifuru som stort (Widenfalk 2015).

Arten vurderes å ha middels negative økologiske effekter, og da hovedsakelig knyttet til mulige framtidige endringer i høytliggende furuskog og i fjellbjørkeskog og nordlig bjørkeskog på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge (av var. latifolia) og med etablering og mulig gjengroing i den rødlistede naturtypen kystlynghei på Vestlandet (hovedsakelig av var. contorta). Modellering av framtidig utbredelse av vrifuru i Sverige viser at forventete klimaendringer gjør det sannsynlig at arten (her var, latifolia) kan innta hjemlig furuskog både i nordlige og midtre deler av Sverige (Sykes 2001). Kullman (2003) skriver "...inte osannolikt att contortatallen på lång sikt kan komma att få betydligt ökad spridning inom vår inhemska talls hela utbredningsområde och kanske även något ovanför dess trädgräns." Vrifuru er mer rasktvoksende enn hjemlig gran og furu og kan derfor tenkes å undertrykke disse etter forstyrrelse (Despain 2001).

Vrifuru plantes ofte i små, men mange felter i fjellbjørkeskogen og i bjørkeskogen nordpå, og den kan endre miljøforholdene sterkt ved at lauvtre erstattes av bartre. Den vil med stor sannsynlighet få store effekter ved strukturendring, når den begynner å etablere seg i større omfang enn den gjør i dag. Olsen et al. (2016) konkluderte med at hovedtyngden av den registrerte foryngelsen ikke kom i nærheten av rødlisteforekomster eller potensielle rødlisteforekomster, men at de viktigste effektene heller kan være knyttet til rødlistede naturtyper. Økologiske effekter er ikke spesifikt undersøkt av Olsen et al. (2016), og vi kan ikke dokumentere noen vesentlig økologisk effekt i norsk natur i dag. Vi skal imidlertid se 250 år fram i tid, og det er naturlig å tenke "føre var" her, ikke minst med bakgrunn i data fra utlandet, inkludert Sverige.

Vrifuru vurderes til svært høy økologisk risiko på grunn av stort invasjonspotensial og middels negativ økologisk effekt. Dette er en markert endring fra forrige gang hvor den ble vurdert til potensielt høy risiko; de økologiske effektene ble den gang vurdert som for små til å gi særlig utslag. Endret vurdering skyldes ikke minst at 79 % av alle registreringer av arten i databasene er gjort etter vurderingen i 2012, noe som påvirker vurderingen av mulige effekter. Denne gangen har vi dessuten inkludert studier fra utlandet (en del av nyere dato), inkludert Sverige, i vurderingen. Vurderingen hemmes av en omfattende kunnskapsmangel om hvor og hvor mye det allerede er av denne arten i norsk natur (skognæringen synes å se bort fra de tallrike småbestandene på noen titalls eller hundretalls trær som grunneiere har forsøkt seg med, og der hvert enkelt småfelt er en potensiell spredningskilde). Tilplantet areal i km2 er av mye mindre interesse enn antall felter (antall potensielle spredningskilder). Det er også stor usikkerhet knyttet til effektene i kystlandskap (hvor var. contorta er den invaderende rasen) og innlandet (hvor var. latifolia) er den invaderende rasen. Dette er en av de artene vi tror kan gi svært store endringer i norsk natur i kommende generasjoner, kanskje noe ulikt i kystområder og i innlandet, og hvor spredning og effekter burde overvåkes.