Salvelinus fontinalis bekkerøye

Bekkerøye Salvelinus fontinalis er en fremmed ferskvannsfisk innen laksefamilien. Den har sin opprinnelse i det nordøstlige Nord-Amerika og etablerte seg i Norge i 1880-åra. Bekkerøya foretrekker bekker med klart, kaldt vann med høyt innhold av surstoff. I gytedrakt er buksidene sterkt oransje eller røde. Den har ellers store kjever, og er kjent for å ha en raskere vekst enn andre laksefisker (MacCrimmon & Campbell 1969). I Nord-Amerika er vanlig størrelse rundt 1 kg. Norsk sportsfiskerekord er 2,3 kg, men blir sjelden over ½ kg. Bekkerøya gyter i september/oktober i strømmende elver og bekker, men kan også gyte på grusbunn i grunne innsjøer (Pethon 2005). Føden er variert, men består i hovedsak av ulike bunndyr og dyreplankton.

Bekkerøya ble innført første gang i 1877, men med mislykket resultat. Den etablerte seg imidlertid etter at et rognparti fra USA ble innført i 1883. Etter klekking ble yngelen overført til en dam i Røyken i Buskerud, hvor den ble oppdrettet til gytemodne individ. Avkommet (yngel) ble satt ut i en rekke lokaliteter på Østlandet. Dette resulterte trolig bare i én reproduserende bestand, nemlig den i Overnbekken i Buskerud (Eken 1988). I 1917 eller i 1918 ble det satt ut yngel i et tjern i Øyfjell i Vinje, Øvre Telemark (Huitfeldt-Kaas 1924). Opphavet til denne fisken er ikke kjent, men stamfisken må ha kommet fra Overnbekken. I Øyfjell etablerte bekkerøya seg etter hvert i flere lokaliteter (Grande 1964).

På 1970- og 1980-tallet fikk bekkerøya et sterkt oppsving etter omfattende utsettinger på Sørlandet. Dette var i områder hvor fisken (ørret) i stor grad hadde gått tapt pga. forsuring. Det hadde nylig vist seg at bekkerøya var svært motstandsdyktig mot surt vann (Grande mfl. 1980, Qvenild 1986). Utsettingene var spesielt omfattende i Aust-Agder, hvor det i perioden 1976-83 ble gitt 292 utsettingstillatelser (Kleiven & Matzow 1993). Ved en intervjuundersøkelse i Aust-Agder i 1990 ble det registrert 100 lokaliteter med antatt reproduserende bestander (Kleiven 1995). Ved et elektrisk fiske i 42 av disse lokalitetene ett år seinere, ble det påvist naturlig rekruttering i 31 stykk. Av disse var det bra innslag av yngel i 19 stykk. Det ble anslått at på den tiden hadde Aust-Agder rundt 50 lokaliteter med årlig reproduksjon hos bekkerøye.

Fra og med 2005 la forvaltningen ned forbud mot videre utsettinger av bekkerøye i norske vassdrag. Det er nylig foretatt en landsomfattende kartlegging av utbredelsen hos bekkerøye (Hesthagen & Kleiven 2013, Hesthagen & Sandlund 2016a, b, Hesthagen mfl. 2017, 2018). Den baserte seg på en gjennomgang av kjent litteratur og intervju med fiskere, grunneiere, lokalkjente personer etc. Det antas at alle dagens bestander av bekkerøye blir opprettholdt gjennom naturlig rekruttering. Dette fordi bekkerøye i norske vassdraget sjelden blir eldre enn tre år (Sægrov mfl. 2008). Det er nå påvist reproduserende bestander av bekkerøye i 202 lokaliteter, fordelt på både innsjøer, bekker og elver. Dette tilsvarer funnene danner grunnlaget for beregnet forekomstareal pr. 2016 (2540 m2). Bekkerøya har størst utbredelse i Agder hvor den er påvist i 107 lokaliteter. Telemark har også relativt mange lokaliteter med bekkerøye (n=38), mens den er mindre vanlig i Hedmark (n=22). De nordligste forekomstene av bekkerøye ligger i Meråker og Verdal kommuner i Nord-Trøndelag, men antall lokaliteter er begrenset til fem. Opphavet til disse bestandene kommer fra svenske utsettinger. Utbredelsen til bekkerøya anses nå som godt kjent, men forekomsten i mindre bekker kan være noe underrepresentert.

Bekkerøya har blitt spredt ved utsettinger av anleggsprodusert settefisk. Dette var en lovlig kultiveringsform fram til og med 2004. Totalt ble det produsert settefisk av bekkerøye i minst 12 anlegg rundt omkring i Sør-Norge (Hesthagen & Kleiven 2014). Fisken ble satt ut av både privatpersoner, foreninger, grunneiere og regulanter i regulerte innsjøer. Forekomsten i Nord-Trøndelag skyldes spredning fra nærliggende områder i Sverige. Bekkerøya kan spre seg ved egenspredning fra lokaliteter hvor den forekommer.

Bekkerøya har blitt spredt av mennesker gjennom utsettinger av anleggsprodusert settefisk i flere ti-år. På grunn av artens store vandringstrang, spredte den seg også til mange nedenforliggende lokaliteter (jf. MacCrimmon & Campbell 1969). En finsk undersøkelse viste at bekkerøya kan ha en høy ekspansjonsrate oppstrøms i elver og bekker (Korsu mfl. 2007). Den kan forsere fossefall opp mot 1,3 m (Björkelid 2003). Det er altså ikke lenger tillatt å sette ut bekkerøye som kultiveringstiltak i norske vassdrag. Det menneskeskapte spredningspotensialet har derfor i stor grad opphørt, og det forventes en nedgang i forekomstareal fremover. Invasjonspotensialet blir vurdert som begrensa.

Bekkerøye viser en klar tilbakegang i norske vassdrag (Hesthagen & Kleiven 2013, Hesthagen mfl. 2017). Dette skyldtes for det første at alle utsettingene opphørte fra og med 2005. For det andre har bekkerøya i stor grad blitt fortrengt av ørreten etter hvert som den nå etablerer seg i flere tidligere forsuringsrammede lokaliteter i Sør-Norge (Hesthagen & Østborg 2008). Dette skyldes at vannkvaliteten etter hvert har blitt bedre pga. kalking og naturlig gjenhenting etter utslippsreduksjoner. Spesielt har mange bestander i innsjøer gått sterkt tilbake, men det samme synes også å gjelde for elvelevende bestander (jf. Larsen mfl. 2007). I mindre bekker kan bekkerøya fremdeles opprettholde levedyktige bestander. Dette er i mange tilfeller marginale leveområder for ørret, slik at bekkerøya er eneste fiskeslag. Det foreligger ingen data på dette fra norske vassdrag.

Bekkerøye synes å ha ganske liten økologisk effekt, og havner i kategorien ingen kjent effekt. Konkurranseforholdet mellom ørret og bekkerøye er vist ved forsøk i rennende vann. En nord-amerikansk undersøkelse viste at bekkerøya blir ekskludert fra foretrukne hvileposisjoner, som er en kritisk og begrenset ressurs (Fausch & White 1981). En svensk undersøkelse viste tilsvarende resultater, der bekkerøya ble påvirket av tilstedeværelsen av ørret (Öhlund mfl. 2008). Derimot syntes ikke ørreten å være påvirket av bekkerøya, og det gjaldt både i små og store bekker. Men konkurranseforholdet mellom de to artene er likevel ikke entydig, som vist i en annen svensk undersøkelse (Spens mfl. 2007). Den viste seg at bekkerøya i enkelte tilfeller kunne fortrenge og til og med utrydde ørretbestander, spesielt i høyereliggende lokaliteter. Finske undersøkelser viser også at bekkerøya kan fortrenge ørretbestander i små bekker (Korsu mfl. 2007, Korsu & Huusko 2009). Konkurranseforholdet mellom de to artene synes altså å være habitat-spesifikt, der bekkerøya har et fortrinn i små bekker i mer høyereliggende områder, eller bekker som er påvirket av grunnvann (Flebbe 1994, Rahel & Nibbeelink 1999, Korsu mfl. 2007, Warnock & Rasmussen 2013). I større bekker og elver synes ørreten synes i stor grad å være upåvirket av tilstedeværelsen av bekkerøye. Utsatt bekkerøye kan også bryte ned fenotypiske egenskaper hos brunørret (Zavorka mfl. 2017). I lokaliteter hvor bekkerøye har blitt innført, kan den følgelig fortrenge og konkurrere med ørret.

I norske vassdrag kan bekkerøya hybridisere med ørret (Hesthagen & Kleiven 2013). Avkommet blir kalt tigerørret, men er ikke fruktbart. Hanner av bekkerøye og hunner av canadarøye kan også hybridisere, kalt splake. I Norge er altså begge fremmede arter. Bekkerøya kan i enkelte områder være infisert av en del parasitter (Enge 2013). Det er ikke kjent om dette påvirker parasittfaunaen hos andre arter som f. eks. ørret, røye og laks. Bekkerøye har i forsøk vist seg å være mottakelig for Gyrodactylus salaris på en nivå som gjør den til en mulig vektor for parasitten (Bakke mfl. 1992).

Bekkerøya har en betydelig større utbredelse enn det som var kjent ved utarbeidelsen av Svartelista 2012. Imidlertid vil innsjølevende bestander mest sannsynlig gå tilbake i åra framover. Dette skyldes økt konkurranse fra ørret etter hvert som den etablerer seg i de mest forsuringsrammede områdene. Imidlertid er konkurranseforholdet mellom de to artene habitatspesifikt, idet bekkerøya kan ekskludere ørret i små bekker. Det foreligger ingen undersøkelser fra norske vassdrag som tilsier at bekkerøya fortrenger ørreten. Små bekker, som i perioder kan ha lav vannføring eller være grunnvannspåvirket, er marginale leveområder for ørret. De mest stabile bestandene av bekkerøye vil derfor befinne seg i slike lokaliteter. Fordi utsettinger av bekkerøye i norske vassdrag nå er forbudt, har den trolig nådd sitt maksimale forekomstareal. Bekkerøye havner i kategorien lav risiko.