Oncorhynchus mykiss regnbueørret

Regnbueørreten Oncorhynchus mykiss er en fremmed ferskvannsfisk innen laksefamilien. Den er en nord-amerikansk art som ble innført til Norge tidlig på 1900-tallet. På vestkysten av Nord-Amerika finnes den både som stasjonær form i ferskvann og som sjøvandrende eller anadrom form. Den har navnet sitt fra det rosa/fiolette båndet fra hodet og langs sidene (Pethon 2005). På ryggen, sidene og sporden har den mørke flekker. Regnbueørreten stiller ikke så store krav til rent vann og temperatur som f.eks. ørret og laks. Den ble en populær fisk på grunn av sin hurtige vekst. Det er hovedgrunnen til at den blir benyttet i dambruk i flere land i Europa. Her kan den oppnå en vekt på 9-10 kg (Pethon 2005). Hos oss blir regnbueørreten sjelden over 2 kg i ferskvann.

Regnbueørreten kom til Norge som rogn fra Danmark i 1902. Seinere har det vært en rekke innførsler, bl.a. 700 000 øyerogn fra Danmark i 1910 (Landmark 1913). På den tiden ble det reklamert sterkt for regnbueørreten, og det ble tilrådd utsettinger både i elver og innsjøer (Berg 1986). Hensikten med importen og de påfølgende utsettingene var i første rekke å skape bedre fiskemuligheter for allmennheten (Hindar mfl. 1996). For å stimulere salget ble regnbueørreten kalt både regnbuelaks og damlaks. Og reklamen virket, for tidlig på 1900-tallet ble det importert store kvanta rogn av regnbueørret. Den utklekte yngelen ble satt ut i en lang rekke vann og elver. Men tilslaget var nedslående, for i de fleste tilfeller forsvant den raskt (Landmark 1916). Bare i noen tidligere fisketomme innsjøer var utsettingene til en viss grad vellykkede. Interessen for det nye fiskeslaget avtok derfor sterkt.

I seinere år har tallet på lokaliteter med regnbueørret med naturlig rekruttering gått kraftig tilbake. Ved en landsomfattende spørreundersøkelse tidlig på 1990-tallet, ble regnbueørret registrert i 55 % av 355 kommuner som avga svar (Hindar mfl. 1996). For perioden 1990-96 var det forekomst av regnbueørret i minst 114 kommuner, med mulig og sikker naturlig reproduksjon i henholdsvis 4 og 3% av kommunene. I vassdrag med anadrom fisk ble det rapportert om to tilfeller av naturlig reproduksjon. I Oselva i Hordaland ble det våren 1961 og 1962 tatt flere gytemodne individ. Her ble det i 1994 også registrert yngel (Sægrov mfl. 1996). Dette var også tilfelle i Imsa i Rogaland i 1978 (Jonsson mfl. 1993).

Det har vært en betydelig økning i produksjonen av regnbueørret i norske oppdrettsanlegg i de siste årene. Fram til tidlig på 1990-tallet var den årlige produksjonen under 10 000 tonn (www.statban.sb.no). Deretter økte den gradvis til nærmere 50 000 tonn i 2001, og i perioden 2002-2010 lå den på ca. 60 000-85 000 tonn i året. Innrapportert beholdning av regnbueørret var i november 2016 på over 16 millioner individ, ifølge Fiskeridirektoratet. Den store produksjonsøkningen av regnbueørret har ført til en betydelig økning i antall rømninger, og mange av disse vandrer opp i nærliggende elver (Anon. 2011a, b). For perioden 1993-2010 varierte tallet på rømninger fra mindre enn 10 000 til over 300 000 individ pr. år. I 2016 rømte 315 000 individ fra ymse anlegg, ifølge Fiskeridirektoratet.

I de seinere årene er det rapportert om regnbueørret i flere kystnære innsjøer og elver i Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Trøndelagsfylkene (Borgstrøm & Skaala 2008, Bergan 2012, 2014, Hesthagen & Sandlund 2016a,b). I 2015 ble regnbueørret i hovedsak funnet i vassdrag fra Sogn til Nord-Trøndelag (Anon. 2016a). Men det er også påvist rengbueørret i elver i Finnmark, nemlig i Vestre Jakobselv i østlige deler fylket (Muladal 2015). Regnbueørret i anadrome vassdrag antas å være fisk som har rømt fra oppdrettsanlegg. På slutten av 1990-tallet ble det rapportert om fangster av regnbueørret i Isfjorden på Svalbard (Svenning 2014).

Regnbueørreten har reprodusert i flere innlandsvassdrag i løpet av de siste ti-åra. Den etablerte seg blant annet i de to Brennfjellvatna i Storfjord kommune, Troms fylke etter en utsetting i 1963. Tidlig på 1990-tallet ble det observert gytende individ i begge innsjøene (Hindar mfl. 1996). De to bestandene ble trolig utryddet da vassdraget ble rotenonbehandlet i 1995. I Øvre og Nedre Setervatnet ved Åndalsnes i Møre og Romsdal ble det satt ut regnbueørret i 1974 (Gammelsæter & Dønnum 1994). Ved en undersøkelse i øvre deler av utløpselva (Sjølåa) fra Nedre Setervatnet i 1994, ble det fanget regnbueørret i årsklasser fra 1+ til 5+. På den tiden var det fremdeles regnbueørret i begge innsjøene. Ved et prøvefiske i 2010 begrenset fangsten seg til tre individ i Nedre Setervatnet (Solem mfl. 2011). Det tydet på at det hadde vært en kraftig bestandsnedgang siden forrige undersøkelse på 1990-tallet. I Øvre Setervatnet har trolig bestanden av regnbueørret nå gått tapt.

Potta på Dovrefjell i Oppdal kommune i Sør-Trøndelag hadde tidligere også en reproduserende bestand av regnbueørret (Dønnum & Gammelsæter 1994). Ved et prøvefiske med garn i vatnet i 2003 og 2004, og et elfiske i utløpsbekken i 2003, ble det imidlertid ikke fanget regnbueørret (Kjøsnes & Solem 2003). Det er derfor svært sannsynlig at bestanden er utdødd. Etter en utsetting i 1979 etablerte det seg også regnbueørret i Breitelvatn og Kløftetjern i Driva-vassdraget i Øksendalen, Sunndal kommune i Møre og Romsdal (Hindar mfl. 1996). Men ved en undersøkelse høsten 2010 ble det ikke påvist regnbueørret i noen av disse innsjøene (Solem mfl. 2010). Skottvatnet i Sel kommune i Oppland fylke hadde tidligere en bestand av regnbueørret som gytte i Selsbekken. Den er nå trolig utdødd. Regnbueørret reproduserte også i tilknytning til tre oppdrettsdammer på Frya i Sør-Fron kommune, Oppland fylke. Alle disse bestandene ble fjernet ved hjelp av rotenon i 2005. I noen lokaliteter i Nordre Land og Biri døde regnbueørreten ut pga. ugunstige klimatiske forhold vinteren 1995-1996. Det var også tidligere en reproduserende bestand av regnbueørret i en tilløpsbekk til en oppdrettsdam i Nordre Land kommune, Oppland fylke.

Det er pr. 2017 kjennskap til kun to reproduserende bestand av regnbueørret i Norge, nemlig i Nedre Setervatnet, samt i Kråkstadelva i Hobølvassdraget, Akershus fylke. I Kråkstadelva etablerte bestanden seg etter en utsetting i 1995 (Aalerud mfl. 2003). Elva blir karakterisert som eutrof, og med ørekyt som eneste opprinnelige fiskeslag. I 2003 ble det samlet inn 17 individ som varierte i lengde fra ca. 7 og 32 cm. De som ble aldersbestemt (n=10) var fra yngel og opp til fire år gamle individ. Kråkstadelva har fremdeles en livskraftig bestand av regnbueørret. I 2014 ble det fanget ett individ regnbueørret i Engeråa i Engerdal, Hedmark fylke (Hesthagen & Sandlund 2015).

Regnbueørret ble opprinnelig spredt gjennom utsettinger av rogn, yngel og eldre individ. I dag skjer spredningen til anadrome vassdrag ved rømning fra oppdrettsanlegg langs kysten. Alder og størrelse på denne fisken varierer trolig i stor grad. Siden regnbueørret kan tolerere en viss saltholdighet, kan den spre seg langs kysten for deretter å vandre opp i anadrome vassdrag (Anon. 2011b). Opphavet til vår eneste kjente reproduserende bestand i innlandsvassdrag var utsetting av yngel. Regnbueørret i Engeråa har ukjent opphav (Hesthagen & Sandlund 2015).

Regnbueørret har historisk hatt et stort menneskeskapt invasjonspotensial, og har det fortsatt. Dette skyldtes både omfattende utsettinger i forbindelse med sportsfiske og rømninger fra kultiverings- og akvakulturanlegg i nær samtlige kontinent (MacCrimmon 1971). Observasjoner i norske vassdrag i nærheten av oppdrettsanlegg tyder på at det fremdeles er en kontinuerlig tilførsel av rømt fisk (Anon. 2011b). Men selv om regnbueørret er en meget tilpasningsdyktig art, har den (hittil) vist liten evne til å etablere seg. Følgelig forsvinner den som oftest dersom tilførselen av fisk opphører. Likevel, det er fortsatt et stort antall fisk som rømmer fra oppdrettsanlegg langs kysten og det er fare for at etablering kan skje (Anon. 2011b). Den lave etableringssuksessen har blitt relatert til en rekke faktorer (Stanković mfl. 2015). En teori er at den ikke er tilpasset den endemiske parasittfaunaen (Hindar mfl. 1996). Det kan også skyldes ugunstige temperaturforhold, lav pH i forbindelse med snøsmelting under gyteperioden om våren, ustabile vannføringsregimer i forhold til gyting, egginkubasjon, klekking og når yngelen kommer opp av grusen (Fausch mfl. 2001). Regnbueørretens lave etableringssuksess kan også skyldes en relativt kompleks livshistorie, med både stasjonær og anadrom form (jf. Stanković mfl. 2015). Selv om regnbueørreten er en vårgyter, er det grunn til å tro at eksporten av regnbueørret fra Nord-Amerika har omfattet akvakulturfisk med ulike gytetidspunkt (Anon. 2011b). Den norske stammen av regnbueørret er også sterkt domestisert med mange tiår i oppdrett uten naturlig reproduksjon (Jonsson mfl. 1993). Langvarig kultivering over mange generasjoner både før og etter innførsel fra Europa blir derfor trukket fram som en viktig årsak til at regnbueørret har vanskelig for å etablere selvreproduserende bestander både i Norge og Europa for øvrig (Anon. 2011b). At regnbueørreten har stort invasjonspotensial skyldes altså ikke evnen til å etablere seg, men det store antall rømninger fra oppdrettsanlegg.

Den globale spredningen av regnbueørret har ført den inn på listen over de 100 verste invaderende arter i verden, ifølge IUCN (www.issg.org). Regnbueørret havner i kategorien for liten økologisk effekt. Den kan årsake negative effekter på stedegne fiskearter gjennom overføring av sykdommer og parasitter, hybridisering, samt predasjon og konkurranse om plass og næring (Anon. 2011b, Stanković mfl. 2015). På tidlig 1990-tall ble det dokumentert at regnbueørreten kunne være smittebærer av Gyrodactylus salaris. Dette var basert på eksperimentelle studier av fisk fra oppdrettsanlegg (Bakke mfl. 1991, Mo 1991, Hansen mfl. 2003). Parasitten kan derfor bli overført fra regnbueørret til Atlantisk laks. Selv om det er lite kunnskap om infeksjoner hos regnbueørret i norsk natur så er det trolig at rømte individer har overfort smitte til laks i Drammenselva og Lierelva (Mo 1991, se Anon. 2011b). Spredningen av G. salaris har ført til en dramatisk bestandsnedgang i fangstene av villaks i mange elver med påfølgende store samfunnsøkonomiske tap. Siden 1990 har det vært forbud mot utsetting av regnbueørret til kultiverings- og sportsfiskeformål i norske vassdrag (Anon. 2011b). Ifølge Vitenskapelig råd for lakseforvaltning kan forekomst og etablering av regnbueørret, blant annet på grunn av biologiske likheter med Atlantisk laks, gi potensielt store negative effekter (Anon. 2011a, b). Dette gjelder blant annet faren for infeksjonssykdommer. En av disse sykdommene er pankreassykdom eller pancreas disease (PD) forårsaket av PD-virus eller Salmonid alphavirus (SAV) (Anon. 2011a). I norske oppdrettsanlegg har sykdommen stor utbredelse både hos Atlantisk laks og regnbueørret. Furunkulosebakterien Aeromonus salmoicida subsp. salmonicida har også blitt introdusert til Norge to ganger, første gang med regnbueørret fra Danmark. Regnbueørret er svært mottakelig for lakselus, og kan derfor bidra til økt infeksjon på vill laksefisk (Gjerde & Saltkjelvik 2009, Anon. 2011b). Rømt regnbueørret kan ha til dels høye nivå av lakselus (Anon. 2011b). Det er pr. 2016 ingen kjente etablerte bestander av regnbueørret i laksevassdrag i Norge (Anon. 2016a, b).

Regnbueørret kan hybridisere og få levedyktig avkom med ørret (Blanc & Maunas 2005). I noen tilfeller gjelder det også med laks (Waknitz mfl. 2003). Det vurderes likevel som lite sannsynlig at dette skal forekomme under naturlige forhold. Men i Nord-Amerika har hybridisering med regnbueørret fortrengt eller desimert flere lokale og endemiske stammer av strupesnittørret (Oncorhynchus clarkii) (Allendorf & Leary 1988).

Det kan også forekomme konkurranse om gytehabitat og oppgraving av gytegroper mellom regnbueørret og annen laksefisk. Siden ørret og laks gyter sent på høsten og regnbueørreten normalt gyter om våren, kan regnbueørreten grave opp egg som foregående høst var gytt av disse artene (Anon. 2011b). Dette er beskrevet som en viktig mekanisme for at regnbueørret delvis eller helt har fortrengt ørretbestander (Hayes 1987, Scott & Irvine 2000).

I vassdrag med regnbueørret kan det oppstå næringskonkurranse med stedegne arter som Atlantisk laks og ørret med påfølgende lavere individuell vekst og dermed redusert produksjon (Borgstrøm & Skaala 2008). At regnbueørreten er en generalist som effektivt kan beite på mange ulike byttedyr, gjør at den potensielt kan ha en negativ påvirkning på næringstilgang og habitatbruk hos stedegne arter (Baxter mfl. 2007). Regnbueørreten kan også være en effektiv fiskespiser, som desimerer og fortrenger stedegne fiskearter (Fausch 2007). Hos oss synes regnbueørreten å være svak i konkurranse med andre fiskearter. Etableringer etter de første utsettingene på tidlig 1900-tall omfattet nesten alltid fisketomme innsjøer (Huitfeldt-Kaas 1918). Det er derfor verdt å merke seg at i Krogstadelva finnes det altså ingen annen laksefisk, kun ørekyt (Aalerud mfl. 2003).

Det er ingen kjente reproduserende bestander av regnbueørret i anadrome vassdrag her i landet. Men med de høye rømningstallene fra sjøbaserte oppdrettsanlegg, er sjansen for en etablering absolutt til stede (Anon. 2011b). Siden regnbueørret er sjøvandrende, kan rømt fisk fra et slikt anlegg spre seg til flere vassdrag. Reproduserende bestander av regnbueørret vil være en trussel mot stedegne fiskearter. Spesielt er artens rolle som vektor for G. salaris alvorlig for villaksen. I innlandsvassdrag er det kun to kjent lokaliteter hvor regnbueørreten reproduserer. Men så seint som i 2014 ble det fanget regnbueørret i et annet vassdrag (Hedmark). Denne fisken kan også være naturlig rekruttert, eventuelt et resultat av illegale utsettinger eller rømning fra et ulovlig damanlegg. Regnbueørret vurderes å ha stort invasjonspotensial og liten økologisk effekt. Den havner følgelig i kategorien høy risiko.