Beckmannia syzigachne radgras

Radgras Beckmannia syzigachne er en ettårig, hardfør grasart med frøreproduksjon, utbredt fra Nordøst-Russland gjennom Sibir, Øst-Asia og Russisk fjerne østen til større deler av Nord-Amerika. En hoveddel av dens hjemlige utbredelse ligger i de boreale beltene, helt nord til og over grensa til Arktis, og radgras vil ha potensielt areal i Norge opp til skoggrensa og kanskje helt nord til Finnmark.

Arten synes å ha kommet inn til Norge i to omganger, på to ulike måter. Den første puljen fra 1916 til 1990 kom med korn til møller og havnesiloer, med forekomster i Oslo, Ro Stavanger, Ho Osterøy og Vaksdal, og ST Skaun og Trondheim. Alle funn før 1980 hører til denne puljen. Ingen av dem ble permanente, sjøl om arten er funnet en årrekke ved enkelte møller, spesielt i ST Skaun der undersøkelsene har vært særlig intense. Den andre puljen, fra 1980 fram til nå, kom med såfrø, trolig amerikansk (kanadisk såfrø er spesifikt opplyst for en forekomst i Nord-Trøndelag), og har ført til etablering i fuktige enger noen steder i innlandet, spesielt i He Åmot (Rena) og Op Lillehammer og Ringebu. I motsetning til de tørre mølle- og havneområdene, er arten her kommet til sitt rette element og kan etablere seg effektivt og starte spredning. Videre utvikling av den norske populasjonen vil være mer avhengig av innførsel enn av klima.

Arten ble fra først av innført som forurensning med korn (uten effektiv etablering), senere som og/eller med grasfrø (effektiv etablering). Det er ingen dokumentert videre spredning foreløpig fra etablerte forekomster.

Invasjonspotensialet vurdferes til moderat, med begrenset median levetid og moderat ekspansjonshastighet. Arten har et stort teoretisk invasjonspotensial, men begrenset av sjelden innførsel. Der arten innføres med grasfrø, har den en tendens til å etablere seg permanent, foreløpig med liten videre ekspansjon.

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten. Det er lite trolig at denne arten vil ha noen målbar fortrengningseffekt.

Radgras vurderes til låg økologisk risiko, og foreløpig utelukkende på grunn av invasjonspotensialet. Arten er i ferd med å bli en permanent del av norsk flora.