Ulmus laevis vrangalm

Vrangalm Ulmus laevis er et mellomstort tre fra Mellom- og Øst-Europa og Kaukasus, hjemlig nord til Sør-Sverige. Den formerer seg med frø.

Vrangalm er dyrket som prydtre, trolig fra siste halvdel av 1800-tallet, og er fortsatt en del i bruk, særlig i alléer og parker. Den er litt for varmekrevende til å ha reprodusert i noen særlig grad i Norge til nå. Den er bare funnet forvillet (med ungplanter og begynnende bestand) fire steder i norsk natur (med første dokumentasjon), i Oslo på Ekeberg (2009), Ormøya (2010) og Malmøykalven (2010) og i Bu Drammen: Skjelsbekk (2014). Forekomstene i Oslo synes å ha direkte sammenheng tilbake til tidlig dyrkning på Ulvøya (kjent fra 1924) eller Ekebergskråninga (kjent fra 1976). Avstandene er 1,5 km fra Ulvøya til Malmøykalven og Ormøya og 2 km til Ekebergforekomsten. Det er derfor mulig at tidlig dyrkning på Ulvøya eller Ekeberg er opphav til nesten hele den kjente norske forekomsten. Bakgrunnen for forekomsten i Drammen er ikke kjent, men den beskrives som et plantet mortre med mye ungplanter rundt.

Arten er innført som park- og hagetre. Fruktene har vinge og kan sveve med vind over relativt lange distanser (km). Når treet først når reproduktiv alder, og blir høgt nok til at vinden lett får tak i fruktene, kan spredningsdistansene bli betydelige. Det er imidlertid bare en svært liten del av almefruktene som spirer.

Invasjonspotensialet, beregnet ut fra de få forekomstene, er begrenset, med usikkerhet til moderat, som en kombinasjon av begrenset median levetid og begrenset (til moderat) ekspansjonshastighet. Estimeringen av ekspansjonshastighet bygger på svært tynt tallmateriale.

Det er ingen kjente negative økologiske effekter knyttet til arten. Arten er, på samme måte som vår hjemlige alm Ulmus glabra, vert for almesyke (Ophiostoma spp.), men denne sykdommen er mye mer utbredt på vår hjemlige alm enn på de innførte. De innførte almene er derfor ingen viktig vektor for sykdomsoverføring til hjemlig alm.
Vrangalm inntar omtrent samme økologiske rolle som vår hjemlige alm og forventes ikke å bli noe dominerende og fortrengende innslag i noen naturtype. Arten har nå etablert seg i lågurtskog og -kratt på kalkgrunn, i hovedsak i Oslo. Den vil trolig ekspandere litt, men er for det første litt for varmekrevende, for det andre vil den neppe bli til noen skade i norsk natur der den etablerer seg. Den vil bli et underordnet lauvtre sammen med flere andre.

Vrangalm vurderes til låg økologisk risiko, og bare ut fra invasjonspotensialet.