Berberis thunbergii høstberberis

Høstberberis Berberis thunbergii er en langlevd busk med frøreproduksjon. Den har saftige bær som spres effektivt med fugl, observert over flere km. Arten stammer fra Japan og er innført som prydbusk.

Høstberberis ble populær i hager på 1960-, 1970- og 1980-tallet, særlig etter forbud mot planting av berberis B. vulgaris i kornområder (berberis er mellomvert for svartrust på korn). Arten hadde litt tilfeldige spredninger ut fra hager (fuglespredte, saftige frukter) fra 1967 og fram til 1980 da den regelrett eksploderte, med økning fra 7 til 100 dokumenterte forekomster på ett tiår. Prosessen har fortsatt i akselererende takt, og arten er nå så vanlig i skog nær boligområder at den knapt noteres lengre. Den er foreløpig funnet nord til Trøndelag, men har fortsatt stort potensial for spredning og fortetning i boreonemoral og sørboreal sone, trolig nord til Nordland.

Arten spres både fra privathager og fra grøntanlegg der den brukes i meget stort omfang. I tillegg er den nå så godt etablert at den også sprer seg mange ganger per år fra etablerte forekomster i norsk natur.

Arten har et stort invasjonspotensial, med maksimum skår både i median levetid og i ekspansjonshastighet (beste estimat over 1000 m/år). Arten har de siste 40 årene hatt en gjennomsnittlig økning i antall dokumenterte forekomster på ca. 500 % for hvert tiår.

Arten vurderes å ha middels økologiske effekter, med usikkerhet til en liten effekt. Den er invasiv i en lang rekke skogtyper. Arten er registrert som frøforvillet i en lang rekke naturtyper, fra bergvegger og kystlynghei til skog, men med en hovedtyngde på middels næringsrike fastmarkskoger (både gran og lauvtrær) og særlig på flommarkskog. Den er dessuten vanlig på en rekke typer skrotemark. Arten er skyggetålende og kan danne tette kratt. I naturtyper med busksjikt kan arten fortrenge stedegne busker (dette ble ikke tatt inn i vurderingen sist); i naturtyper uten kan den etablere et fremmed busksjikt.
Den har så stor fruktproduksjon at den kan tenkes å forstyrre balansen mellom bærspisende fugler og stedegne bærbusker. Fremmede arter med rik produksjon av saftige frukter kan konkurrere med hjemlige busker og trær om fugler som spredningsvektor. Flere studier internasjonalt har undersøkt dette (e.g., Vilá & D'Antonio 1998; Drummond 2005; Spotswood et al. 2013), men de gir ingen entydig konklusjon (se f.eks. Aslan & Rejmánek 2012). Fuglene foretrekker neppe fremmede arter per se; de går heller etter fruktmengde, -synlighet og næringsinnhold (se Mokotjomela et al. 2013), hvorav fruktmengde og -synlighet er egenskaper som ofte har gjort de fremmede buskene og trærne populære i utgangspunktet. Vi har valgt å angi usikkerhet mot en lavere delkategori fordi vi har for lite dokumentasjon på i hvilken grad slike interaksjoner finner sted.

Høstberberis vurderes til svært høg økologisk risiko, med usikkerhet til høg risiko, som en kombinasjon av stort invasjonspotensial og middels (til en liten) økologisk effekt. Arten har spredd seg kraftig de siste tiårene, og har på relativt kort tid spredd seg i hele landet nord til Trøndelag. I naturtyper med busksjikt kan arten fortrenge de hjemlige buskene, og den kan danne et nytt busksjikt i naturtyper som i utgangpunktet mangler dette sjiktet. Den store bærproduksjonen kan forstyrre balansen mellom bærspisende fulger som spredningsvektorer og stedegne bærbusker. Arten omsettes knapt i dag, men er svært mye plantet i hager og formerer seg dessuten i stort omfang i naturen allerede.

Risikovurderingen gjelder arten generelt, dvs. inkludert det som måtte foreligge av forvillede kultivarer (sorter) og former. Datamaterialet som ligger til grunn for vurderingene, skiller ikke mellom ulike kultivarer og former, og slike kan derfor ikke vurderes separat med utgangspunkt i de data vi har tilgjengelig. Miljødirektoratet har bedt om en økologisk risikovurdering av ’Atropurpurea’. Kultivarnavnet er ikke er akseptert av Royal Horticultural Society (se http://apps.rhs.org.uk/horticulturaldatabase/HortGenera.asp), men den er angitt som en form som omfatter over 20 ulike kultivarer (i Svensk kulturväxtdatabas ligger den også inne som en varietet, se https://www.slu.se/centrumbildningar-och-projekt/skud/vaxtnamn). Vi antar derfor at det er formen som er ment (med et ukjent antall kultivarer). Ifølge ADBs faktaark (http://www2.artsdatabanken.no/faktaark/Faktaark261.pdf) er det først og fremst hovedformen med grønne blad som etablerer seg i naturen, men hvorvidt dette skyldes en forskjell i spredningsvillighet eller om det bare er fordi den rødbladete formen er mindre dyrket er uvisst. Vi har imidlertid observert rødbladete former mange steder i naturen. Vinterherdigheten kan ha en betydning. Ifølge Hageselskapets sortsliste (2005) er ’Atropurpurea’ plassert i herdighetssone 4 mot 6 for arten. En undersøkelse fra nordøstlige USA har konkludert med at var. atropurpurea (antar at dette er det samme som f. atropurpurea) bidrar til invasive populasjoner av B. thunbergii, men bare i en begrenset grad (Lubell et al. 2008). Det er derfor sannsynlig at den rødbladete utgaven har en noe lavere spredningsevne og dermed også noe lavere ekspansjonshastighet og invasjonspotensial enn arten. ‘Atropurpurea’ kan derfor ha en lavere risiko enn arten slik den er vurdert. Vi har ikke undersøkt i hvilken grad andre kultivarer eller former av Berberis thunbergii har dokumenterte egenskaper som vil kunne påvirke invasjonspotensialet og/eller økologisk effekt, slik at man kunne forvente en annen risiko enn den som gis i den generelle vurderingen av arten.