Tilia platyphyllos

Storlind Tilia platyphyllos er et stort tre med seksuell frøformering og vindspredte frukter. Arten kommer fra Sør- og Mellom-Europa og er kjent viltvoksende nord til Danmark og Bohuslän i Sverige. De nordligste forekomstene er ansett som varmetidsrelikter etter en tidligere større utbredelse. Noen av funnene i Norge (Østfold) har vært omdiskutert og ansett som mulig hjemlige; arten har derfor ved tidligere rødlistevurderinger blitt vurdert som kritisk truet (CR) på tross av at de aller fleste funnene i Norge opplagt har stammet fra plantet og forvillet materiale. Mulige hjemlige forekomster i Norge ble avvist i en nylig undersøkelse (Grundt et al. 2015), og arten betraktes nå som fremmed i hele sitt utbredelsesområde i Norge.

Første funn av storlind i Norge er fra Oslo: Malmøya i 1880. Det er uvisst om dette er plantet eller forvillet. Dette følges av spredte funn på Sør- og Østlandet opp til starten på 1900-tallet hvor ekspansjonen skyter fart. Den er pr i dag funnet med totalt 124 forekomster fra 11 fylker nord til Sør-Trøndelag. Den mangler foreløpig på Vestlandet; tidligere angitte funn i Møre og Romsdal og Rogaland er avvist som henholdsvis feilbestemt og bygd på plantet tre.

Storlind er mye plantet i hager og grøntanlegg og har spredd seg ut i norsk natur derfra. I tillegg er arten nå såpass vanlig og godt etablert i norsk natur at den også sprer seg godt på egen hånd.

Invasjonspotensialet til arten er udiskutabelt og høyt; den spredte seg nokså sakte fra de første funnene rundt 1880 og fram til litt inn på 1990-tallet. De siste to tiårene har arten vært i stadig økning, og det er ingen grunn til å tro at denne økningen vil avta med det første. Den skårer maksimum både på median levetid og ekspansjonshastighet.

Storlind vurderes å ha en liten økologisk effekt. Arten er angitt som "invasive" i Litauen (Gudzinskas 1999), men det er ikke knyttet noen informasjon om økologisk påvirkning til dette. Det er ikke kjent at arten fortrenger eller konkurrerer nevneverdig med hjemlige arter i dag, men arten er i spredning inn i flere typer fastmarkskog og vi har lagt til noe framtidig fortrengning av bestander av hjemlige arter, både mer vanlige og (med usikkerhet) truete/sårbare. Faren for introgresjon med den hjemlige skoglind Tilia cordata er til stede. Hybriden mellom storlind og skoglind er delvis fertil og tilbakekrysninger med foreldrene blir mer fertile (Pigott 1991). Innenfor sitt naturlige utbredelsesområde ser det ut til at de to artene har en barriere hva gjelder blomstringstid, men med noe overlapp, og hybridsoner er angitt bl.a. fra Sør-Alpene (se Pigott 1991 med referanser, og Stace et al. 2015), noe som er dokumentasjon på interfertilitet og introgresjon. Artene har også noe ulik blomstringstid i Norge, men hver av artene blomstrer såpass lenge at blomstringstidene overlapper. I det eneste området i Norge der storlind er systematisk ettersøkt (Bu Lier og Drammen, Elven & Elven upubl.) forekommer skoglind i 147 km2-ruter (29,4 % av ruter i kommunene), storlind i 37 ruter (7,4 %), og storlind forekommer sammen med skoglind i 25 ruter, dvs. 68 % av rutene for storlind og 17 % av rutene for skoglind. Dette er en utvikling som ikke mer mer enn et par tiår gammel. Storlind går allerede inn i skogtyper der skoglind er viktig og en nøkkelart (eksempelvis alme-lindeskog).
Faren for introgresjon er årsaken til at arten gir utslag på økologisk effekt-aksen. Vi har satt på usikkerhet nedover på dette kriteriet, da omfanget av hybridisering og introgresjon i Norge er usikkert. Dersom vi hadde haket av på skoglind som nøkkelart, ville den økologiske effekten blitt på høyeste nivå.
Storlind er en mulig vektor for innførsel av en fremmed svartelistet tege - Deraeocoris lutescens. Denne tegen er hverken en parasitt eller patogen (men en predator på andre småkryp). Dette dekkes ikke av kriteriene for vurdering av fremmede arter og påvirker derfor ikke risikovurderingen.