Larix decidua europalerk

Europalerk Larix decidua ble introdusert av brødrene von Langen som arbeidet i Norge fra 1736 til 1746. Den første kjente plantingen av europalerk ble foretatt ved Forstmannshytten ved Hengsvatn, på Meheia i Kongsberg kommune i Buskerud fylke i 1740. Fra disse forsøksplantingene forynget europalerk seg, og foryngelsen er beskrevet en rekke ganger i forstlig sammenheng (Asbjørnsen 1855, Scotte 1917, Myhrwold 1928, Robak 1950, Opsahl 1948, Børset 1960, Opsahl 1967, Øyen 2006). Da det er kjent at at europalerk som enkeltre og i mindre grupper kan sette kongler med spiredyktig frø alt fra 6-15 års alder (Scotte 1917, Kiellander 1951), er det rimelig å anta at plantingene har gitt opphav til 2 generasjoner før 1800. For de tidlige plantingene på Bremnes i hage fra 1760 og som skogplantinger fra 1789 er det også mye som taler for at det må ha vært etablert naturlig foryngelse før 1800.

I følge Scotte (1917): "Enligt äldre uppgifter skal den europeiska lärken blivit innförd til Norge redan av v Langen, dvs ungefär omkring 1740." At von Langen så tidlig som i 1724 innførte europalerk fra Harz i Tyskland, og hvilken betydning han tilla europalerk, er dokumentert i en fremstilling av von Langen selv fra Jegersborg 3. april 1764, en beskrivelse som finnes i det danske riksarkivet. Dette viser at von Langen har dyrket europalerk lenge før han dro til Norge (Oppermann 1921). At den danske overjegermester Gram i 1774 anmodet en norsk leverandør å skaffe han lerkefrø fra Norge, underbygger at europalerk var godt etablert hos oss lenge før 1800 (Oppermann 1921). Nyere undersøkelser fra Tingvoll (Tollan 1945, Nygaard & Brean 2001) har også dokumentert tidlig og villig foryngelse av europalerk. Med dette som bakgrunn risikovurderes ikke europalerk etter dagens retningslinjer for økologisk risikovurdering av fremmede arter. Det er sannsynlighetsovervekt for at den var etablert med reproduksjon i Norge før 1800. Dette utelukker ikke at man bør se på eventuelle skadevirkninger av denne fremmede arten.

Europalerk kom til Norge i fotsporene til tyske forstmenn og er uløselig knyttet til Johann Georg von Langen som tok med seg lerkefrø fra Tyskland til Norge i 1736, og som ble sådd nær Bu Kongsberg i 1740. Europalerk ble seinere plantet i Te Skien (1772), ST Trondheim (1780?), MR Averøy (1789), MR Kristiansand (1799) og MR Tingvoll (1800). Fra alle de gamle plantingene er det registrert tidlig og villig foryngelse, med særlig god dokumentasjon fra Nordmøre. Med økt introduksjon og egenspredning finnes i dag europalerk forvillet i alle fylker nord til Finnmark (Alta: Bossekop 2011).

Europalerk ble ved forrige vurderingsrunde riskovurdert fordi første dokumentert herbariebelegg ble lagt til grunn. Arten ble vurdert til svært høy risiko primært på grunn av forventete negative effekter i én sjelden og truet naturtype: kystlynghei. Ved gjengroing av kystlynghei med et fremmed bartre, i stedet for hjemlige lauvtrær og furu, vil strukturen i vegetasjonen endres sterkt i forhold til naturlig suksesjon. Europalerk er imidlertid i spredning i mange flere naturtyper, med lite dokumenterte virkninger. Den er et nokså lyselskende treslag som slipper gjennom sollys tidlig og sent i sesongen, i motsetning til eviggrønne bartrær, men på grunn av årlig felling av baret, har den et stort og surt nålefall som påvirker næringsforholdene i jorda. Vi anser derfor at europalerk, uansett når den kom til Norge, er et negativt innslag i våre stedegne naturtyper. Hvis arten hadde blitt risikovurdert også i denne vurderingsrunden, ville den bli tillagt svært høy risiko, som den ble forrige gang. Europalerk er et svært negativt fremmedelement der den invaderer naturtyper. Mer opplysninger er lagt inn i databasen for denne arten enn det som er normalt for arter som faller utafor kriteriene (bl.a. komplett utbredelseshistorikk og analyse av invasjonspotensial).

Risikovurderingen som ble foretatt gjelder arten generelt, dvs. inkludert det som måtte foreligge av forvillede kultivarer (sorter). Datamaterialet som ligger til grunn for vurderingene skiller nesten aldri mellom ulike kultivarer, og kultivarer kan derfor ikke vurderes separat med utgangspunkt i de data vi har tilgjengelig. Miljødirektoratet har bedt om en økologisk risikovurdering av kultivaren ‘Kornik’. Navnet er akseptert av Royal Horticultural Society (se http://apps.rhs.org.uk/horticulturaldatabase/HortGenera.asp). Vi finner lite relevant informasjon om denne kultivaren, men den skal visstnok ha en tett kuleformet vekst og være en slags dvergform eller mutant (https://www.boskoops.nl/larix-decidua-kornik.html). Europalerk er ikke risikovurdert denne gangen, men dersom det er slik at denne kultivaren knapt kan sette frø, har den opplagt et lavere invasjonspotensiale og dermed en tilhørende lavere risiko enn den arten ville fått dersom den hadde blitt vurdert (dvs. svært høy risiko).