Herniaria glabra brokkurt

Brokkurt Herniaria glabra er en kortlevd flerårig urt vidt utbredt i Europa nord til Sør-Skandinavia, i Middelhavsområdene i Nord-Afrika, og i Asia øst til Sentral-Asia. Den er meget lågvokst, kryper på bakken. All reproduksjon skjer med frø, og frøene kan spres med tråkk (folk, dyr) og med ulike transportmidler, spesielt med tog og bil. Arten forekommer særlig på tråkket, hard mark (parkeringsplasser, lasteplasser, mellom brostein) eller på grunnlende. Arten er naturalisert på grunnlendt, åpen mark, spesielt langs kysten og ofte svært nær sjøen.

Mest trolig kom brokkurt inn til Norge med ballastjord tidlig på 1800-tallet (Ouren i Fægri & Danielsen 1996: "H. glabra is certainly introduced into Norway, in former days to places connected with shipping activities, in recent years probably in some way dispersed with land transport"), men vi kan ikke utelukke at den er hjemlig på kysten ved Oslofjorden og sørover mot Kragerø. Den er ansett som hjemlig og ganske vanlig f.eks. i Nord-Jylland (Hartvig 2015). Arten ble først funnet ved Vallø saltverk i Vf Tønsberg og ved fabrikk ved Akerselva i Oslo i 1826. Begge stedene holdt arten seg en årrekke. Deretter ble den tidlig funnet flere steder på øyene, strendene og i kystbyene på Østlandet og i Agder, men ikke ofte med tydelig forbindelse til ballastplasser. Fra 1900 til 1980 hold den seg nesten stabil med ca. 10 kjente forekomster. Etter 1980 har den ekspandert sterkt i funnfrekvens, men noen av disse funnene er fra kjente ballastplasser, dvs. at de kan ha vært uoppdaget i 100 år. Andre funn er fra øyer og holmer hvor den kan ha stått uoppdaget siden perioden da ballastjorda ble dumpet i sjøen, f.eks. rundt Hvaler - Fredrikstad. Sekundærspredning med transportmidler er opplagt i nyere tid, støttet av tallrike funn på jernbanestasjoner, parkeringsplasser og veikanter. Arten har nå et økende utbredelsesområde i låglandet på søndre Østlandet inn til Mjøsområdet og sør til Vest-Agder, med strøfunn i Rogaland.

Arten er veletablert med mange og forbausende permanente populasjoner, noen med over 100 års varighet og minst én med nesten 200 års varighet (området Vallø - Slagen i Vf Tønsberg), noe som er overraskende for en kortlevd liten urt uten noen som helst form for vegetativ formering. Arten har opplagt frøbank.

Arten er enten hjemlig på grusmark ved kysten eller tidlig innført med ballastjord dumpet i sjøen, senere kommet med ulike transportmidler (særlig tog og bil). Videre spredning skjer med transportmidler og tråkk av folk eller husdyr.

Invasjonspotensialet er moderat, med moderat lang median levetid og moderat (til begrenset) ekspansjonshastighet. Analyserer man datasett for hele perioden som arten har vært kjent i landet, er ekspansjonshastigheten låg (60-70 m/år), men noe hendte rundt 1990. Før den tid var arten en stor sjeldenhet (og ble diskutert for rødliste); senere er den blitt stadig oftere å finne. Analyserer man data fra perioden fra og med 1990, er ekspansjonshastigheten nesten fire ganger så høg (beste estimat på 217 m/år). Invasjonspotensialet er derfor nokså stort, også fordi den foreløpig bare finnes på en ørliten del av dens potensielle voksesteder i Norge.

Ingen kjent negativ økologisk effekt er knyttet til arten, og denne krypende, lågvokste og konkurransesvake arten kan umulig gjøre noen som helst skade.

Brokkurt vurderes til låg økologisk risiko. Arten er godt etablert i norsk natur og har kanskje vært det lenge. Den er i økning, men har ingen påviselig påvirkning på naturtyper eller på andre arter; til det er den for liten og uskyldig. Vurderingen til potensielt høg risiko i 2012 skyldes en annen beregningsmåte for invasjonspotensialet.