Alnus alnobetula grønnor

Grønnor Alnus alnobetula (tidligere A. viridis) er en stor busk eller lite tre; det vi antar at er vår underart, er utbredt i fjellstrøk i Mellom- og nordre Sør-Europa. Planten har stor frøproduksjon og etableringsevne. Frøene er vindspredte og kan spres over nokså store avstander (km), også oppover i bratte lier, som vist i Ro Strand. Frøene kan også spres over snø om vinteren.

Grønnor er rapportert fra sju forekomster i Ro Stavanger, Klepp og Strand og fra én forekomst i Ho Bergen. Første forekomst (Ho Bergen: Munkebotten) ble observert i 2001, og i 2009 ble god reproduksjon observert i Ro Strand: Bortnebakkan, "plantet og forvillet i gammelt grustak". I 2012 ble arten samlet fra samme sted, og med herbariebelegget følger et kart som viser omfattende spredning både nær det opprinnelige plantesteder og langt oppover en bekkedal i ei bratt li. Artsgruppen er nesten sirkumpolar og den eneste av ore-slekta som går inn i Arktis, på Grønland, i Canada, Alaska, Chukotka, Sibir, og Nordøst-Russland. Underarten grønnor subsp. alnobetula, som er den vi tror er plantet og forvillet i Norge, er europeisk og er mer hardfør enn våre hjemlige orearter og også mer hardfør enn våre hjemlige treformende arter av bjørk. Grønnor er det treslaget som går høyest av alle i Alpene og Karpatene.

Planten er innført som hagebusk, men i lite omfang. Den er også innført til restaureringstiltak, kanskje særlig på Vestlandet. Den har effektiv egenspredning fra plantete/utsatte bestander.

Arten har et moderat invasjonspotensial, og potensialet er ennå ikke realisert. Dette er en kombinasjon mellom moderat median levetid og moderat ekspansjonshastighet. Arten har muligheter for rask og massiv invasjon i norsk natur, der den ikke har noen naturlige konkurrenter, og der den inntar og omformer en økologisk nisje ikke okkupert av noen andre norske planter.

Arten vurderes til en middels økologisk effekt. Arten kan ha et stort fortrengningspotensial i fuktige, bratte lier i omtrent hele landet, nå som den har begynt å få fotfeste. Den har nitrogenfikserende bakterier i rotknoller og endrer skogens jordbunn i eutrof retning, med potensielt total endring i forholdene for de fleste andre planter. Den inntar fuktige lier, inkludert rasmarker, på noe næringsrik grunn og kan danne tette, nesten ugjennomtrengelige kratt som fortrenger de fleste andre planter.
Grønnor er hardfør og kan danne bestander og ekspandere i store deler av Norge, og den vil være konkurransesterk. Den har en økologi og et habitatvalg som er ulik alle andre norske treslag, en spesialist på bratte, ustabile åssider, snøras-renner og skredmark. Her vil vil den på sikt kunne være en trussel mot truete arter. Det eneste som hindrer spredning i Norge, er at den (foreløpig) plantes sjelden. Arten vil - dersom den etableres i større omfang i norsk natur - ha meget store effekter fordi den kan fylle en nisje som ingen andre nordiske arter kan innta (se over) og endrer næringsforholdene i jordbunnen. Den utgjør trolig ikke en svært stor trussel i et kort tidsperspektiv - på grunn av generasjonslengden - men i et lengre perspektiv er den svært risikabel.

Grønnor vurderes til høy økologisk risiko, på grunn av et moderat invasjonspotensial og middels, men betydelige negative økologiske effekter. Dette er en markert endring fra vurderingen i 2012 da arten ble vurdert til låg risiko. Årsaken er en sterk økning i invasjonspotensialet og nyoppdagelse av spredningen opp i skogliene i Rogaland.