Rutilus rutilus mort

Mort Rutilus rutilus er en ferskvannsfisk som tilhører karpefamilien. Den og sørv er de eneste av våre karpefisker som har øyne med rød iris (Pethon 2005). Morten skiller seg fra sørv ved at bukfinnene er festet rett under forkanten av ryggfinnen, mens bukfinnene hos sørven sitter foran ryggfinnen. Gytingen foregår når vanntemperaturen har steget til 10-12 grader i april-juni. I innsjøer foregår den plaskende gytingen på grunt vann langs strendene. Mort kan også gyte i elver og bekker med hurtigstrømmende vann. Under gytingen utvikler begge kjønn hvite gytevorter på hode og rygg. Eggene fester seg til planter og steiner. Klekkingen skjer etter 4-10 døgn, avhengig av vanntemperaturen. Føden består for det meste av insektslarver og ulike vannplanter, men den kan også ernærer seg av krepsdyr, snegler og muslinger der disse forekommer.

Mort tilhører de såkalte Mjøsa – (Odals) Storsjøfiskene, og den naturlige utbredelsen er følgelig begrenset til Østfold, Akershus og sørlige deler av Hedmark (Huitfeldt-Kaas 1918). I Hedmark fantes det mort i lokaliteter på ei linje mellom Lillehammer- Hamar-Elverum-Halsjøen (298 moh.). I tillegg var det mort i enkelte innsjøer lengre nord, som Osensjøen i Trysil og Storsjøen i Rendalen. Den hadde også spredt seg til noen vann i Trysilvassdraget. Morten har også spredt seg naturlig vest for Oslofjorden. Her finnes den i nedre deler av Drammensvassdraget (Buskerud) og i en del innsjøer i Vestfold.

De første kjente utsettingene av mort er fra siste del av 1800-tallet (Huitfeldt-Kaas 1918). Den ble da satt ut i minst ett vatn i Bymarka i Trondheim (1881-1882) og i «Ørretfiskevandene» i Nittedal (1887). Seinere har det blitt satt ut mort i en rekke innsjøer i Sør-Trøndelag. I løpet av 1900-tallet omfatter det ytterligere seks vann i Bymarka. Høsten 2016 ble alle disse sju vatn rotenonbehandlet, og morten ble fjernet. Mort har også blitt satt ut i Midtdammen og Vikarauntjønna på østsiden av Trondheim. Disse bestandene ble fjernet med rotenon i henholdsvis 1998 og 2014. I 2007 ble det påvist mort i Ålmotjønna i Rissa kommune. Også den ble utryddet med rotenon (Bardal & Sandodden 2009). Det ble også satt ut mort i Sørvikvatnet i Rissa, men uten at den etablerte seg. I Sør-Norge er det satt ut mort i en rekke innsjøer i løpet av de siste årene. Dette omfatter Mæna og Bergstjern (Viggavassdraget) ved Brandbu, Oppland, en gang før 1980. På 1990-tallet spredte morten seg til Randsfjorden og videre til Tyrifjorden/Steinsfjorden. Det er også satt ut mort i Hermanstjernet i sørenden av Randsfjorden på Hadeland. Det har også kommet inn mort i Jarenvannet i Gran kommune. Det er nylig kommet inn mort i Heddalsvatnet i Telemark, og er dermed blitt en regionalt fremmed art i dette fylket. Det er nylig rapportert om mort i flere lokaliteter i Hamar, Stange og Nord-Odal, Hedmark (Hesthagen & Sandlund 2016a, b). I seinere år er det også satt ut mort i fire innsjøer i Trysil i Hedmark, men den har trolig ikke etablert seg. Høsten 2016 ble det også fanget mort i Geittjønna i nærheten av Røros sentrum, Sør-Trøndelag. Denne lokaliteten ble rotenonbehandlet høsten 2017. Tallet på innsjøer med mort her i landet er beregn til 750 stykk (Rask mfl. 2000).

Spredningen av mort skyldes mest sannsynlig at fiskere har hatt den med som agn. Dette dreier seg trolig både om fiske med stang, dorgfiske og fiske på isen. Men mort er også lett å holde som akvariefisk og utsett fra dette kan ikke utelukkes.

Mort har et moderat invasjonspotensial. Mort er lett å fange og flytte, og antas å kunne etablere seg i de fleste lavereliggende innsjøtyper. Risikoen for spredning har sammenheng med avstand til nærmeste bestand, slik at spredning til Nord-Norge er mindre sannsynlig. I dag blir mort spredt fordi den blir brukt som agn ved fiske. Mort har relativt liten evne til å forsere elver med noe strøm av betydning (Garner 1999). Mort har svært stor formeringsevne, og noen få gytemodne individ vil gi høy rekruttering (Faafeng & Brabrand 1990). Den vil lett etablere seg ved introduksjon av noen få individ.

Morten vurderes å ha en middels økologisk effekt. Den trives både i små og store innsjøer, og i stilleflytende partier av elver. Den er mest knyttet til strandsona, gjerne i områder med mye vannvegetasjon. I tette bestander og i mer næringsrike innsjøer utnytter den også de frie vannmassene (pelagialen). Dette synes imidlertid å variere med lysforholdene. Under turbide forhold oppholder morten seg i pelagialen gjennom hele døgnet, mot bare morgen og kveld i klarvannssjøer (Jacobsen mfl. 2004). I Gjersjøen, en eutrof innsjø i Akershus, er mort dominerende fiskeart i de frie vannmassene (Brabrand mfl. 1990). Dietten kan omfatte både zooplankton, bunndyr, plantemateriale og detritus (Kottelat & Freyhof 2007). Det er som oftest ungfisken som spiser zooplankton, mens eldre og større individ spiser bunndyr, detritus og plantemateriale (Garcia-Berthou 1999). Morten kan ernære seg av bunnlevende organismer vår og høst, mens dyreplankton er viktig om sommeren når planktonmengden er høyest (Volta & Jepsen 2008).

Morten har altså en svært stor formeringsevne, som gir en svært rask utvikling hos bestander som er utsatt (Faafeng & Brabrand 1990). Det gjelder Tyrifjorden, der mort nå er dominerende art i strandsona (Sandlund 2016 red.). I Lago Maggiore i Italia utviklet også den introduserte morten seg til dominerende fiskeart i løpet av få år (Volta & Jepsen 2008). Også introdusert mort i Windermere, England, har etablert en relativt tett bestand, samtidig har den stedegne røyebestanden gått markert tilbake (Winfield mfl. 2011). I Haukvatnet i Sør-Trøndelag skjedde det en radikal endring i dyreplanktonsamfunnet åtte år etter at mort ble introdusert (Nøst & Langeland 1994). Her var sik tidligere eneste planktonspisende fiskeart (Nøst 1979). Sik blir betrakta som en effektiv predator på zooplankton, men resultatene fra Haukvatnet viser at mort er enda mer effektiv. Denne konkurransen om føden mellom de to artene førte til en nedgang i mengden sik, og bestanden døde til slutt ut. At mort er en effektiv predator på dyreplankton, bidrar til at de store og mest effektive algespisende artene blir beitet ned (Vøllestad 1985, Hessen 1985). Dette fører til mer algevekst som i sin tur gir dårligere vannkvalitet. Mort kan også desimere amfibiepopulasjoner ved konkurranse om mat og predasjon på larver (van der Kooij & Redford 2012).

Tette bestander av mort kan også bidra til intern gjødsling av vannmassene ved at den spiser bunnorganismer og sedimenter og slipper ut ekskrementer (Boros mfl. 2009). I den relativt dype Gjersjøen (maks. 63 meter) kan den mengden fosfor som tilføres fra fisken i løpet av sommeren (mai-oktober) tilsvare mengden fosfor fra nedbørfeltet (Brabrand mfl. 1990). I en grunn finsk innsjø (middeldyp på 3,1 meter) var derimot tilførselen av fosfor gjennom mortens ekskresjon svært liten sammenlignet med direkte tilførsel fra sedimentene (Tarvainen mfl. 2002).

Mort har blitt satt ut i en rekke innsjøer på Østlandet og i Trøndelag løpet av de siste ti-åra. Den kan påføre stedegne arter store negative effekter. Selv relativt spesialiserte planktonspisende arter som sik og røye taper i konkurransen med mort. Invasjonspotensialet til mort er begrensa, mens den økologiske effekt er middels. Mort blir følgelig plassert i kategorien høy risiko.