Behandlet i 2018 av ekspertkomite for Fisker

Carassius carassius karuss

Regionalt fremmed art. Vurdert for Fastlands-Norge med havområder.

Lav risiko LO

Arten har begrensa invasjonspotensiale, og liten økologisk effekt.

Utslagsgivende kriterier: 2A,2H

Geografisk variasjon i risiko.

  • SE Svært høy risiko
  • HI Høy risiko
  • PH Potensielt høy risiko
  • LO Lav risiko
  • NK Ingen kjent risiko
  • NR Ikke risikovurdert
Økologisk effekt 14 24 34 44
13 23 33 43
12 [22] 32 42
11 21 31 41
Invasjonspotensial
Forklaring på risikomatrisen

Kriterier som har vært utslagsgivende for risikokategorien

Invasjonspotensiale: 2A

Økologisk effekt: 2H

Kategori og kriterier

Oppsummering

Arten hører til artsgruppen Fisker og er limnisk.

Karuss Carassius carassius er en regional fremmed ferskvannsfisk som tilhører karpefamilien. Ryggen er ofte olivengrønn til mørkebrun, sidene brungrønne til messingfarget og buken gulaktig. Småkarusser har ofte en gyllen farge og lysrøde finner. Gytetida hos karuss er lang da den gyter i flere atskilte omganger fra mai til juli. Føden er variert og består av kreps, mark, vanninsekter, mygglarver, planterester etc. På våre breddegrader forekommer den gjerne i to varianter (Holopainen mfl. 1997). I innsjøer med konkurranse fra andre fiskearter opptrer karuss ofte i tynne bestander og kan være relativt storvokst med høy og flattrykt kropp. I dammer med tette bestander og dårlige næringsforhold kan den ha en slankere dvergform. Karuss kan endre kroppsform i nærvær av rovfisk som gjedde, den blir høyere og mindre utsatt for predasjon (Brönmark & Miner 1992). Årsaken til at karuss ikke forekommer i tette bestander med andre fiskearter, skyldes trolig høyt predasjonstrykk (Holopainen mfl. 1997). Genetiske studier av karussen i Europa viser to klare slektskapsforhold (Jeffries mfl. 2016). Den ene dekker nordlige og sentral-østlige nedbørfelt, mens den andre nesten utelukkende begrenser seg til Donaus nedbørfelt. I Europa er det også tre andre innførte arter innen slekten Carassius; gullfisk (Carassius auratus), gibelkarpe Carassius auratus gibelio og Carassius auratus langsdorfii (Kalous mfl. 2007). Blant disse tre artene er det kun gullfisk som forekommer i Norge (se denne). Karuss er en hardfør art som kan overleve i bunnslam i dammer som tørker ut om sommeren. Om vinteren kan karussen ligge i dvale i bunnslammet, og overleve i mudderet i dammer som bunnfryser. Dette skyldes at ved mangel på oksygen produserer karuss etanol som hindrer at vevet i kroppen blir ødelagt (Holopainen & Hyvärinen 1985, Poléo 1993).

Professor Robert Collett mente at karuss hadde en naturlig innvandring til Norge (Collett 1905). Huitfeldt-Kaas vurderte den derimot som en innført art (Huitfeldt-Kaas 1918). Han argumenterte med at karuss hadde en uregelmessig og flekkvis utbredelse, og forekom svært sjelden i naturlige vannforekomster. Det er nå en rådende oppfatning at karuss har en naturlig innvandring til Norge (Poléo mfl. 1995, Øxnevad mfl. 1995, Poléo mfl. 1998, Kleiven 2001). Karuss kan bare osmoregulere i brakkvann, og ikke i sjøvann (Poléo mfl. 1998). Det innebærer at karuss ikke kan ha vandret inn østfra før Yoldiahavet og Ancylussjøen ble dannet. Ut fra disse fysiologiske vurderingene er det antatt at karuss har vandret inn samtidig med noen av de andre mest varmekjære artene. Huitfeldt-Kaas (1918) omtalte disse artene som «Øieren-Smaalens-fiskene», og de fleste har en til dels svært begrenset utbredelse. Men karussen har blitt spredt gjennom flere hundre år, noe som gjør det vanskelig å skille mellom utsatte og naturlig innvandrede bestander. Den naturlige utbredelsen begrenser seg trolig til lavereliggende strøk av Østlandet, til Østfold, Akershus, og eventuelt deler av Buskerud, Oppland og Hedmark (Hesthagen & Sandlund 2016a). Karuss er for øvrig ikke påvist i Enningdalsvassdraget i de sørøstligste deler av Østfold (Hesthagen mfl. 2017). Karuss forekommer i de store innsjøene på Østlandet, som Mjøsa (Huitfeldt-Kaas 1918, Sandlund mfl. 1985), Øyeren (Semb 1980), samt Randsfjorden og Tyrifjorden (Elgmork 1956, 1995). Det er karuss i flere vatn og tjern i Nord-Gudbrandsdalen, Oppland (Kleiven 2016).

I Aust-Agder er det påvist 17 lokaliteter med karuss (Kleiven & Hesthagen 2012). Vest-Agder har minst seks lokaliteter med karuss; bl.a. i Kristiansand, Mandal, Farsund og Lyngdal kommuner. Det er også karuss i en lokalitet med karpe i nærheten av Mandal. I Rogaland fins det karuss i bl.a. innsjøer på Karmøy og i Haugesund (Lura & Kålås 1994, Mikkelsen 1999). I Hordaland er det spredte forekomster av karuss i flere kommuner. Bl.a. er det karuss i minst fire lokaliteter i Bergen. Til Skårsvatnet i Kvam kommune ble det i 1914 overført karuss fra Nygårdsparken i Bergen (Soldal & Soldal 1976). Det er også karuss i Ulvenvatnet i Os der den ble innført så seint som rundt 1950. Tysnes og Kvinnherad kommuner har også bestander av karuss. I Sogn og Fjordane hadde Øyjordsvatnet i Hyllestad karuss fram til rundt 1955-1960. Det er ukjent når karussen ble innført hit, med den forekom i alle fall her tidlig på 1900-tallet. Karussen i denne lokaliteten var for øvrig småvokst, idet de største individene bare var 10-12 cm. I Møre og Romsdal fins det karuss i minst én innsjø i Halsa kommune (Bruun mfl. 1999). I Sør-Trøndelag ble det innført karuss allerede på 1500-tallet (Nordeide og Hufthammer 1993). Her er det ellers mange spredte forekomster, som i Osen, Meldal, Skaun, Ordal, Melhus, Malvik og Trondheim kommuner (Berger & Johnsen 1982). Nord-Trøndelag har minst 14 lokaliteter med karuss (Berger mfl. 1999, Rikstad 2016). I Nord-Norge har det vært karuss i Prestvatnet på Tromsøya i Tromsø kommune siden 1883 (Andersen 1979). I 1989 ble det også påvist karuss i Rundvatnet like i nærheten. Den er trolig overført fra Prestvatnet, men det er ukjent om bestanden i Rundvatnet formerer seg (Klemetsen 2000).

Det finnes trolig langt flere lokaliteter med karuss enn det som hittil er dokumentert. Manglende registrering omfatter spesielt mindre tjern og gårdsdammer. Mange karussbestander i slike dammer har gått tapt fordi de har blitt fylt igjen.

Spredning av karuss vil utelukkende kunne skje ved menneskets hjelp. Det antas at munker bidrog til spredning av karuss i katolsk tid (Huitfeldt-Kaas 1918). På 1500-tallet var det nemlig vanlig å holde karuss i dammer ved klostrene, og den ble spredt helt opp til Trøndelag (Nordeide & Hufthammer 1993). Karuss ble også i stor grad benyttet i oppdrett i gårdsdammer av landeiere og bønder. I Sør-Norge var dette i alle fall vanlig på 1700-tallet, og kanskje også langt tidligere (Hesthagen & Walseng 2016). Dette bidro til at karussen ble spredt over store deler av Østlandet. Karuss ble tidligere sett på som en eksklusiv fisk, og mennesker gjennom lang tid fraktet med seg karuss for å sette ut i vann og tjern i sitt distrikt. Dette kan ha vært sekundærspredninger fra gårdsdammer etc.

Fra siste del av 1700-tallet foreligger det flere dokumentasjoner på at karuss ble innført til Sørlandet fra Danmark og Holland (Kleiven & Hesthagen 2012). Historisk har det vært to importveier. Den ene var over Tvedestrand med eierne på Næs Jernverk som de sentrale aktørene. Den andre var til Arendal hvor det har vært handels- eller bergverksfolk som importerte eksotiske fiskearter. På slutten av 1800-tallet gikk de ledende innen fiskeforvaltningen også inn for å sette ut karuss i vann og dammer (Hetting 1887). Dette utspillet kan også han bidratt til spredning av karuss.

Karuss hadde tidligere et stort invasjonspotensiale fordi den har blitt satt ut i mange dammer i forbindelse med oppdrett eller i naturlige vannforekomster for å etablere et fiske. Den har nå et begrensa invasjonspotensial fordi motivasjonen for spredning ikke lenger er tilstede. Karussen er en hardfør art og tolerant overfor f.eks. lavt oksygenforhold. Den er gjerne også den arten som forsvinner sist fra forurensede innsjøer. Karuss er enkel å transportere og dermed lett å overføre til nye lokaliteter. De fleste forsøk på å sette ut karuss vil derfor være vellykkede.

Karuss antas å ha liten økologisk effekt, da den anses å være konkurransesvak i lag med andre fiskearter. Den kan trolig også slutte å formere seg etter at andre arter som f.eks. brasme ble satt ut (Røgeberg 2004). Derimot vil utsetting av karuss i fisketomme småvann og dammer forårsake stor effekt på det biologiske mangfoldet i vannforekomsten. Både sjeldne invertebrater og amfibier vil være utsatt for predasjon fra karuss. Den kan hybridisere med andre karpefiskarter (Wouters mfl. 2012). Ørret er trolig den arten som finnes i flest lokaliteter hvor karuss er utsatt. Det foreligger imidlertid ingen dokumentasjon på mulig interaksjoner mellom karuss og ørret her i landet.

Konklusjon

Det er ikke gjort undersøkelser av karussens økologi og effekter i norske innsjøer. Men den vurderes som konkurranse- og predasjonssvak, og er trolig ingen stor trussel mot biomangfoldet i innsjøer med stedegen ferskvannsfisk. Usikkerheten knytter seg til effekter på sjeldne invertebrater og amfibier. Karuss antas å ha begrensa invasjonspotensial og liten økologisk effekt. Den havner følgelig i kategorien lav risiko.

Vurdering etter alle kriterier

Forklaring på kriteriene

Invasjonspotensial

A-kriteriet: Populasjonens mediane levetid

Estimert levetid for arten i Norge, med usikkerhet

Delkategori 4   >= 650 år      

Estimeringsmåte c) Rødlistekriterier
Beskrivelse av data
Karuss er en livskraftig art som har spredt seg til store områder utenfor sitt naturlige utbredelesområde
Gjeldende rødlistekriterium
B
Rødlistekategori
LC

B-kriteriet: Ekspansjonshastighet

Gjennomsnittlig ekspansjonshastighet, med usikkerhet

Delkategori 1   < 50 m/år      

Estimeringsmåte c) Anslått økning i forekomstareal siste året
Anslått økning i forekomstareal siste år (km²)
0
Beskriv underliggende antakelser og data
Det er avvik mellom ekspertvurdering (anslått økning, c) og klassifisering basert på spredningshastighet (datasett, a). Det bemerkes at observasjoner av arten i stor grad gjelder historiske etableringer, og det er derfor sannsynligvis i liten grad samsvar mellom tidspunkt for observasjon og introduksjonstidspunkt. Spredningshastighet blir derfor sannsynligvis grovt overestimert. Ekspansjonshastighet hos karuss bygger derfor på ekspertvurdering.
Ekspansjonshastighet i m/år
0

C-kriteriet: Kolonisert areal av naturtype

Andel av forekomstarealet til minst én naturtype som vil være kolonisert etter 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   < 5%      

Økologisk effekt

D- og E-kriteriet: Effekter på stedegne arter

D-kriteriet: Truete arter eller nøkkelarter

Kan arten påvirke truede arter eller nøkkelarter innen 50 år, med usikkerhet.

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      


E-kriteriet: Øvrige stedegne arter

Kan arten påvirke øvrige stedegne arter innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   Ingen kjent effekt       ⇑

Stedegen art   Nøkkel­art Effekt Lokal skala Type inter­aksjon Dis­tanse­effekt Doku­mentert Gjelder doku­ment­asjonen norske for­hold
Salmo trutta LC Nei Svak Ja Konkurranse om plass Nei Nei
Salmo trutta LC Nei Svak Ja Konkurranse om mat Nei Nei
Artene i naturtypen   Blir trua arter eller nøkkel­arter i natur­typen på­virket Effekt Lokal skala Type inter­aksjon Dis­tanse­effekt Doku­mentert Gjelder doku­ment­asjonen norske for­hold
F3 Nei Svak Ja Konkurranse om plass Nei Nei
F2 Nei Svak Ja Konkurranse om mat Nei Nei

F-kriteriet: Effekter på truete/sjeldne naturtyper

Andel av naturtypeareal som gjennomgår tilstandsendring innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   = 0%      

G-kriteriet: Effekter på øvrige naturtyper

Andel av naturtypeareal som gjennomgår tilstandsendring innen 50 år, med usikkerhet

Delkategori 1   < 5%      

H-kriteriet: Overføring av genetisk materiale

Delkategori 2   Liten effekt      

Stedegen art   Nøkkel­art Effekt Lokal skala Type inter­aksjon Dis­tanse­effekt Doku­mentert Gjelder doku­ment­asjonen norske for­hold
Abramis brama Nei Ja Nei Nei

I-kriteriet: Overføring av parasitter eller patogener

Delkategori 1   Ingen kjent effekt      

Klimaeffekter

Delkategori for invasjonspotensial påvirkes av klimaendringer.

Delkategori for økologisk effekt påvirkes av klimaendringer.

Sjøl om karuss er en hardfør art og stiller små krav til vannkvalitet, krever gytingen minst 14 grader for å gyte, mens den gunstigste temperaturen er 19-20 grader.

Geografisk variasjon i risiko

  • Artens evne til reproduksjon/spredning er begrensa til visse klimasoner eller -seksjoner
  • Artens økologiske effekter er begrensa til visse klimasoner eller -seksjoner
  • Artens økologiske effekter er begrensa til bestemte naturtyper
Karussens evne til reproduksjon og økologiske effekt er antatt å være avhengig av klimasone da den i liten grad er utbredt i høyereliggende strøk. Følgelig er artens økologiske effekt begrensa til bestemte naturtyper.

Bakgrunnsinformasjon

Utbredelse i vurderingsområdet

Nåværende utbredelse

Kjent Mørketall (faktor) Estimert totaltall (kjent * mørketall)
Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag
Bestandsstørrelse
Forekomstareal (km2) 620 1048 1693 2523
Utbredelsesområde (km2) 272000
Andel av artens nåværende forekomst i sterkt endra natur: 0

Potensiell utbredelse

I dag finnes det karuss i alle landets fylker, med unntak av Nordland og Finnmark. Vi antar at den naturlige utbredelsen til karuss begrenset seg til de sørøstligste delene av Norge. Den nordligste lokaliteten med karuss ligger på Tromsøya, Tromsø kommune, Troms fylke. Spesielt for karuss er at den har en lang spredningshistorie som strekker seg tilbake til middelalderen. Observasjoner kan derfor gjelde historiske etableringer, og det kan derfor være lite samsvar mellom tidspunkt for introduksjon og observasjon. Spredningshastighet og potensiell utbredelse blir derfor i dette tilfellet sannsynligvis grovt overestimert. Ingen nye introduksjoner av karuss er kjent fra seinere år, og det er lite sannsynlig at den vil øke sitt forekomstareal i løpet av de neste 50 åra. Bestandsstørrelse lar seg ikke beregne.
Lavt anslag Beste anslag Høyt anslag
Potensielt forekomstareal (km²) 1048 1693 2523

Kjent og antatt utbredelse i dag, og om 50 år

for Norge
for Norge
  Fylke Kjent Antatt Potensiell
Øs Østfold
OsA Oslo og Akershus
He Hedmark ✘ ✘
Op Oppland ✘ ✘
Bu Buskerud ✘ ✘
Ve Vestfold ✘ ✘
Te Telemark ✘ ✘
Aa Aust-Agder ✘ ✘
Va Vest-Agder ✘ ✘
Ro Rogaland ✘ ✘
Ho Hordaland ✘ ✘
Sf Sogn og Fjordane ✘ ✘
Mr Møre og Romsdal ✘ ✘
St Sør-Trøndelag ✘ ✘
Nt Nord-Trøndelag ✘ ✘
No Nordland ✘
Tr Troms ✘ ✘
Fi Finnmark ✘
Sv Svalbard med sjøområder
Jm Jan Mayen

Utbredelseshistorikk i Norge

Professor Robert Collett mente at karuss hadde en naturlig innvandring til Norge (Collett 1905). Huitfeldt-Kaas vurderte den derimot som en innført art (Huitfeldt-Kaas 1918). Han argumenterte med at karuss hadde en uregelmessig og flekkvis utbredelse, og forekom svært sjelden i naturlige vannforekomster. Det er nå en rådende oppfatning at karuss har en naturlig innvandring til Norge (Poléo mfl. 1995, Øxnevad mfl. 1995, Poléo mfl. 1998, Kleiven 2001). Karuss kan bare osmoregulere i brakkvann, og ikke i sjøvann (Poléo mfl. 1998). Det innebærer at karuss ikke kan ha vandret inn østfra før Yoldiahavet og Ancylussjøen ble dannet. Ut fra disse fysiologiske vurderingene er det antatt at karuss har vandret inn samtidig med noen av de andre mest varmekjære artene. Huitfeldt-Kaas (1918) omtalte disse artene som «Øieren-Smaalens-fiskene», og de fleste har en til dels svært begrenset utbredelse. Men karussen har blitt spredt gjennom flere hundre år, noe som gjør det vanskelig å skille mellom utsatte og naturlig innvandrede bestander. Den naturlige utbredelsen begrenser seg trolig til lavereliggende strøk av Østlandet, til Østfold, Akershus, og eventuelt deler av Buskerud, Oppland og Hedmark (Hesthagen & Sandlund 2016a). Karuss er for øvrig ikke påvist i Enningdalsvassdraget i de sørøstligste deler av Østfold (Hesthagen mfl. 2017). Karuss forekommer i de store innsjøene på Østlandet, som Mjøsa (Huitfeldt-Kaas 1918, Sandlund mfl. 1985), Øyeren (Semb 1980), samt Randsfjorden og Tyrifjorden (Elgmork 1956, 1995). Det er karuss i flere vatn og tjern i Nord-Gudbrandsdalen, Oppland (Kleiven 2016).

I Aust-Agder er det påvist 17 lokaliteter med karuss (Kleiven & Hesthagen 2012). Vest-Agder har minst seks lokaliteter med karuss; bl.a. i Kristiansand, Mandal, Farsund og Lyngdal kommuner. Det er også karuss i en lokalitet med karpe i nærheten av Mandal. I Rogaland fins det karuss i bl.a. innsjøer på Karmøy og i Haugesund (Lura & Kålås 1994, Mikkelsen 1999). I Hordaland er det spredte forekomster av karuss i flere kommuner. Bl.a. er det karuss i minst fire lokaliteter i Bergen. Til Skårsvatnet i Kvam kommune ble det i 1914 overført karuss fra Nygårdsparken i Bergen (Soldal & Soldal 1976). Det er også karuss i Ulvenvatnet i Os der den ble innført så seint som rundt 1950. Tysnes og Kvinnherad kommuner har også bestander av karuss. I Sogn og Fjordane hadde Øyjordsvatnet i Hyllestad karuss fram til rundt 1955-1960. Det er ukjent når karussen ble innført hit, med den forekom i alle fall her tidlig på 1900-tallet. Karussen i denne lokaliteten var for øvrig småvokst, idet de største individene bare var 10-12 cm. I Møre og Romsdal fins det karuss i minst én innsjø i Halsa kommune (Bruun mfl. 1999). I Sør-Trøndelag ble det innført karuss allerede på 1500-tallet (Nordeide og Hufthammer 1993). Her er det ellers mange spredte forekomster, som i Osen, Meldal, Skaun, Ordal, Melhus, Malvik og Trondheim kommuner (Berger & Johnsen 1982). Nord-Trøndelag har minst 14 lokaliteter med karuss (Berger mfl. 1999, Rikstad 2016). I Nord-Norge har det vært karuss i Prestvatnet på Tromsøya i Tromsø kommune siden 1883 (Andersen 1979). I 1989 ble det også påvist karuss i Rundvatnet like i nærheten. Den er trolig overført fra Prestvatnet, men det er ukjent om bestanden i Rundvatnet formerer seg (Klemetsen 2000).

Det finnes trolig langt flere lokaliteter med karuss enn det som hittil er dokumentert. Manglende registrering omfatter spesielt mindre tjern og gårdsdammer. Mange karussbestander i slike dammer har gått tapt fordi de har blitt fylt igjen.

for Norge
Fra Til og med Sted Antall individ Forekomstareal
km²		 Utbredelsesområde
km²		 Kommentar Fylker
1950 2017 Øs,OsA,He,Op,Bu,Ve,Te,Aa,Va,Ro,Ho,Sf,Mr,St,Nt,Tr

Utbredelseshistorikk i utlandet

I Europa er karuss naturlig forekommende i de fleste land, men den er innført både i Belgia, Sveits, Kroatia, Hellas og Kypros. Det samme gjelder trolig Frankrike. I Asia har den sin naturlige utbredelse i Tyrkia, Georgia, Armenia, Asjerbajdjan, Georgia og Turkmenistan, Kazakhstan, samt østover til Russland, Mongolia, Kina, Korea og Japan. I Asia har den spredt seg til Nepal og sørover til India og Filippinene, Sri Lanka. I sørøst har den kommet til Iran og Israel. I Sør-Amerika er den innført til Chile, og i Afrika til Etiopia og Kenya.

Global utbredelse

Naturlig utbredelse

Temperert - Boreal
  • Europa
  • Asia
Temperert - Nemoral
  • Europa
  • Asia
Subtropisk - Uspesifisert
  • Asia

Nåværende utbredelse

Temperert - Boreal
  • Europa
  • Asia
Temperert - Nemoral
  • Europa
  • Asia
Subtropisk - Uspesifisert
  • Asia
  • Sør-Amerika
Tropisk -
  • Asia
  • Afrika

Kom til vurderingsområdet fra

  • Fra Norge

Nærmere spesifisering

En regionalt fremmed art

Første observasjon i Norge

Første observasjon utenfor naturlig utbredelsesområde - -1800

  Ikke-forplantningsdyktige individ Forplantningsdyktige individ Levedyktig avkom Bestand
  År Sted År Sted År Sted År Sted
Innendørs
Produksjonsareal (utendørs)
Norsk natur -1800 ukjent

Naturtyper

Rødlistede naturtyper

Navn Kategori Tidshorisont Kolonisert areal (%) Tydelig tilstandsendring Tydelig påvirka areal (%)  

Øvrige naturtyper

Kode Navn Dominans skog Tidshorisont Kolonisert areal (%) Tydelig tilstandsendring Tydelig påvirka areal (%)
F2 Sirkulerende innsjøvannmasser
0.0-1.9
0.0
F3 Ikke-sirkulerende innsjøvannmasser
0.0-1.9
0.0

Spredningsveier til/i norsk natur

Kategori Introduksjon til eller spredning i norsk natur Hyppighet Abundans Tidspunkt Utdypende informasjon
til kommersiell bruk (f.eks. produksjonsarter) Spredning Ukjent Ukjent Opphørt, men kan inntreffe igjen Spredningen av karuss er i dag svært begrenset. Ingen kjente tilfeller i løpet av de siste ti åra.
til fiske Spredning Ukjent Ukjent Opphørt, men kan inntreffe igjen Den ble i middelalderen og noen hundre år framover benyttet som oppdrettsfisk i dammer. Dette har nå opphørt. I middelalderen var det trolig i hovedsak munker som benyttet karuss som oppdrettsfisk. Seinere, i alle fall på 1700-tallet, ble karuss benyttet til oppdrett av bønder og landeiere.
fra akvakultur (inkl. dammer) Spredning Ukjent Ukjent Ukjent Det har trolig vært en viss spredning fra dammer hvor karuss ble holdt i oppdrett
egenspredning Spredning Ukjent Ukjent Kun historisk Karuss har også hatt en viss egenspredning etter først å ha blitt satt ut i enkelte lokaliteter. Men karuss er dårlig til å forsere elver, så egenspredningen vurderes som liten.
til fiske Introduksjon Ukjent Ukjent Ukjent har vært satt ut mest til dambruk

Reproduksjon

  • Seksuell reproduksjon
  • Generasjonstid (år): 3
  • Arten overlever ved temperaturer < 5°C

Øvrige effekter

Helseeffekter
Ingen
Økonomiske effekter
Ingen i vårt land
Grunnleggende livsprosesser
  • Evolusjonære prosesser/økologiske interaksjoner
Forsynende tjenester
  • Genetiske ressurser
Regulerende tjenest
Opplevelses - og kunnskapstjenester
  • Rekreasjon, friluftsliv og naturbasert reiseliv
Positive økologiske effekter
Kan beite på vannvegetasjon
Effekter på opphavsbestanden
Ingen

Datasett

Grunnlag for estimering av forventa levealder, ekspansjonshastighet og/eller forekomstareal
  • Carassius_carassius.csv.gz (10522 kB)

    Beskrivelse og skript (R) for data- nedlasting og bearbeiding tilgjengelig via https://doi.org/10.6084/m9.figshare.5421133.

    Prosedyren beskrevet i funksjon "ekspansjon" vil sannsynligvis i stor grad underestimere forekomstareal og ekspansjonhastighet for ferskvannsfisk. Dette da de fleste av inndata brukt her ikke er punktobservasjoner, men observasjoner som angir forekomst av en art på flater eller linjer (i.e. vannobjekter) som svært ofte vil gå på tvers av gridruter brukt i beregninger av areal. Koordinater som er oppgitt er vanligvis senterpunkt i vannforekomst, selv om arten er observert i hele vannforekomsten.

    Spesielt for Carassius carassius er at denne arten har en lang historie med spredning i Norge. Observasjoner av arten kan derfor gjelde historiske etableringer og det er derfor sannsynligvis i liten grad samsvar mellom tidspunkt for observasjon og introduksjonstidspunkt. Spredningshastighet og potensiell utbredelse blir derfor i dette tilfellet sannsynligvis grovt overestimert.

Referanser

  • Holopainen, I.J., Tonn, W.M. & Paszkowski, C.A. 1997. Tales of two fish: the dichotomous biology of crucian carp (Carassius carasius (L.)) in northern Europe. Annales Zoologici Fennici 34: 1-22.
  • Poléo, A.B.S., Øxnevad, S.A., Østbye, K., Heibo, E., Andersen, R.A. & Vøllestad, L.A. 1995. Karussens utbredelse i Norge. Er denne arten innført eller er den vandret inn? s. 179-183 i Spredning av ferskvannsorganismer. Seminarreferat. DN-notat 1995: 4.
  • Kleiven, E. & Hesthagen, T. 2012. Fremmede fiskearter i ferskvann i Aust-Agder - Historikk, status og konsekvenser. NINA Rapport nr 665.
  • Hesthagen,T. & Sandlund, O.T. 2016a. Tiltaksrettet kartlegging og overvåking av fremmed ferskvannsfisk - en tilstandsvurdering av spredningen pr. 2016. NINA Rapport 1302. 49 s.
  • Hesthagen, T. & Sandlund, O.T. 2016b. Spredning av ferskvannsfisk i Norge. En fylkesvis oversikt og nye registreringer i 2015. NINA Rapport 1205. 54 s.
  • Øxnevad, S.A., Poléo, A.B.S., Østbye, K., Heibo, E., Andersen, R.A. & Vøllestad, L.A. 1995. En ny teori om karussens innvandring og utbredelse i Norge. Fauna 48: 123-127.
  • Collett, R. 1905. Meddelelser om Norges Fiske i Aarene 1884-1901. (3die Hoved-Supplement til «Norges Fiske») III. Christiania Videnskabs-Selskabs Forhandlinger for 1905 No. 7. Christiania. I Commission hos Jacob Dybwad. A.W. Brøggers Bogtrykkeri, Christiania. 173 s.
  • Huitfeldt-Kaas, H. 1918. Fersvandsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge med et tillæg om krebsen. Centraltrykkeriet. Kristiania
  • Hesthagen, T & Walseng, B. 2016. Jacob Nikolai Wilses dambruksanlegg for oppdrett av karusss på Spydeberg prestegård - En plan for gjenskaping av anlegget fra 1770-åra. NINA Rapport 1293. 52 s.
  • Hesthagen, T., Walseng, B. & Larlsen, L.R. 2017.. Enningdalsvassdraget - En ferskvannsbiologisk dokumentasjon NINA Rapport 1235 43 s.
  • Poléo, A.B.S., Buitink, J., Flornes, L., Johannessen, H.F. & Schjolden, J. 1998. Salttoleranse hos karuss Carassius carassius og dens innvandring til Norge. Fauna 51 (4): 136-140.. Fauna 51 (4): 136-140.
  • Poléo, A.B.S. 1993. Karuss – en ekte fyllefisk i norsk fauna. Fauna 46: 138-144.
  • Berger, H.M. & Johnsen, B.O. 1982. Kartlegging av utbredelsen av ferskvannsfisk i Norge. Del II. Ferskvannsfisk i Sør-Trøndelag med hovedvekt på rene aureområder. Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk. Fiskekontoret, Rapport nr. 1-1982. 31s.
  • RIkstad, A. 2016. Fremmede, skadelige arter i ferskvatn i Nord-Trøndelag. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag Rapport 6-2016: 1-33.
  • Berger, H.M., Hesthagen, T. & Rikstad, A. 1999. Utbredelse of status for ferskvannsfisk i innsjøer i Nord-Trøndelag NINA Oppdragsmelding 601: 22s.
  • Kleiven, E 2001. Supplerande opplysningar til spørsmålet om karuss Carassius carassius er ein innført fiskerat, og noko om karpe Cyprinus carpio Fauna 54 (2): 48-57.
  • Jeffries. D.L., Copp, G.H., Handley, L.L., Olsén, K.H., Sayer, C.D. & Hänfling, B. 2016. Co-marking RADseq and microsatellites to infer complex phylogeographic patterns, an empirical perspective in the crucian carp, Carassius carassius L. Molecular Ecology 13: 2997-3018.
  • Kalous, I., Šlechtová, V. Bohlen, J. Petrtyl, M. & Švátora, M. 2007. First European record of Carassius langsdorfii from the Elbe basin. Journal of Fish Biology 70 (Supplment. A): 132-138.
  • Holopainen, I.J. & Hyvärinen, H. 1985. Holopainen, I.J. & Hyvärinen, H. 1985 Ecology and physiology of crucian carp (Carassius carassius) in a small Finnish pond with anoxic conditions. Verh. International Verein Limnology 22: 2566-2570
  • Brönmark, C. & Miner, J.G. 1992.. Predator-induced phenotypical change in body morphology in crucian carp. Science 258: 1348-1350.
  • Semb, K.E. 1980. Funn av karuss i Øyeren. Fauna 33:160.
  • Sandlund, O.T.,, Næsje, T.F., Klyve, L. & Lindem, T. 1985. The vertical distrubution of fish species in Lake Mjøsa, Norway, as shown by gill-net catches and echosounder. Inst. Freswater Res. Drottningholm Report 62: 136-149.
  • Elgmork, K. 1956. Om gjeddas innvandring i Randsfjord - Tyrifjord-vassdraget. Fauna 9: 1-10.
  • Elgmork, K. 1995. Karuss i Drammensvassdraget. Fauna 48: 211.
  • Lura, H. & Kålås, S. 1994. Ferskvassfiskane si utbreiing i Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. Zooll. Museum, Univ. i Bergen.
  • Mikkelsen, K.O. 1999. Kartlegging av introduserte ferskvannsfisk i Ryfylke og Nord-Rogaland 1999. Rådgivende Biolog, Rapport nr. 2-1999.
  • Soldal, J. & Soldal, O. 1976. Karuss (Carassius carassius, L.), gullvederbuk (Leuciscus idus, L.) og aure (Salmo trutta, L.) i Skårsvatnet. Hovedoppgåve ved Norges Landbrukshøgskole, Institutt for naturforvaltning. Ås.
  • Bruun, P., Aspås, H., Eide, O. & Sættem, L.M. 1999. Kultiveringsplan for anadrom laksefisk og innlandsfisk i Møre og Romsdal. Status og fremtidig strategi. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Miljøvernavdelingen, Rapport. Nr 3-1999. 157 s.
  • Hetting, G. 1887. Om Forplantelse af Fisk til vore Indsjøe og Elve. Grøndahl & Søns Bogtrykkeri, Kristiania. 14 s.
  • Røgeberg, K. M. 2004. Norge i 1743. Innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli. 2 Akershus stift. Hedmark. Oppland. Solum Forlag. Oslo.
  • Wouters, J., Janson, S., Luskova, V. & Olsén, K.H. 2012. Molecular identification of hybrids of the invasive gibel carp Carassius auratus gibelio and crucian carp Carassisus carassius in Swedish waters. Journa of Fish Biology 80: 2595-2604.
  • Klemetsen, A. 2000. Ørekyt Phoxinus phoxinus etablert i Tromsø. Fauna 53:11-15.
  • Kleiven, E. 2016. Geografiske og historiske opplysningar om karussen i Nord-Gudbrandsdalen, Oppland. Del III. Fauna 69 (2): 62-72.

Siden siteres som:

Forsgren E, Hesthagen T, Finstad AG, Wienerroither R, Nedreaas K og Bjelland O (2018, 5. juni). Carassius carassius, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Hentet (2024, 27. November) fra http://www.artsdatabanken.no/fab2018/N/2792