Behandlet i 2018 av ekspertkomite for Fisker

Rutilus rutilus mort

Regionalt fremmed art. Vurdert for Fastlands-Norge med havområder.

Høy risiko HI

Arten har moderat invasjonspotensiale, og middels økologisk effekt.

Utslagsgivende kriterier: 3A,3E

Med usikkerhet: HI (SE)

Geografisk variasjon i risiko.

  • SE Svært høy risiko
  • HI Høy risiko
  • PH Potensielt høy risiko
  • LO Lav risiko
  • NK Ingen kjent risiko
  • NR Ikke risikovurdert
Økologisk effekt 14 24 34 44
13 (23) [33] (43)
12 22 32 42
11 21 31 41
Invasjonspotensial
Forklaring på risikomatrisen

Kriterier som har vært utslagsgivende for risikokategorien

Invasjonspotensiale: 3A , med usikkerhet både opp og ned.

Økologisk effekt: 3E

Kategori og kriterier

Oppsummering

Arten hører til artsgruppen Fisker og er limnisk.

Mort Rutilus rutilus er en ferskvannsfisk som tilhører karpefamilien. Den og sørv er de eneste av våre karpefisker som har øyne med rød iris (Pethon 2005). Morten skiller seg fra sørv ved at bukfinnene er festet rett under forkanten av ryggfinnen, mens bukfinnene hos sørven sitter foran ryggfinnen. Gytingen foregår når vanntemperaturen har steget til 10-12 grader i april-juni. I innsjøer foregår den plaskende gytingen på grunt vann langs strendene. Mort kan også gyte i elver og bekker med hurtigstrømmende vann. Under gytingen utvikler begge kjønn hvite gytevorter på hode og rygg. Eggene fester seg til planter og steiner. Klekkingen skjer etter 4-10 døgn, avhengig av vanntemperaturen. Føden består for det meste av insektslarver og ulike vannplanter, men den kan også ernærer seg av krepsdyr, snegler og muslinger der disse forekommer.

Mort tilhører de såkalte Mjøsa – (Odals) Storsjøfiskene, og den naturlige utbredelsen er følgelig begrenset til Østfold, Akershus og sørlige deler av Hedmark (Huitfeldt-Kaas 1918). I Hedmark fantes det mort i lokaliteter på ei linje mellom Lillehammer- Hamar-Elverum-Halsjøen (298 moh.). I tillegg var det mort i enkelte innsjøer lengre nord, som Osensjøen i Trysil og Storsjøen i Rendalen. Den hadde også spredt seg til noen vann i Trysilvassdraget. Morten har også spredt seg naturlig vest for Oslofjorden. Her finnes den i nedre deler av Drammensvassdraget (Buskerud) og i en del innsjøer i Vestfold.

De første kjente utsettingene av mort er fra siste del av 1800-tallet (Huitfeldt-Kaas 1918). Den ble da satt ut i minst ett vatn i Bymarka i Trondheim (1881-1882) og i «Ørretfiskevandene» i Nittedal (1887). Seinere har det blitt satt ut mort i en rekke innsjøer i Sør-Trøndelag. I løpet av 1900-tallet omfatter det ytterligere seks vann i Bymarka. Høsten 2016 ble alle disse sju vatn rotenonbehandlet, og morten ble fjernet. Mort har også blitt satt ut i Midtdammen og Vikarauntjønna på østsiden av Trondheim. Disse bestandene ble fjernet med rotenon i henholdsvis 1998 og 2014. I 2007 ble det påvist mort i Ålmotjønna i Rissa kommune. Også den ble utryddet med rotenon (Bardal & Sandodden 2009). Det ble også satt ut mort i Sørvikvatnet i Rissa, men uten at den etablerte seg. I Sør-Norge er det satt ut mort i en rekke innsjøer i løpet av de siste årene. Dette omfatter Mæna og Bergstjern (Viggavassdraget) ved Brandbu, Oppland, en gang før 1980. På 1990-tallet spredte morten seg til Randsfjorden og videre til Tyrifjorden/Steinsfjorden. Det er også satt ut mort i Hermanstjernet i sørenden av Randsfjorden på Hadeland. Det har også kommet inn mort i Jarenvannet i Gran kommune. Det er nylig kommet inn mort i Heddalsvatnet i Telemark, og er dermed blitt en regionalt fremmed art i dette fylket. Det er nylig rapportert om mort i flere lokaliteter i Hamar, Stange og Nord-Odal, Hedmark (Hesthagen & Sandlund 2016a, b). I seinere år er det også satt ut mort i fire innsjøer i Trysil i Hedmark, men den har trolig ikke etablert seg. Høsten 2016 ble det også fanget mort i Geittjønna i nærheten av Røros sentrum, Sør-Trøndelag. Denne lokaliteten ble rotenonbehandlet høsten 2017. Tallet på innsjøer med mort her i landet er beregn til 750 stykk (Rask mfl. 2000).

Spredningen av mort skyldes mest sannsynlig at fiskere har hatt den med som agn. Dette dreier seg trolig både om fiske med stang, dorgfiske og fiske på isen. Men mort er også lett å holde som akvariefisk og utsett fra dette kan ikke utelukkes.

Mort har et moderat invasjonspotensial. Mort er lett å fange og flytte, og antas å kunne etablere seg i de fleste lavereliggende innsjøtyper. Risikoen for spredning har sammenheng med avstand til nærmeste bestand, slik at spredning til Nord-Norge er mindre sannsynlig. I dag blir mort spredt fordi den blir brukt som agn ved fiske. Mort har relativt liten evne til å forsere elver med noe strøm av betydning (Garner 1999). Mort har svært stor formeringsevne, og noen få gytemodne individ vil gi høy rekruttering (Faafeng & Brabrand 1990). Den vil lett etablere seg ved introduksjon av noen få individ.

Morten vurderes å ha en middels økologisk effekt. Den trives både i små og store innsjøer, og i stilleflytende partier av elver. Den er mest knyttet til strandsona, gjerne i områder med mye vannvegetasjon. I tette bestander og i mer næringsrike innsjøer utnytter den også de frie vannmassene (pelagialen). Dette synes imidlertid å variere med lysforholdene. Under turbide forhold oppholder morten seg i pelagialen gjennom hele døgnet, mot bare morgen og kveld i klarvannssjøer (Jacobsen mfl. 2004). I Gjersjøen, en eutrof innsjø i Akershus, er mort dominerende fiskeart i de frie vannmassene (Brabrand mfl. 1990). Dietten kan omfatte både zooplankton, bunndyr, plantemateriale og detritus (Kottelat & Freyhof 2007). Det er som oftest ungfisken som spiser zooplankton, mens eldre og større individ spiser bunndyr, detritus og plantemateriale (Garcia-Berthou 1999). Morten kan ernære seg av bunnlevende organismer vår og høst, mens dyreplankton er viktig om sommeren når planktonmengden er høyest (Volta & Jepsen 2008).

Morten har altså en svært stor formeringsevne, som gir en svært rask utvikling hos bestander som er utsatt (Faafeng & Brabrand 1990). Det gjelder Tyrifjorden, der mort nå er dominerende art i strandsona (Sandlund 2016 red.). I Lago Maggiore i Italia utviklet også den introduserte morten seg til dominerende fiskeart i løpet av få år (Volta & Jepsen 2008). Også introdusert mort i Windermere, England, har etablert en relativt tett bestand, samtidig har den stedegne røyebestanden gått markert tilbake (Winfield mfl. 2011). I Haukvatnet i Sør-Trøndelag skjedde det en radikal endring i dyreplanktonsamfunnet åtte år etter at mort ble introdusert (Nøst & Langeland 1994). Her var sik tidligere eneste planktonspisende fiskeart (Nøst 1979). Sik blir betrakta som en effektiv predator på zooplankton, men resultatene fra Haukvatnet viser at mort er enda mer effektiv. Denne konkurransen om føden mellom de to artene førte til en nedgang i mengden sik, og bestanden døde til slutt ut. At mort er en effektiv predator på dyreplankton, bidrar til at de store og mest effektive algespisende artene blir beitet ned (Vøllestad 1985, Hessen 1985). Dette fører til mer algevekst som i sin tur gir dårligere vannkvalitet. Mort kan også desimere amfibiepopulasjoner ved konkurranse om mat og predasjon på larver (van der Kooij & Redford 2012).

Tette bestander av mort kan også bidra til intern gjødsling av vannmassene ved at den spiser bunnorganismer og sedimenter og slipper ut ekskrementer (Boros mfl. 2009). I den relativt dype Gjersjøen (maks. 63 meter) kan den mengden fosfor som tilføres fra fisken i løpet av sommeren (mai-oktober) tilsvare mengden fosfor fra nedbørfeltet (Brabrand mfl. 1990). I en grunn finsk innsjø (middeldyp på 3,1 meter) var derimot tilførselen av fosfor gjennom mortens ekskresjon svært liten sammenlignet med direkte tilførsel fra sedimentene (Tarvainen mfl. 2002).

Konklusjon

Mort har blitt satt ut i en rekke innsjøer på Østlandet og i Trøndelag løpet av de siste ti-åra. Den kan påføre stedegne arter store negative effekter. Selv relativt spesialiserte planktonspisende arter som sik og røye taper i konkurransen med mort. Invasjonspotensialet til mort er begrensa, mens den økologiske effekt er middels. Mort blir følgelig plassert i kategorien høy risiko.


Vurdering etter alle kriterier

Forklaring på kriteriene

Invasjonspotensial

A-kriteriet: Populasjonens mediane levetid

Estimert levetid for arten i Norge, med usikkerhet

Delkategori 4   >= 650 år      

Estimeringsmåte c) Rødlistekriterier
Beskrivelse av data
Mort er en livskraftig art som i tillegg har vist en betydelig spredning i seinere tiår
Gjeldende rødlistekriterium
B
Rødlistekategori
LC

B-kriteriet: Ekspansjonshastighet

Gjennomsnittlig ekspansjonshastighet, med usikkerhet

Delkategori 2   50 - 159 m/år       ⇑ ⇓

Estimeringsmåte a) Datasett med tid- og stedfesta observasjoner
Gjennomsnittlig ekspansjonshastighet (m/år)
96,2
Nedre kvartil
9,0
Øvre kvartil
1032,1

C-kriteriet: Kolonisert areal av naturtype

Andel av forekomstarealet til minst én naturtype som vil være kolonisert etter 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   < 5%      

Økologisk effekt

D- og E-kriteriet: Effekter på stedegne arter

D-kriteriet: Truete arter eller nøkkelarter

Kan arten påvirke truede arter eller nøkkelarter innen 50 år, med usikkerhet.

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      


E-kriteriet: Øvrige stedegne arter

Kan arten påvirke øvrige stedegne arter innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 3   Middels effekt      

Stedegen art   Nøkkel­art Effekt Lokal skala Type inter­aksjon Dis­tanse­effekt Doku­mentert Gjelder doku­ment­asjonen norske for­hold
Salvelinus alpinus LC Nei Moderat Ja Konkurranse om mat Nei Ja True
Coregonus lavaretus LC Nei Fortrengning Ja Konkurranse om plass Nei Nei False
Coregonus lavaretus LC Nei Moderat Ja Konkurranse om mat Nei Ja True
Salmo trutta LC Nei Moderat Ja Konkurranse om mat Nei Nei
Salmo trutta LC Nei Svak Ja Konkurranse om plass Nei Nei
Salvelinus alpinus LC Nei Fortrengning Ja Konkurranse om plass Nei Nei
Salvelinus alpinus LC Nei Svak Ja Konkurranse om plass Nei Nei False
Triturus cristatus NT Nei Moderat Ja Konkurranse om mat Nei Ja True
Triturus cristatus NT Nei Moderat Ja Predasjon Nei Ja True

F-kriteriet: Effekter på truete/sjeldne naturtyper

Andel av naturtypeareal som gjennomgår tilstandsendring innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   = 0%      

G-kriteriet: Effekter på øvrige naturtyper

Andel av naturtypeareal som gjennomgår tilstandsendring innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   < 5%      

H-kriteriet: Overføring av genetisk materiale

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      

I-kriteriet: Overføring av parasitter eller patogener

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      

Klimaeffekter

Geografisk variasjon i risiko

  • Artens evne til reproduksjon/spredning er begrensa til visse klimasoner eller -seksjoner
  • Artens økologiske effekter er begrensa til visse klimasoner eller -seksjoner
  • Artens økologiske effekter er begrensa til bestemte naturtyper
Det er antatt at mort vil ha problem med å etablere seg i høyereliggende innsjøer

Bakgrunnsinformasjon

Utbredelse i vurderingsområdet

Nåværende utbredelse

Kjent Mørketall (faktor) Estimert totaltall (kjent * mørketall)
Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag
Bestandsstørrelse
Forekomstareal (km2) 80 80 862 38416
Utbredelsesområde (km2) 24900
Andel av artens nåværende forekomst i sterkt endra natur: 0

Potensiell utbredelse

Mort er en regional fremmed art i Telemark og Buskerud (men forekommer dog naturlig i nedre del av Drammenselva og Lierelva). Den er trolig nå utryddet i sju innsjøer Sør-Trøndelag (Bymarka i Trondheim). I 2016 ble det påvist mort i Geittjønna på Røros, men lokaliteten ble rotenonbehandlet i 2017. Den mest sannsynlige videre spredningen av mort vil være til Sør-Trøndelag og til nye vassdrag på Østlandet. men med ny forekomst av mort i Telemark, er det økt fare for spredning til Agder og Rogaland. Det har i seinere år blitt påvist flere introduksjoner av mort, og økningen i forekomstareal i løpet av de neste 50 åra er anslått til 15 %.
Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag
Potensielt forekomstareal (km²) 92 991 44178

Kjent og antatt utbredelse i dag, og om 50 år

for Norge
for Norge
  Fylke Kjent Antatt Potensiell
Øs Østfold
OsA Oslo og Akershus
He Hedmark
Op Oppland
Bu Buskerud
Ve Vestfold
Te Telemark
Aa Aust-Agder
Va Vest-Agder
Ro Rogaland
Ho Hordaland
Sf Sogn og Fjordane
Mr Møre og Romsdal
St Sør-Trøndelag
Nt Nord-Trøndelag
No Nordland
Tr Troms
Fi Finnmark
Sv Svalbard med sjøområder
Jm Jan Mayen

Utbredelseshistorikk i Norge

Mort tilhører de såkalte Mjøsa – (Odals) Storsjøfiskene, og den naturlige utbredelsen er følgelig begrenset til Østfold, Akershus og sørlige deler av Hedmark (Huitfeldt-Kaas 1918). I Hedmark fantes det mort i lokaliteter på ei linje mellom Lillehammer- Hamar-Elverum-Halsjøen (298 moh.). I tillegg var det mort i enkelte innsjøer lengre nord, som Osensjøen i Trysil og Storsjøen i Rendalen. Den hadde også spredt seg til noen vann i Trysilvassdraget. Morten har også spredt seg naturlig vest for Oslofjorden. Her finnes den i nedre deler av Drammensvassdraget (Buskerud) og i en del innsjøer i Vestfold.

De første kjente utsettingene av mort er fra siste del av 1800-tallet (Huitfeldt-Kaas 1918). Den ble da satt ut i minst ett vatn i Bymarka i Trondheim (1881-1882) og i «Ørretfiskevandene» i Nittedal (1887). Seinere har det blitt satt ut mort i en rekke innsjøer i Sør-Trøndelag. I løpet av 1900-tallet omfatter det ytterligere seks vann i Bymarka. Høsten 2016 ble alle disse sju vatn rotenonbehandlet, og morten ble fjernet. Mort har også blitt satt ut i Midtdammen og Vikarauntjønna på østsiden av Trondheim. Disse bestandene ble fjernet med rotenon i henholdsvis 1998 og 2014. I 2007 ble det påvist mort i Ålmotjønna i Rissa kommune. Også den ble utryddet med rotenon (Bardal & Sandodden 2009). Det ble også satt ut mort i Sørvikvatnet i Rissa, men uten at den etablerte seg. I Sør-Norge er det satt ut mort i en rekke innsjøer i løpet av de siste årene. Dette omfatter Mæna og Bergstjern (Viggavassdraget) ved Brandbu, Oppland, en gang før 1980. På 1990-tallet spredte morten seg til Randsfjorden og videre til Tyrifjorden/Steinsfjorden. Det er også satt ut mort i Hermanstjernet i sørenden av Randsfjorden på Hadeland. Det har også kommet inn mort i Jarenvannet i Gran kommune. Det er nylig kommet inn mort i Heddalsvatnet i Telemark, og er dermed blitt en regionalt fremmed art i dette fylket. Det er nylig rapportert om mort i flere lokaliteter i Hamar, Stange og Nord-Odal, Hedmark (Hesthagen & Sandlund 2016a, b). I seinere år er det også satt ut mort i fire innsjøer i Trysil i Hedmark, men den har trolig ikke etablert seg. Høsten 2016 ble det også fanget mort i Geittjønna i nærheten av Røros sentrum, Sør-Trøndelag. Denne lokaliteten ble rotenonbehandlet høsten 2017. Tallet på innsjøer med mort her i landet er beregn til 750 stykk (Rask mfl. 2000).

Utbredelseshistorikk i utlandet

Morten er naturlig tilhørende over store deler av Europa, fra Pyreneene, Alpene og Donau-området i sør til Kola og Kvitsjøområdet i nord. Den er også naturlig utbredt fra vestlige deler av Asia (Turkia, Armenia), sentral-Asia (Afghanistan, Uzbekistan) og videre østover til Mongolia og Kina. I Europa er morten blitt spredt til England, Irland, Spania, Portugal, Italia, Kypros. Den er også utsatt på Azorene. Utenom Europa er den spredt til Kazakhstan i Sentral-Asia og til Marokko i nordvest-Afrika og til Australia.

Global utbredelse

Naturlig utbredelse

Temperert - Boreal
  • Europa
  • Asia
Temperert - Nemoral
  • Europa
  • Asia
Temperert - Tørt
  • Europa
  • Asia
Subtropisk - Uspesifisert
  • Europa
  • Asia

Nåværende utbredelse

Temperert - Boreal
  • Europa
  • Asia
Temperert - Nemoral
  • Europa
  • Asia
Temperert - Tørt
  • Europa
  • Asia
Subtropisk - Uspesifisert
  • Europa
  • Asia
  • Oseania
Subtropisk - Middelhavsklima
  • Afrika

Kom til vurderingsområdet fra

  • Fra Norge

Nærmere spesifisering

Mort er vurdert som en regionalt fremmed art i Norge.

Første observasjon i Norge

Første observasjon utenfor naturlig utbredelsesområde - 1850-1899

  Ikke-forplantningsdyktige individ Forplantningsdyktige individ Levedyktig avkom Bestand
  År Sted År Sted År Sted År Sted
Innendørs
Produksjonsareal (utendørs)
Norsk natur 1881 Haukvatnet, Trondheim

Naturtyper

Rødlistede naturtyper

Navn Kategori Tidshorisont Kolonisert areal (%) Tydelig tilstandsendring Tydelig påvirka areal (%)  

Øvrige naturtyper

Kode Navn Dominans skog Tidshorisont Kolonisert areal (%) Tydelig tilstandsendring Tydelig påvirka areal (%)
F1 Elvevannmasser
0.0-1.9
0.0
F2 Sirkulerende innsjøvannmasser
0.0-1.9
0.0
L1 Eufotisk fast ferskvannsbunn
0.0-1.9
0.0
L2 Eufotisk limnisk sedimentbunn
0.0-1.9
0.0

Spredningsveier til/i norsk natur

Kategori Introduksjon til eller spredning i norsk natur Hyppighet Abundans Tidspunkt Utdypende informasjon
egenspredning Spredning Ukjent Ukjent Ukjent Det kan skje en viderespredning /sekundærspredning) etter at den har blitt satt ut i en lokalitet. Mort har imidlertid liten evne til å forsere strøm, og den vil normalt bare være i stand til å spre seg nedstrøms (jf. Garner 1999)
fra levende mat, fôr eller agn Spredning Ukjent Ukjent Pågående Mort blir spredt av mennesker ved bruk som agnfisk

Reproduksjon

  • Seksuell reproduksjon
  • Generasjonstid (år): 3
  • Arten overlever ved temperaturer < 5°C

Øvrige effekter

Helseeffekter
Ingen
Økonomiske effekter
Ingen
Grunnleggende livsprosesser
  • Jord- og sedimentdannelse
Forsynende tjenester
  • Ferskvann
Regulerende tjenest
  • Vannrensing og avfallsbehandling (nedbryting og avgiftning)
Opplevelses - og kunnskapstjenester
  • Rekreasjon, friluftsliv og naturbasert reiseliv
Positive økologiske effekter
Ingen
Effekter på opphavsbestanden
Ingen

Datasett

Grunnlag for estimering av forventa levealder, ekspansjonshastighet og/eller forekomstareal

Referanser

  • Pethon, P. 2005. Aschehougs store fiskebok. Aschehoug & Co.
  • Huitfeldt-Kaas, H. 1918. Ferskvannsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge med et tillæg om krebsen . Centraltrykkeriet- Kristiania. 106 s.
  • Hesthagen, T. & Sandlund, O.T. 2016b. Spredning av ferskvannsfisk i Norge. En fylkesvis oversikt og nye registreringer i 2015. NINA Rapport 1205. 54 s.
  • Hesthagen,T. & Sandlund, O.T. 2016a. Tiltaksrettet kartlegging og overvåking av fremmed ferskvannsfisk - en tilstandsvurdering av spredningen pr. 2016. NINA Rapport 1302. 49 s.
  • Rask, M.,Appelberg, M., Hesthagen, T., Tammi, J., Beier, U. & Lappalainen, A. 2000. Fish status survey of Nordic lakes - species composition, distribution, effects of environmetal changes TemaNord Report 2000:508
  • Nøst, T. & Langeland, A. 1994. Introduction of roach (Rutilus rutilus) in an oligohumic lake: 2.Selective predation impacts on the zooplankton. Verh. International Verein. Limnology 25: 2118-2122.
  • Nøst, T. 1979. Ernæring hos sik, Coregonus lavaretus L., i Haukvatnet, Trondheim. Cand. real oppgave ved Universitetet i Trondheim.
  • Brabrand, Å., Faafeng, B. A. & Nilssen, J.P.M 1990. Relative importance of phosphorous supply to phytoplankton production: Fishogy excretion versus external loading. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 47: 364-372.
  • Faafeng, B.A. & Brabrand, Å. 1990. Biomanipulation of a small, urban lake – removal of fish exclude bluegreen blooms. Verh. International Verein. Limnology 24: 597-602.
  • Garcia-Berthou, E. 1999. Spatial heterogeneity in roach (Rutilus rutilus) diet among con-trasting basins within a lake. Archiv für Hydrobiologie 146: 239-256.
  • Volta, P. & Jepsen, N. 2008. The recent invasion of Rutilus rutilus (L.) (Pisces: Cyprinidae) in a large South-Alpine lake: Lago Maggiore. Journal of Limnology 67: 163-170.
  • Winfield, I.J., Fletcher, J.M. & James, J.B. 2011. Invasive fish species in the largest lakes of Scotland, Northern Ireland, Wales and England: the collective UK experience. Hydrobiologia 660: 93-103
  • Garner, P. 1999. Swimming ability and differential use of velocity patches by 0+ cyprinids. Ecology of Freshwater Fish 8: 55–58. doi:10.1111/j.1600-0633.1999.tb00053.x
  • Jacobsen, L., Berg, S., Jepsen, N. & Skov, C. 2004. Does roach behaviour differ between shallow lakes of different environmental state? Journal of Fish Biology 65: 135-147
  • Tarvainen, M., Sarvala, J. & Helminen, H. 2002. The role of phosphorous release by roach (Rutilus rutilus (L.)) in the water quality changes of a biomanipulated lake. Freshwater Biology 47: 2325-2336
  • Boros, G., Tatrai, I., Gyorgy, A.I., Vari, A. & Nagy, A.S 2009. Changes in internal phospho-rus loading and fish population as possible causes of water quality decline in a shallow, biomanipulated lake. International Review of Hydrobiology 94: 326-337.
  • Hessen, D. 1985. Selective zooplankton predation by pre-adult roach (Rutilus rutilus); the size-selective hypothesis versus the visibility-selective hypothesis. Hydrobiologia 124: 73-79.
  • Sandlund, O.T. (red). 2016. Overvåking av fiskebestander i store innsjøer. Metodeutprøving og anbefalinger NINA Rapport 1274 64 s.
  • van der Kooij J. & Redford K. 2012. Rotenonbehandling av amfibietjern på Holumskog. Overvåkning av dyrelivet. 24 s.

Siden siteres som:

Forsgren E, Hesthagen T, Finstad AG, Wienerroither R, Nedreaas K og Bjelland O (2018, 5. juni). Rutilus rutilus, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Hentet (2024, 28. March) fra http://www.artsdatabanken.no/fab2018/N/2796