Daphnia ambigua

Daphnia ambigua er en av de minste artene tilhørende slekten Daphnia hvorav flere arter finnes naturlig forekommende i Norge. Hunnen, som er større enn hannen, er vanligvis ca. 1 mm lang og sjelden større enn 1,3 mm. Sammenlignet med andre Daphnia arter er hodet lite i forhold til kroppen mens antennene er lange. Om sommeren er hodet gjerne hjelmformet med en pigg på toppen. Arten kan også skilles fra andre Daphnia arte ved lengden på piggene på bakkroppens klo.
Arten har et stort reprodusjonspotensiale (flere generasjoner per år, både aseksuell og seksuell reproduksjon samt produksjon av hvileegg som kan overleve ugunstige perioder på flere år). Den finnes under miljøforhold (klimatisk og annet) som er sammenlignbart med det vi finner i Norge.

Arten registret i en lokalitet i Norge ( Slottetjenn på Stoa i Arendal, Aust-Agder, Nilssen 2009), og antas å ha en begrenset utbredelse (det er ikke gjort gjenfunn i denne lokaliteten eller i andre innsjøer i samme område, J. P. Nilssen pers. med., 2017). Det ble registrert 15 ind; både juvenile og hunner m/egg, muligens også en hunn m/hvileegg, men ingen hanner (kun aseksuell reproduksjon?). Funndato ikke oppgitt. I følge Jens Petter Nilssen (pers. med. 2012) ble funnet gjort i 2004 +/- ett år innenfor vekstsesongen mai-okt.

Arten er angitt å være kun svakt forsuringsfølsom (i motsetning til de fleste arter innen slekten Daphnia, Walseng & Schartau 2001). Innenfor sitt opprinnelige utbredelsesområde er den vanlig i kalkfattige innsjøer (dominerende innsjøtype i Norge). Studier fra Europa viser at den er konkurransesvak (Maier 1996) men predasjonstolerant (tåler høye relativt høye tettheter av planktonspisende fisk) sammenlignet med de vanligste artene av dafnier i næringsfattige og kalkfattige innsjøer i Norge. Daphnia ambigua forventes defor å kunne ha problemer med å etablere seg i innsjøer med små til moderate tettheter av planktonspisende fisk og bestander av større, stedegne Daphnia arter som Daphnia longispina og Daphnia galeata. På grunn av dette, og med erfaringer fra Europa for øvrig, er det usikkert om arten vil kunne etablere seg i våre større, dype innsjøer selv om den er vanlig forekommende i slike innsjøer i Nord-Amerika.

Er oppgitt å være kaldstenoterm (finnes ofte på større dyp) innenfor sitt opprinnelige utbredelsesområde, men er paradoksalt nok en av de dominerende artene i subtropiske og tropiske områder. Basert på registreringer i Europa vil den mest sannsynlig kunne etablere seg i lavereliggende, grunne dammer og roligflytende elvepartier med høy diversitet/tetthet av fisk, primært i Sør-Norge.

Kan spres med menneskelig aktivitet (se fane 3.4), men kan også spres som hvileegg med trekkende fulger. Sekundær spredning fra et annet land hvor arten er innført er også et mulig alternativ.

D. ambigua har spredd seg raskt til innsjøer og mindre vannforekomster over hele Europa etter at den ble observert første gang på 1920-tallet, særlig fra 1970-tallet og utover. Selvom arten potentielt har høyt ekspansjonshastighet er det ikke gjort gjennfunn siden arten først ble funnet i Norge, hvilket tilsir at arten kasnkje ikke sprer så raskt. Arten er sannsynligvis konkurransesvak og etablerer seg først og fremst i ledige nisjer, dvs. i vannforekomster uten forekomst av større Daphnia arter, gjerne der tettheten av planktonspisende fisk er relativt høy. Under slike forhold vil den kunne fortrenge stedegne arter av dafnier, og evt andre herbivore vannlopper.

Arten er sannsynligvis konkurransesvak og etablerer seg først og fremst i ledige nisjer, dvs. i vannforekomster uten forekomst av større Daphnia arter, gjerne der tettheten av planktonspisende fisk er relativt høy. Under slike forhold vil den kunne fortrenge stedegne arter av dafnier, og evt andre herbivore vannlopper

Daphnia ambigua er opprinnelig en Nordamerikansk art og ble første gang observert i Norge i 2004 +/- ett år (nøyaktig dato ikke angitt) ved Arendal, men mangel på senere gjennfunn gjør det usikkert om arten er etablert i Norge. Det antas at det er vanskelig å bli kvitt arten dersom den først er etablert i Norge. Arten er vurdert å ha potensielt høy risiko.