Styela clava lærsekkdyr

Styela clava er et solitært sekkdyr, som ofte danner tette bevoksninger. Arten forekommer på hardbunn og alle slags kunstig substrat fra nederst i fjæresonen til omkring 40 m dyp. Arten ser ut til å foretrekke bratt (loddrett eller overheng) helning på sustratet. S. clava er naturlig hjemmehørende i nordvestlige Stillehav. I Europa ble den først oppdaget i 1953 ved Plymouth i syd-England. Det er sannsynlig at den ble transportert med hjemvendte britiske krigsfartøy etter avslutning av Koreakrigen i 1951. Arten har siden spredt seg videre i britiske farvann og ble i 1972 påvist i Irland. I Frankrike ble den funnet i 1970 og i Nederland 1974. Det foreligger rapport om funn fra Limfjorden i Danmark omkring 1980. I senere år har arten spredt seg svært fort og har nå en utbredelse langs hele den vest-Europeiske kysten fra Portugal til Danmark og Norge.

Første kjente observasjon av S. clava i Norge er fra Lindøy ved Stavanger omkring 1990, men arten ble ikke artsbestemt med sikkerhet før flere år senere. Arten er nå godt etablert i Stavangerområdet. I senere år (2008-2017) er den funnet i båthavner i området Grimstad til Arendal. Høsten 2010 ble arten også funnet i Hordaland. Det må forventes at Styela clava vil bli påvist i flere områder på Vestlandet og Sørlandet i årene som kommer.

Det må forventes at Styela clava vil bli påvist i flere områder på Vestlandet og Sørlandet i årene som kommer. Nyere undersøkelser i Rogaland og Hordaland har vist at når arten først er etablert på en lokalitet, sprer den seg raskt til nærliggende lokaliteter (f.eks. småbåthavner) (Husa m.fl. 2012). Spredning over større avstander skjer for med meste med transport (festet til skip, fritidsbåter, flyteobjekter etc.). Davis et al. (2007) indikerer at artens videre utbredelse vil være begrenset av saltholdighet (22-34 psu) og sjøtemperatur (> 16 grader i flere uker). Det må antas at mulighetene for etablering nordover i Norge vil avta på grunn av lav temperatur, men vil kunne øke ved en klimabetinget temperaturøkning. Arten er ikke funnet i svenske farvann (per 2010; www.frammandearter.se) og kan muligens ha lavere potensiale for å etablere seg i Østlandsområdet.

Spredning av arten over større avstander skjer for med meste som begroing på skipsskrog, fritidsbåter eller andre flyteobjekter. S. clava har lav naturlig spredningsevne (kort larvefase) og menneskelig aktivitet regnes som hovedårsak til spredning (Goldstien et al., 2010).

Utbredelsen av S. clava ser ut til å være i vekst i deler av Rogaland og Hordaland (Vivian Husa, pers. komm.). Når arten først er etablert på en lokalitet, sprer den seg raskt til nærliggende lokaliteter (f.eks. småbåthavner). Artens videre utbredelse vil være begrenset av saltholdighet (22-34 psu) og sjøtemperatur (> 16 grader i flere uker). Det må antas at mulighetene for etablering nordover i Norge vil avta på grunn av lav temperatur, men vil kunne øke ved en klimabetinget temperaturøkning. Basert på tilgjengelig kunnskapsgrunnlag er arten vurdert til å ha et moderat invasjonspotensial, men dette er beheftet med noe usikkerhet på grunn av manglende datagrunnlag.

S. clava konkurrerer med andre fastsittende organismer om mat og plass. Feltstudier i California, USA, har påvist at arten fortrenger stedegne arter (Lambert og Lambert 1998). I England har introduksjon S. clava ført til en reduksjon i det stedegne sekkedyret Ciona intestinalis (Lutzen 1999). I Canada har har arten blitt vurdert til å ha moderate økologiske effekter, men den kan ha betydelige effekter i skjellfarmer på grunn av sin evne til å feste seg på kunstig substrat og overvokse andre arter. Selv om arten er en konkurrent til skjell og andre fastsittende filtrerende organismer om plass og næring, er den selv utsatt for konkurranse om plass fra stedegne invertebrater og alger. Arten er derfor vurdert til å ha liten økologisk effekt.

S. clava er godt etablert langs strekningen Agder-Hordaland, og har potensiale for videre spredning. Ut fra artens moderate invasjonspotensial og liten økologisk effekt, er S. clava vurdert til kategorien "Lav risiko". .

Ved tidligere vurdering av S. clava i Norge (Gerderaas 2012) har arten blitt karakterisert til 'høy risiko' begrunnet ut fra at arten kan påvirke stedegne arter lokalt i rommet (delkategori 3 for økologisk effekt). Ved foreliggende risikovurdering, hvor det må være kjent effekter på truede arter eller lokal fortrengning av stedlige arter for kategori 3, blir artens risiko vurdert til lavere kategori.