Acartia tonsa

Acartia tonsa er en liten planktonisk hoppekreps (kopepode) 0,5-1,5 mm i lengde som forekommer i estuarier og brakkvannsområder med nedsatt saltholdighet (15-20 psu). Arten er varmekjær og krever temperaturer på minst 10 grader for reproduksjon. Sikker artsbestemmelse av Acartia er problematisk, og kryptiske arter forekommer innen slekten. Acartia tonsa har trolig opprinnelse i nordlige Stillehavet, men er spredd til store områder av verden. I Europa ble den først oppdaget i 1916 i Nordsjøen og har senere spredd seg til Østersjøen (1925), det meste av Vest-Europa og deler av Middelhavet. I Sverige ble den registrert i 1934. Den er svært vanlig i sørvestlige Østersjøen og betraktes også som vanlig i danske sjøområder.

Acartia tonsa er dokumentert i Norge i Reddalsvannet (Austagder) ved en undersøkelse i 2012 (Haraldsson 2013) samt i fjorder ved Risør (Jens Petter Nilssen, pers. med). Det er sannsynlig at arten finnes i flere fjorder/poller med tilførsel av ferskvann og der sommertemperaturen overstiger 10 °C. Reproduksjonspotensialet er lavt ved temperaturer mellom 10 og 16 °C, og dette vil begrense spredningen nordover. Brakkvannsområder er generelt en dårlig undersøkt naturtype i Norge.

Arten transporteres med ballastvann, men det er usikkert om introduksjon til norske havområder var med ballastvann eller kun ved passiv spredning fra kringliggende havområder. I Europa ble den først oppdaget i 1916, og i Sverige ble den registrert i 1934 (www.frammandearter.se).Det er sannsynlig at arten ble spredt /innført til norsk del av Skagerrak i samme tidsrom. Arten er planktonisk, og spres derfor raskt med kyststrømmen. Arten er knyttet til estuarier og kystnære områder, men utbredelsen langs norskekysten er svært dårlig kjent. Hvis arten danner separate populasjoner i indre estuarier kan spredningen mellom lokaliteter være relativt lav. Hvis arten derimot er utbredt i kyststrømmen, kan arten potentielt spres meget raskt langs kysten.

Ut ifra dagens kunnskapsgrunnlag er arten vurdert til å ha et moderat invasjonspotensial, men generelt er brakkvannsområder dårlig kartlagt og utbredelsen langs norskekysten er svært dårlig kjent. Arten har høy toleranse i forhold til saltholdighet og temperatur. Dette har bidratt til at arten har spredt seg til store deler av verden, ofte med ballastvann. Ved gunstige forhold (temperaturer over 17 grader og høy fødetilgang) har arten høy reproduktiv evne med kort generasjonstid (3 dager fra eggklekking til voksent individ) og flere generasjoner per sesong. A. tonsa må forventes å spre seg nordover langs kysten i tilfelle av en fremtidig klimaendring.

Acartia tonsa livnærer seg på planteplankton og mikrozooplankton og kan dominere zooplanktonsamfunnet i miljøer med store miljøgradienter og menneskelig påvirkning (Gaudy 1995). Enkelte undersøkelser fra utlandet har dokumentert negative effekter på stedegne hoppekreps som følge av konkurranse (David et al 2007), mens i undersøkelser fra Nord-Amerika, Narragansett Bay (Sullivan mfl. 2007) og Østersjøen (Katajisto mfl 1998) er det funnet ingen eller svake effekter på nærstående stedegne arter. Det foreligger ingen rapporter om at A. tonsa fortrenger (i betydningen lokalt utrydder) stedlige arter fra sine leveområder. Det er ikke dokumentert økologiske effekter av arten i norske områder, men basert på refererte utenlandske studier er arten vurdert til å kunne ha en liten økologisk effekt på grunn av konkurranse med stedegne arter.

Acartia tonsa er en varmekjær art som er etablert i fjorder og estuarier i SørNorge. Utbredelsen er dårlig kjent, men det er sannsynlig at arten finnes i flere ferskvannspåvirkede fjorder og poller langs kysten, der sommertemperaturen overstiger 10 C. Arten kan tåle store variasjoner i saltholdighet og temperatur, og har høy reproduksjon ved gunstige forhold.

Artens økologiske effekt er tidligere vurdert til kategorien BPL 2 ("moderat påvirkning) i Østersjøen og Svartehavet, og BPL 1 ("Svak påvrikning") i Kategatt (Zaiko m.fl. 2011).

I Norsk Svarteliste 2012 ble arten vurdert til "Høy risiko". Etter en ny vurdering av arten i 2016 ble artens risikokategori endret fra «høy risiko» til «lav risiko». A. tonsa er vurdert til å ha et moderat invasjonspotensial. Arten konkurrerer med stedegne hoppekreps, men det foreligger ingen rapporter om at A. tonsa fortrenger (i betydningen lokalt utrydder) stedlige arter fra sine leveområder. A. tonsa klassifiseres derfor til "Lav risiko", men dette er forbundet med noe usikkerhet, både når det gjelder invasjonspotensial og spredning på grunn av et manglende kunnskapsgrunnlag.